Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.

Til Vestisen av Tor Even Svanes

av Anne Marie Morvik — sist endret 2018-12-28T09:35:33+00:00
Til Vestisen er Tor Even Svanes sin tredje roman og ble utgitt i 2016 på Cappelen Damm forlag
Tor Even Svanes

Til Vestisen

Cappelen Damm, 2016
voksen

Svanes debuterte i 2006 med Den andre sønnen. Til Vestisen handler om selfangere og selfangst i Vestisen utenfor Grønlands kyst. Hovedpersonen Mari er en ung nyutdannet veterinær på sitt første oppdrag for Fiskeridirektoratet. Hun er alene kvinne på en selskute i et mannsdominert og macho miljø. På vei til Grønland knekker radiomasten slik at den eneste kontakten med omverdenen er via en VHF-radio som skipperen ikke ønsker at andre enn ham selv skal bruke. Mari er om bord for å se at fangsten går rett for seg i følge lover og forskrifter. Når hun ser at mannskapet skadeskyter selene og at de lider unødvendig før de omsider dør, prøver hun å si ifra til både skipperen og mannskapet. Dette skaper sinne og forakt hos mannskapet og de går inn for å gjøre Maris opphold om bord på selskuten så vanskelig og uutholdelig som mulig. Et eksempel på det er fra side 109.

”De legger seg til den vanen å sparke til lugardøren hennes med tunge såler når de passerer. Alle sammen gjør det”.

”Og om natten begynner bankingen. De tar enten tørn og bytter på å dunke innsmigrende på fineren – det foregår fra hun legger seg til langt ut på morgensiden…”

Romanen er bygd opp som en grøsser, med en tydelig spenningskurve og den blir fortalt av Mari retrospektiv til en undersøkelseskommisjon. I tilbakeblikkene blir historien akkurat som en krimroman rullet opp for oss. Fangstskuten er et lukket miljø der ingen kan gå sin vei eller slippe unna og historien kan minne om en klassisk ”lukket rom” grøsser. Mannskapet er nødt til å bli om bord og holde ut med hverandre. Vi får også samtidig enkelte tilbakeblikk fra barndommen til Mari som omhandler død og skyldfølelse.

Det å føle at en ikke passer inn, å være utenfor, er det Mari opplever ombord. Hun er kvinne, ung og velutdannet. Hun driver skrivebordsarbeid og trenger ikke å bli skitten på hendene. Mannskapet, som alle er menn og de fleste middelaldrende er arbeidere med blod og drap som hverdag. Det er to verdener som kolliderer og ender stygt.

Det er en tynn bok med bare 183 sider og korte kapitler. Enkelte av dem inneholder bare noen få setninger. Det var kjapt unnagjort å lese boken, jeg leste den i løpet av noen timer.

Jeg synes at boken var bra, det var rystende å lese om oppførselen til mannskapet på båten. Det var opprørende å lese om hvor stygge mennesker kan være mot hverandre og om virkelighetens selfangst. Innledningsvis står det at boken er fiksjon, men at deler av inspektørrapportene er hentet fra reelle rapporter. Selfangsten blir i boken beskrevet brutalt og grotesk. Et eksempel på det er fra side 77.

”Hun gyser av all voldsomheten som må utspille seg før et av disse dyrene endelig kan erklæres dødt. Skuddene. Klubbingen. Hakapiken. Buksprettingen, deretter hovedpulsåre. Først når selen er blodtappet, regnes den som død”.