Å tenne en fyrstikk - Eivind Riise Hauge

Tekst: Eivind Riise Hauge. Ill: Håvard Legreid. Publisert: 24. mai.

Mitt forhold til Dylan tar til idet jeg blir født – eller kanskje litt før.

På et abstrakt nivå: jeg kjenner ikke inngående noe annet liv enn mitt eget; det jeg ikke kan minnes fraværet av, finnes følgelig ikke. Og helt konkret: Har jeg virkelig kunnet unngå å høre stemmen og munnspillet gjennom min mors mage, for har det ikke vært slik at trubaduren, visesangeren og poeten har skåret gjennom alt?

Angivelig kom jeg stadig til min far og ba om låten Heart of mine (Shot of love – 1981). Diksjonen var neppe all verden, men nok til at jeg gjorde meg forstått. Min far husker enda på dette nå og da, lyser opp i et smil og hermer etter barnet: Ha-le-ma. Så et liv i Bobs grep, det var sånn det skulle bli. De senere årene har det riktignok hendt at jeg mistet gløden, hendt jeg har gått meg vill, så å si, men går jeg for lenge uten, da flammer det snart opp igjen et sted der fremme.

Førti-femti plater, tusen låter. Mer enn nok å bli borte i: En sang for hver stemning, et album for enhver tid. Året jeg fylte femten, var jeg stadig ute og gikk. Husker at jeg går, aner ikke hvorfor jeg går eller om jeg i det hele tatt skal noe sted. Det er musikken jeg husker fra turene, musikken på ørene, en Discman på lommen. Mens jeg gikk hørte jeg utelukkende på Planet Waves (1973). Hørte platen til det bare var hakk igjen, og da sluttet jeg også å gå. Selv nå er det knapt gått lang nok tid til at jeg igjen kan lytte til det albumet. Jeg kjenner det simpelthen for godt, alle melodier, alle småfeil og uregelmessigheter, alle ord – selvfølgelig alle ord: ” Thought I'd shaken the wonder/And the phantoms of my youth/Rainy days on the great lakes/Walkin’ the hills of old Duluth”.

Jeg kjenner det simpelthen for godt, alle melodier, alle småfeil og uregelmessigheter, alle ord Eivind Riise Hauge

Så var det Desire (1976), en evighet, Desire og alt fra seksogsytti ”My patron saint is fighting with a ghost/He’s always off somewhere when I need him most”. Alt dette bittersøte. Men nei. Dette er bare mitt eget – det er ikke det jeg skal si noe om.

Kanskje den unge Bob, kanskje den musikken og teksten som kunne forandre verden. Som snakker om sann og varig endring, og som slo barnet i gulvet – ordenes klarhet og hvordan de umiddelbart ristet et ungt hode, en klarhet som naturligvis styrkes av at det synges slik det gjør, som dobler kraften idet verket henter energi fra flere kunstarter. Spilt inn oktober 1963. Bob Dylan – som nå altså fyller åtti – er toogtjue år gammel. Han skriver, for så å synge:

Come senators, congressmen
Please heed the call
Don't stand in the doorway
Don't block up the hall

I maktens korridorer, haller og saler står noe i veien for tiden selv. Men dette er bare en advarsel, skjønt ikke videre vennlig, slik sannheten gjerne er: Tiden vil meie deg ned om du ikke tar et steg til siden før den kommer. Den samme advarselen går til den oppvoksende generasjonens mødre og fedre:

Come mothers and fathers
Throughout the land
And don't criticize
What you can't understand
Your sons and your daughters
Are beyond your command
Your old road is rapidly agin'
Please get out of the new one
If you can't lend your hand
For the times they are a-changin'


Kom deg vekk, for satan, om du ikke kan gi oss en hånd.
Det skal ingenting til – forstår jeg nå – å knytte ordene til betente debatter av vår egen tid, det skal overhodet ingenting til. Teksten er evig gjeldende overfor ethvert nødvendig skifte, aldri bundet av sin tid – i stedet representerer den fortid, nåtid og fremtid: Skal du stå igjen på perrongen når toget går, eller våger du gå i deg selv, utslette fordommer og sette en kule i skallen på gamle kjepphester? Eller må du likevel stivne, tørke ut, tviholde på verden slik den var. Én tid er forbi, en annen kommer, slik den skal, av ren og skjær nødvendighet. Skal du stå i veien? Rusreformen som det akkurat i dag kanskje spøker for, kommer i morgen – om du liker det eller ikke. Ja, den kan måtte gå flere runder i maktens saler, kanskje skal den svekkes på veien, det skal helt sikkert somles i tårnene, men den kommer. Man tenker på Trygve Slagsvold Vedum, på Jonas Gahr Støre, og hvordan de ikke vil flytte seg. Eller enda tydeligere: Carl I. Hagen kan fornekte menneskeskapte klimaendringer, men tiden har allerede blåst ham over ende.
 
Bob Dylan skriver «The times they are a-changin» i USA i 1963. Raseskillet skulle naturligvis oppheves, slik slaveriet hundre år tidligere måtte avskaffes. Mennesket ble revet ut av søvnen idet bildene fra den grufulle Vietnamkrigen raste over nyinnkjøpte skjermer, og man turte hviske, senere spørre, snart rope: Hva i all verden er det vi gjør? Alle disse sønnene i alle disse kistene, barnet mitt, barnet mitt, for evig og alltid lenket til rullestolen, takket være innblanding i en nasjons søken etter sin identitet, indre anliggender – oftere enn ikke skal alt bare få gå sin gang. Denne forandringens hymne satte ord på den stemningen som vinden blåste med seg, gjennom det store landet.

2010. Dylan fyller straks sytti, låten nærmer seg femti. Han velger å spille nettopp denne sangen, et dempet, stemningsfullt komp av piano og kontrabass. Det som imidlertid faller en i øynene, er stedet låten fremføres.

Stemmen som blåser gjennom alt sammen, skranter og skurrer og fraserer perfekt i Det hvite hus.

Presidenten som har invitert ham dit, er svart.

Låten fra en tid hvor segregeringspolitikken stadig var levende, og en selvfølgelig del av menneskets hverdagshat. Forandring tar tid. Forandring tar år.

Verden er sakte.

Noen tenner en fyrstikk på den andre siden av kloden.

Langsomt, langsomt snur vi oss.

Tekst: Eivind Riise Hauge, 2021.