Bob Dylan 80 år - Steinar Thorsen

Verdens største nålevende kunstner fyller 80 år, og feirer samtidig 60 år som kunstner med avtrykk over hele verden. Men fremdeles er ikke kreativitetskranen gått tom, og verden har ennå ikke hørt det siste fra Bob Dylan.

Tekst: Steinar Thorsen. Ill: Håvard Legreid. Publisert: 23. mai 2021.

«- Se nå til helvete å slå av det sandpapiret av en stemme. Skal du spille høyt så sett på Jim Reeves. Han kan synge. Bob Dylan høres jo ut som en frosk som kvekker. Det er ikke sang!» Jeg hadde fått en kassett av min eldre bror.

Det var 1976, jeg var 11 år og veldig stolt over å ha min første egne musikk. Det var Bob Dylans nyeste utgivelse Blood on the Tracks og jeg spilte den høyt på stereoanlegget i stuen! "Come in, she said, I´ll give you shelter from the storm". Min far satt på kjøkkenet og likte altså ikke dette mesterverket. Han likte smørsangere. Jim Reeves og hans like. Jeg likte Bob. Ikke at jeg skjønte så mye av tekstene, og jeg var selvsagt alt for ung til å forstå noe av at dette var et slags skilsmisse-album, fullt av sorg, frustrasjon og kjærlighet. Men det var noe i stemmen som traff selv en 11-åring. Noe insisterende, noe levende, kanskje noe sint, i hvert fall noe større enn det jeg visste om fra før. Det var først gangen jeg opplevde menneskelighet, noe som gjaldt alle, noe medmenneskelig! Og ordene, hva betydde de; "Buckets of rain, buckets of tears...." tårer... hvorfor tårer? Hva hadde skjedd?

Your a Big girl now. Var det et barn eller en voksen. Hva betydde egentlig Tangled up in Blue? Ikke viste jeg at jeg hadde fått et av verdens store kunstverk i fanget. Men, min fars holdning til tross, jeg var hekta. Hver eneste dag når jeg kom hjem fra skolen la jeg meg foran stereoanlegget med øretelefonene på (ref. fars forbud mot høytspilling av gressklipperstemmen), og hørte denne fantastiske platen om og om igjen. Etter skoletid, som alle kameratene mine hørte på, fikk bare være. Blod på spora, skulle jeg ha! Og det preget meg og har hatt stor påvirkning til den jeg er i dag og er medvirkende årsak til at jeg valgte kunstens smale og kronglete og ... tilfeldige sti.

Som 20 åring flyttet Dylan til New York og startet en karriere som fremdeles pågår. Han er den artisten i historien som har lengst mellomrom mellom sin første og siste nr. 1-plassering på de amerikanske Billboard-listene. Bob Dylans diskografi består av 38 studioalbum, 92 singler, 13 konsertalbum, 15 album i The Bootleg Series og 19 samlealbum. Listen inneholder også tre videoer, en bibliografi, tre bøker og en filmografi. Han har vunnet fler prestisjepriser enn noen andre: Oscar for beste filmmusikk, en rekke Grammy-awards, Pulitzerprisen og Nobels litteraturpris for sine tekster osv. Han revolusjonerte populærmusikken på begynnelsen av 60-tallet med sine plater med fokus på gode tekster og sterke fortellinger om folk og samfunn. Han ble det mest tydelige eksempelet på at man ikke nødvendigvis må ha en vakker sangstemme for å kunne gripe publikum. Hans «protestviser» skapte sosial oppreising og en bevisstgjøring av spesielt den samtidige ungdomsgenerasjonen, men de står fremdeles som læresetninger i et demokratisk og humanistisk perspektiv den dag i dag. Mange ville ha Dylan som en slags leder for de demokratiske bevegelsene, som Civil Rigths Movement og flere, men dette ønsket ikke Dylan.

«- Se nå til helvete å slå av det sandpapiret av en stemme» Far til Steinar Thorsen

Han brøt med hele dette paradigmet og begynte midt på 60-tallet å spille rock med poetiske og lyriske tekster der det absurde og nærmest avantgarde fikk plass. Hans plater; Highway 61 Revisited og Blonde on Blonde står i dag som noe av det sterkeste han har laget, og som uovertrufne bautaer i rockehistorien. Mange oppfattet likevel denne vendingen som et svik mot hans «følgere» og han ble pepet ut og drapstruet på sine turneer i 1965 og 66. Dylan var sliten av oppmerksomheten og hadde drevet inn i en slags selvmedisinering som grenset opp mot rusmani, men han klarte å bryte ut av dette da han møtte sin første kone og store muse Sarah Lowndes. Fra 1966 til 1974 opptrådte ikke Dylan offentlig, men levde en tilbaketrukket familietilværelse. Hans produksjon i denne tiden eksperimenterte i forskjellige utrykk innen folk og country-sjangeren, og hans offentlige popularitet dalte noe. Dylan steg inn på scenen igjen i 1974/75, som en følge av samlivsbrudd med Sarah, og laget tre plater som kan oppfattes relatert til nettopp dette; Planet Waves, Blood on the Tracks og Desire er alle mesterverk i hhv. oppgjør med seg selv, sin fortid og sin fremtid.

Dylan fortsatte sin evige søken. Det er ikke enkelt å se hva han søkte etter, men han søkte i hvert fall bort fra der han sto og hadde stått. Han ville og måtte videre. Og slik har hele hans karriere vært, alltid videre, aldri hvile på laurbærene eller forsøke å surfe på en suksess-bølge. Nei, alltid foranderlig, alltid noe nytt og overraskende – til glede og frustrasjon for hans fans. Som da han ble frelst og ga ut tre tydelig religiøse plater og konsertene hans kunne ligne mer på en indremisjons-gudstjeneste enn en rockekonsert. Eller når han «forlot» rocken og begynte å spille mer og mer bluesrelatert musikk, og deretter gikk inn i den amerikanske sangtradisjonen med crooners og gamle svisker! Men likevel, stadig nye grupper – og ikke minst de yngre generasjoner, fant veien til hans musikk, både den gamle og den nye! Hele veien handlet tekstene hans om samfunnet og menneskers ansvar for samfunnets utvikling og seg selv, like krasse som på 60-tallet, men kanskje mer subtile.

Dylan er ubestridelig en av historiens mest innflytelsesrike kunstnere. Tidligere president i USA; Jimmy Carter sa at Bob Dylan har hatt mer gjennomslag og har skapt mer forandring for det amerikanske samfunnet enn de fleste presidenter har klart. Og ikke bare for det amerikanske samfunnet, men for hele verden. Hans ord og gjøren har stått i sentrum for demokrati-bevegelser en rekke steder, og det er åpenbart at ting Dylan har formulert har gått inn i det moderne samfunnets moralkodeks. Hans kamp mot maktovergrep og sosial dumskap har pågått fra hans første plate til hans siste utgivelse. Budskapet er mer subtilt i dag, men det er fremdeles protest-sanger hans skriver. Og alle ordene hans har fått et magisk teppe å fly på, melodiene. Det fantastiske – og av og til undervurderte – samspillet mellom tekst og melodi i Dylans sanger er nøkkelen til hans gjennomslag som en av historiens mest innflytelsesrike kunstnere. Da Bob Dylans faste gitarist gjennom nesten 30 år, Charlie Sexton, nylig ga ut en kritikerrost plate og ble i den anledning spurt av pressen om sitt samarbeid med Bob Dylan og hvorfor han fortsatte å spille i bandet hans, var hans svar at Bob Dylan var kreativitetens kilde og noe han ikke kunne forlate. Kreativiteten stoppet aldri opp. Ustanselig kom det nye ting både i musikken til Bob, men og i livet rundt deres samarbeid, fortalte han. Det var som å oppleve selve livets kilde, på en måte. Det kom nye tekster i en flom, nye melodier og nye innfallsvinkler. Geniale ting som andre ville vært sjeleglad for å klare å skrive, men som Bob bare forkastet og bare gikk videre, stadig på søken etter noe nytt. Alltid videre, aldri på vei hjem. Man må aldri kom dit at man tror man er kommet frem til noe, har han selv sagt.

Så ligger jeg der – på sofaen i stua i 2021 – og hører på Bob Dylans musikk, fremdeles like fascinert som i 1976, fremdeles like forvirret og frustrert og fremdeles like forelsket. Fremdeles får jeg lov å søke i hans univers, hvor det ikke fins noe svar, hvor spørsmålet er det sentrale, hvor mine tanker er like viktige som hans, hvor det ikke er noen rettlinjethet, kun krokete tilfeldigheter som kanskje ikke betyr noe i det hele tatt. Men likevel føler jeg meg sterk beveget over denne gaven jeg har fått fra Bob Dylan, denne lekekassen av kreativitet og medmenneskelighet som jeg kjenner tangerer mitt eget liv. Det er som å ha en far som leder meg gjennom livet med en kjærlig hånd, en far jeg ikke selv har hatt. En jeg kan vise tilbake til i nesten alt som har skjedd i mitt kunstneriske virke og i livets helhet også. Bob Dylan er ikke Jesus, han er ingen Gud, og det er han ikke heller i mitt liv - for det vet jeg at han ikke vil være, men han er en slag trygg sti vi kan følge et stykke, en som gjør livet litt lettere å leve, en kunstner hvis kunst er like uviktig som all annen kunst..... eller viktig! Jeg håper jeg får se han ennå flere ganger, for han lever ennå, han er den yngste 80-åringen jeg har truffet på. Og all ære til Jim Reeves og min fars musikksmak, til fine croonerstemmer og polerte uttrykk som stryker sjelen medhårs, men takke meg til litt froske-kvekk i stemmen og en sjel som er raspet litt opp av livets sandpapir.

Gratulerer med 80-årsdagen, Bob. May you stay forever young!

Steinar Thorsen, 2021.