Album vi har hørt på i 2025
Publisert: 10. desember 2025.
Uboa – All the Dead Melt Down as Rain
Støy er en vanskelig sjanger å komme inn i, men det er noe veldig forståelig med All the Dead Melt Down as Rain fra Uboa.
Det begynner med en rolig stemme som spør “What does an unpoisoned lake look like? Or a land not cleansed of spirits? To make way for empty houses accumulating value”.
Det er deilig anti-kapitalistisk, men det har vel alltid vært et poeng med en sjanger som prøver å gjøre seg selv så vanskelig å høre på som mulig. Men når støy er på sitt beste, så føler man musikken på en helt annen måte enn hva som er mulig i andre sjangre.
Om man vil inn og sjekke ut hva støy går ut på, så mener jeg Uboa er ett flott sted å begynne.
Anbefalt av Grim
Cannibal Ox – Aireplane
Cannibal Ox fungerer ikke like bra uten artisten Vordul Mega, men Vast Aire gjør en god innsats i årets nye Cannibal Ox-album. Det virker ikke lengre som om at de bare prøver å tjene noen raske penger på navnet sitt etter suksessalbumet The Cold Vein, men heller som at de prøver å gjøre noe skikkelig, og på en eller annen måte komme tilbake til hva de en gang var.
Anbefalt av Grim
Honningbarna – Soft spot
Jeg har dessverre aldri egentlig gitt Honningbarna en sjanse, så når dette albumet ble satt på spilleren på Apollon tidligere i sommer, ble jeg veldig overrasket over at musikken vi hørte på var Honningbarna. Lydbildet er stappet fullt av støy, vreng og fuzz på alle frekvenser og jeg har plukket opp referanser til alt fra Bloc Party til Mick Gordon. Det er mye å like her om man liker litt bråk og ståk.
Favoritter som skiller seg ut er: “Amor fati“ og “MP5“.
Anbefalt av Grim
Clara Schumann/Edvard Grieg – Piano concertos med Alexandra Dariescu, klaver (flygel); The Philharmonia Orchestra og Tianyi Lu, dirigent
Etter å ha hørt Edvard Griegs klaverkonsert (opus 16 i a-moll) uendelig mange ganger kan jeg nok en gang anbefale den – også på denne innspillingen. For min del er det imidlertid Clara Schumann som gjør at platen skinner: hun komponerte sin klaverkonsert i årene 1834-35 på en tid da kvinner ikke skulle være komponister, og i hvert fall ikke skrive musikk for stort orkester. Og naturlig nok kom hun også i skyggen av sin mann, komponisten Robert Schumann.
Disse tingene gjør nok at konserten ikke er så kjent som den burde – for den fortjener å bli spilt! Rumensk-britiske Alexandra Dariescu gjør det med følelse og snert, og bidrar på en strålende måte til å vise frem dette storslagne verket. Jeg kjente ikke Clara Schumanns konsert før jeg fikk den servert på denne platen - og trengte et par gjennomlyttinger før den satt. Men nå gjør den det til gangs!
Anbefalt av Jorunn
Jørgen Træen og Stein Urheim - Galant galaxe
Jørgen Træen og Stein Urheim både fengslar og forstyrrar meg i løpet av denne drøye halvtimen, i særkjenneleg stil. For meg oppleves Galant galakse svært filmatisk, og med ein gong hjernen mottar dei elektriske nervepulsane, køyrer den av ein film i hovudet mitt. Ei galaktisk reise i tegnefilmformat, kanskje regissert av Jan Švankmajer, René Laloux og Simone Hooymans..
Eg synes Vito Camaretta dekkar plata godt med denne setninga i si melding av den:
"This isn’t background music for stargazing. It’s foreground music for falling headfirst into the stars and realizing, mid-spin, that chaos can be more elegant than order".
Produksjonen er det sjølvsagt heller ingenting å utsetje på.
Anbefalt av Linn
Kronstad 23 - Sommermørket
Kronstad 23 kom litt overraskande på meg, eg hadde ikkje fulgt med i timen og høyrde ikkje debutplata Jobber overtid frå 2024 før i år.
Andrealbumet Sommermørket ble sluppet 14. November, og er ein deilig miks av jazz, prog, psych og post-rock. Eg har ein (lei) tendens til å prøve å trekke trådar mellom alt og driv stadig med vill assosiering. Her blir tankane innimellom sendt til gamle heltar som Soft Machine og Bo Hansson, men også Tortoise, Motorpsycho og Jaga Jazzist (når dei er gode..). Trass alle desse assosiasjonane, har Kronstad 23 sin heilt eigen lyd, og at plata er spelt inn live på tape trur eg er med på å skape både lyden og stemninga som eg finn svært tiltrekkjande.
Det er ein meget kompetent kvartett som på nokre av spora har fått med seg saksofonistane Håvar Skaugen og Inge W. Breistein, og dei synes eg eigentleg berre kan bli permanente medlemmar av konstellasjonen :)
Vonar me får oppleve Kronstad 23 live i løpet av neste år.
Anbefalt av Linn
Side Brok – All Verda
Alle trenge Side Brok. Det er 12 år sidan sist Noregs beste hiphoporkester baud på eit heilt nytt album, og du all verda som dei leverer! Greitt nok, dei er slett ingen ungfolar, dei har ungar med ungar, det er tunge tak. Likevel er denne plata longt ifrå noko gamlisopplegg. Runar Gudnason skriv framleis rim på hovudmål som ingen andre kan, steike tøft, morosamt og hjerteskjerande om kvarandre. Samstundes utvidar universet til Side Brok seg stadig, forutan glimrande gjester som Egil Olsen, Joddski og Stein Torleif Bjella står renessansemannen Olav R. Øyehaug no for dei fleste beatsa.
På siste halvparten av All Verda er det verdas beste Sirkel Sag som står for rappinga og tar bygdehiphop til eit nytt nivå, tre bluesbaserte beats på rappen set skapet på (feil?) plass, hiphop på shufflebeat er sjeldan vare! Men kven er eigentleg Sirkel Sag? Er det Skatebård eller Runar? Etter å ha sett den nydelege filmen Eg har ord (sjå den gratis på NRK) trur eg Sirkel Sag er Tony Clifton til Runar sin Andy Kaufman, om du tek den referansen.
All Verda er uansett verd å bruke minst 35 minutt på.
Anbefalt av Lars
Kris Davis trio: Run the Gauntlet
Kris Davis er en pianist som jeg river meg litt i håret over å ikke ha sett live da hun var i Bergen. Typisk meg å henge etter når det gjelder å oppdage artister!! Uansett – musikken på dette albumet vil jeg kategorisere som at piano, bass og trommer gjør sine helt egne greier, men allikevel er de skikkelig samspilte. Det gjør at man legger godt merke til de tre instrumentenes egenart, som fungerer veldig bra sammen i melodi og komposisjon.
For meg som ikke har hørt noe særlig på jazz er dette både gøy og spennende lytting, og så kjennes det deilig pretensiøst ut å kunne konstatere at jeg liker samtidsjazz og improvisasjon, med hånden på hjertet. I alle fall ett album!? Tittelsporet er en slags reise, hvor vi er innom ulike steder med forskjellige særpreg, og så kommer vi tilbake til hjemstedet til slutt. Og låta er på en måte ulik for hver gang jeg hører på den. Mystisk...
Anbefalt av Vibeke
Orbits – Blood Red Sky
Orbits er et samarbeidsprosjekt mellom Natalie Sandtorv (Neon Ion), Lars Horntvedt (Jaga Jazzist) og Erlend Mokkelbost (Montée) som opprinnelig ble stiftet for å lage bestillingsverk til Moldejazz i 2022, da under navnet “Glass”. Bandet ga seg ikke der, og det skal vi være veldig takknemlige for. Etter flere lovende singelslipp i 2024 kom albumet i 2025, og det gikk umiddelbart inn på min toppliste for året.
Det er vanskelig å presist beskrive sounden av bandet, men den befinner seg et sted mellom jazz, elektronika og neo-soul. Første halvdel av platen består av utrolig gode poplåter, og andre halvdel er hakket mer rockete, kanskje nesten proggete, der låtene blir lengre og orgelet får være i front. Albumet som helhet føles som en reise med fengende melodier, fete riff, og helt nydelige musikalske prestasjoner. Vokalmelodien fra første sang, “BROKEN GLASS”, surrer inn i hodet mitt mens jeg sitter og skriver dette, og for en gangs skyld er jeg veldig glad for å ha en sang på hjernen.
Anbefalt av Benjamin
MALUM – every body
Liker du elektronisk dansemusikk? Liker du dyktige rockeband? Synes du det kan bli litt for lite med bare en trommis i et band? Hør på MALUM. Bandet består av et knippe utrolig dyktige og lovende musikere fra Bergens jazzmiljø, og er en fest å lytte til. Jeg har hatt gleden av å se bandet live hele tre ganger i år, og alle gangene har bandet hatt med seg Ola Lysgaard som ansvarlig for visualisering på veggen bak bandet.
Absolutt et av årets beste album, og bandet er en spektakulær opplevelse å se live. Anbefales på det aller sterkeste!
Anbefalt av Benjamin
Geese – Getting Killed
Dette er definivt ett av de rareste albumene jeg har snublet over dette året, og det traff en nerve hos meg. Getting Killed føles litt som en reise gjennom angst, sorg, glede, sinne og en melankolsk kjærlighet ala Radiohead. Jeg vil advare om at åpningslåten “Trinidad” er en av de mer kaotiske og støyete låtene på platen, så hvis det ikke er helt i din smak ville jeg kanskje begynt på låt nummer to.
Anbefalt av Benjamin
Olivia Dean – The Art of Loving
Jeg trodde jeg var fornøyd med å skrive om platene over. Jeg tenkte «nå har du skrevet nok, Benjamin», men så satt jeg på The Art of Loving igjen og fant ut at jeg ikke kunne late som ingenting lenger. Ja, platen dukker opp på topplister både her og der, og det er ikke typisk den sjangeren jeg faller for, men jeg elsker dette albumet!
Olivia Lauryn Dean er bare 26 år gammel, og nå er jeg blitt gammel nok til å kalle folk på 26 år ung, så jeg klassifiserer henne som en ung og veldig lovende musiker. Hun er også et friskt pust i den moderne popbransjen, for hun har foreldre som er verken kjente musikere eller høyt oppe i musikkindustrien. Hun har sluppet musikk siden 2018, men jeg har ikke hørt en tone før hun slapp Nice to Each Other i mai i år. Jeg la sangen inn på opptil flere spilleliste (for det er en «banger» som fagfolket kaller det) og tenkte ikke mer over det. I september slapp hun albumet The Art of Loving og jeg ble faktisk helt blåst av banen.
The Art of Loving har ingen dårlige låter. Alle er nydelig skrevet, perfekt produsert uten å være overprodusert, og kan høres igjen og igjen. Jeg tenkte jeg skulle skrive noen «highlights», men det er så mange gode låter at det ville være meningsløst. Det er ballader, danselåter og generelt bare så mye god soulmusikk at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Anbefales på det sterkeste!
Anbefalt av Benjamin
