Hva kan vi lære av Bob Dylan? - Jonas Sandved Rudjord

En tekst av Jonas Sandved Rudjord.

Tekst: Jonas Sandved Rudjord. Ill: Håvard Legreid. Publisert: 20. mai 2021.

«I et slikt perspektiv har også livets feilgrep sin egen mening og verdi, de sideveier og blindveier som man av og til støter på, utsettelsene, "beskjedenhetene", alvoret, som sløses på oppgaver som ligger hinsides selve oppgaven. I det uttrykkes en stor klokskap, ja den største klokskapen: Hvor "kjenn deg selv" var resepten til undergang, ble det å glemme seg selv, misforstå seg selv, forminske, innsnevre og trivialisere seg selv, til selve fornuften.»

Nietzsche, ecce homo

 

Det finnes to typer kjennere av Robert A. Zimmerman; dylanologen og dylanisten. Den første, dylanologen, er den akademisk orienterte lærde som etter vitenskapens regler (kulturhistorie, biografi, musikkteori osv.) kan utlede fra hans liv og virke en hel rekke gode argumenter for hva det måtte være, for eksempel hvorvidt han fortjente Nobels litteraturpris eller ikke. Den andre typen kaller vi dylanisten, som har en mer intuitiv og kreativ tilnærming. To forskjeller som markerer seg er (1) at dylanisten kan se sitt objekts biografiske liv, musikalske og lyriske bedrifter som én samlet kunstnergjerning uten noen klare, solide grenser mellom domenene, og (2) at dylanisten må, slik gonzojournalisten skriver seg selv inn i skupet, ikke skamløst men likevel fandenivoldsk involvere seg selv i materien, åpent gjøre sin sjel til en virkende del av stoffet (altså metabolisme). Det er maktpåliggende å påpeke at selv om disse to typene er vesensforskjellige, er de ikke av den grunn fiender; de representerer simpelthen to modi av kunnen, som utmerket kan eksistere side om side.

Spørsmålet vi skal berøre i denne lille teksten er som følger: Hva kan vi lære av Bob Dylan?

Et såpass åpent spørsmål gir mange svar. Vi kan lære låtskriving, retorikk og skrivestil, politisk blikk og vel så det. Overflate. Papirbåter som driver med elven mot munningen. Dette er hva disse svarene er. For å ta utgangspunkt i dette bildet; hva med selve elven? Hvordan strømmer den, og hva gjør den med landskapet? Hva slags livsform, hva slags dyd kan vi trekke ut derfra? Når vi "ser med ørene" på det lange og enda ikke avsluttede musikalske eventyret som Dylan har fart gjennom, blir det det klart at vi har med en idiosynkrasitet å gjøre. Slike finnes det selvsagt mange av (David Bowie kommer i hu, men - slik vi skal se senere i teksten - Bowie, dyktig og eksepsjonell som han var, var først og fremst en forkledningsmester og maskedanser: Hva som skjulte seg bak masken og habitten, visste han kanskje ikke engang selv...), men det som skiller Dylan fra de fleste av idiosynkrasitetene er den paradoksale kvaliteten i at han er like omskiftelig som han er ubøyelig. Jevnt over finner vi at han nærmest ved slump og tilfeldighet "passer inn" eller gjør seg gjeldende gjennom tidene, og selv hans "avvik" fungerer som kommentarer på den aktuelle trenden han avviker fra. Hvert eneste tiår fra sekstitallet til nå, har en eller flere plater av Dylan som tiåret ville, sett kulturelt, vært ufullkomment uten.

...det er fremdeles nytelse; jeg setter på platen, og ler meg skakk ihjel! Om «Slow Train Coming»
Det finnes en fin og ofte gjentatt anekdote om at det var Bob Dylan som på sekstitallet introduserte The Beatles for marihuana, et rusmiddel som på den tiden for det meste var forbeholdt jazzscenen; og at det var etter dette at de produserte sine "fjernere" og mer eksperimentelle plater, og som all leken spekulasjon dikterer, etablerte startpunktet for den engelske "psykedeliske bølgen", og la grunnlaget for den progressivrocken og heavy-metallen som skulle følge... Alt på grunn av et flirete nachspiel i New York! Absolutt en naïv kausalisering, jeg benekter det ikke.

Fra å være krigsmotstandernes og de nedtrykkedes røst, til å bli en sær og til tider virtuost bitter visesanger (Just like a woman); Bob Dylan definerte sekstitallet like mye som han sto i mot det. Aftenstjerne og morgenstjerne. Syttitallet skulle gi flere krumspring og helomvendinger. Den grovt undervurderte New Morning (1970), tredje platen fra den lykkelige tiden etter motorsykkelulykken, med sin ironiske hymne Father of Night. For mange år tilbake diskuterte jeg og min venn Paal om hvilket album som var best av Blonde on Blonde (1966) og Blood on the Tracks (1975), og vi falt på denne konklusjonen: Hvis jorden skulle gå under, ville Blonde on Blonde være platen vi etterlot for fremtidens arkeologer, besøkende fra en annen stjerne, etc. - mens Blood on the Tracks måtte være den siste platen man selv hørte før verden møtte sin ende. Vi får se hvor lenge verden består, men dette er uansett sikkert; jeg har levd den platen, og den lever enda.

 

det er tidi ein nytter

på å syte og okke seg

yver tidi ein aldri får att

dét er tidi ein aldri får attende!

valet stend millom å lete nået

το νυν

vere plassen kor trådane fer ut frå

eller der trådane rekkjer til

uansett er det alt

tangled up in blue

open invitasjon til skjebnane

(2018)

 

Musikk og lyrikk kan være så mangt for forskjellige mennesker. Dette er en så hverdagslig holdning at man ikke tenker, ja man nærmest unndrar seg å tenke noe videre over det. For noen er musikken en nær venn eller betrodd, for mange er den en tjenestepike eller en treningsinstruktør, for enda flere er musikken blott veggtapet og bakgrunnsstøy. Men her er "tingen": Det stedet hvor lidenskapen er sunn, er et område for vekst. La meg gi et eksempel: En av fjorårets, dette anno horribilis som var 2020, berikelser var oppdagelsen av kristen-Dylan. Denne "born again christian"-fasen av hans karriere er en jeg tidligere ikke har gjort meg kjent med, tildels fordi jeg ikke har noe hastverk med å lære meg utenat hver krik og krok av hans musiker- og forfatterskap, men heller tillate det å komme til meg som både innfall og oppdagelse, slik at jeg kan gledes over overraskelsen. Men også (og dette skal jeg ærlig innrømme) på grunn av visse velbegrunnede fordommer jeg har mot evangelistisk popmusikk; dens livsfiendtlighet... Men jeg fikk innfallet og anskaffet meg Slow Train Coming (1979). Instrumenteringen er upåklagelig - hva annet kan man vente med Mark Knopfler bak spakene? - og låtskrivingen balanserer besynderlig mellom det sløye og det plumpe. Men det var ikke disse faktorene som tegnet et ondt smil i ansiktet mitt. Det var overraskelsen, og spørsmålet som fulgte med den: Hvordan går dette an? Hvordan kunne Dylan bli så naïv, "lykkelig", "helhjertet", og samtidig så enormt moralistisk og pedantisk? Det må sies at jeg hadde historiens avstand på min side. Hva jeg opplevde var ikke den skuffelsen eller det "sviket" som mange sikkert kjente på da albumet ble utgitt (men disse skal anse seg som heldige; vår generasjon fikk Kanye West), men en forbudt fryd. Det er mange blant nåtidens moralister som motsetter seg begrepet "guilty pleasure", og som predikerer at all nytelse er ingenting annet enn nytelse. De glemmer at hva man gjør seg skyldig i, i visse nytelser, dette forteller oss noe om oss selv! Altså er det noe man kan lære av. I mitt tilfelle: Komikken i å se (høre) en person jeg beundrer som driter seg ut. En kjærlig Schadenfreude, uten tvil.

Vi kan gå tilbake til den oldgreske poetikken for å finne grunnlag for hvordan man gjennom dramatisering kan gjøre seg kjent med, bearbeide eller rense seg fra de mørkere følelser (dette utgjør bare étt aspekt av tragediene og komediene). Jeg tar eierskap over denne skadefryden, erkjenner den som min egen, leker og diskuterer med den; og jeg kan se på nye måter hvor og hvorfor en slik nytelse ikke er sømmelig blant og mot andre mennesker; men også både hvor og hvorfor den overfor enkelte er fullt fortjent. En slik erfaring ville vært umulig hvis ikke jeg kunne forstå at min reaksjon til Slow Train Coming var en såkalt guilty pleasure; og kunnskap gjennom erfaring sitter dypere enn enhver teoretisk tilegnelse. Og det er fremdeles nytelse; jeg setter på platen, og ler meg skakk ihjel!

 

Du som fløyg for nære soli 

hev å kjenne di plass 

og falle 

(2020)

 

Mellom oss; Bob Dylan har kontinuerlig skiftet og utviklet stilformen på forskjellige måter gjennom hele sin karriere, men han har likevel aldri vært noen hamskifter. Pete Seeger og hans øks vil nok protestere, hugge opp diskografien og biografien i definitive epoker; akustisk, elektrisk, politisk, personlig, lykkelig, "lykkelig", sikker, søkende, nostalgisk, sentimental, osv. ad infinitum av påtvungne binariteter. Men dette er jo livet! Eller rettere sagt; uttrykk fra étt liv. Av de idiosynkrasitetene, særingene, som har holdt seg flytende (her må jeg klargjøre: De som har holdt seg flytende, relevante, "suksessrike" innen populærkulturen. Gudene skal vite at de fleste ikke nyter slik oppmerksomhet, og når det gjelder bursdagsbarnet; det er jo vi som fremdeles skriver om ham) er Dylan en av dem som kan betegnes med en særdeles sta individualitet, altså autensitet fremfor skuespill, elskov fremfor forføring, indifferent opposisjon fremfor narcissistisk moteriktighet. Han bærer seg selv, sin natt og sin dag, fra sted til sted, sang til sang; foranderlig og likevel den samme. All along the Watchtower (1968) og False Prophet (2020), Gotta Serve Somebody (1979) og Love Sick (1997), With God on Their Side (1964) og Man of Peace (1983), You're a Big Girl now (1975) og Narrow Way (2012), bare for å nevne noen: Det er går en klar, om enn underlig, linje mellom disse sangene. Slike linjer eller trekk, viser en kontinuitet, en bearbeidelse... av noe som er der, og som aldri blir ferdig! Og er ikke det livet? Jeg siterer den amerikanske poeten Keith Waldrop:

 

The worst death, worse

than death, would be to die, leaving

nothing unfinished.

        (fra Stone Angels, 1997)

 

Det er dette, dette uferdige, som utgjør menneskets sjel, menneskets vorden. Resten er ruin, avfall, minner. For å sirkle tilbake til det første spørsmålet, om hva vi kan lære av Dylan, og omformulere det: Hva slags livsform gjør han uttrykk for? I det hele tatt; hva gjør han? Det han ikke gjør: "Lete etter seg selv". Tvert imot, hvem han er (hvem han gjør) er stadig utvilsomt. Det er i dette, hinsides de velfortjente utmerkelser han gjort innenfor bransjen og innflytelsen han har ytt, som gjør Dylan forbilledlig. Han leter ikke etter "seg selv", men simpelthen et sted hvor det er plass til ham! Steder hvor man får virke. Dette er for meg gamle tanker, så det var med glede at da jeg så dokumentarfilmen Rolling Thunder Revue: a Bob Dylan Story by Martin Scorsese (2020, Netflix) fikk bekreftet det fra mannen selv: «Life isn't about finding yourself, or finding anything. Life is about creating yourself, and creating things.» Og her støter vi på et paradoks; denne autensitetens kroneksempel... startet som en sjarlatan. Han tok seg et nytt navn, mytologiserte sin bakhistorie, Woodie Guthrie pt. deux; og likevel fra dette tok han sats inn i en aldri avsluttet selvfullbyrdelse. Vi kan spekulere at han gjorde det "for å få en fot innenfor døren" i industrien, slik mange gjør, men de mange gjør ytterst sjelden et slikt sprang!

 

Jeg er fristet til å overlate resten av denne gåten til de yngre. Men jeg kan gi et hint: Det er et spørsmål om vilje. En brennende, nærmest ufrivillig vilje, som må settes over verdslige sysler, for at at den skal få leve. For å oppsummere: Hvis jeg var i omgangskretsen til Bob Dylan, og skulle skrive et bursdagskort til åttiåringen, ville jeg skrevet (slik jeg selv skriver den 1. januar i hver kalender) keep on keepin' on. Et bedre imperativ skal man lete lenge etter.

 

intimiteten millom fjelltoppane

eg hev vunne utsikt

tindrande nært

O me som kjenner dei dølge dagbrott