Demonologi og motorpsykologi
Tommy Olsson om Motorpsycho: Stappfulle skap med de rareste ting.
Fra tidlig på 90-tallet var fotograf Aage Asphaug tett på Motorpsycho, som frilanser for Adresseavisen og som nabo. Helt fram til sin død i 2017 bodde og virket Aage Asphaug på Svartlamon, som del av det samme miljøet Motorpsycho hele veien har tilhørt. Aage Asphaug etterlot seg en enorm musikkfotografisk samling som nå forvaltes av Rockheim, hvor et utvalg av hans bilder ble utstilt i 2018.
Dette kan ta litt tid.
Det er utfordrende å skulle sammenfatte hva som er greia med Motorpsycho. Det blir også vanskeligere for hvert år, siden enda tolv måneder av oppsamlet erfaring blir lagt til historien. Og det begynner bli en lang historie, som ofte krever sine digresjoner og tematiske sidesprang. Dels fordi det er en progresjon som begynte på 1980-tallet og som aldri har vist noen tegn til å stoppe opp noe særlig. Dels fordi det ikke bare er én greie, men flere stappfulle skap med de rareste ting. Uventede innfall, intern humor, og en flom av musikalsk sitering som dukker opp og forsvinner underveis.
Foto: Rolf M. Aagaard.
For å gi et eksempel på vanskelighetene forbundet med oppgaven vil jeg, så her innledningsvis, fortelle om en bok jeg begynte skrive på i 2008. Før et intervall av en mengde mer eller mindre merkelige oppdrag tvang meg til å ta en pause, som fortsatt vedvarer. Hvis jeg en gang tar meg sammen og får sitte i fred lenge nok vil det bli det en fantastisk bok, men som en kar sa når han hørte om det: "Det må jo bli ditt sixtinske kapell dette her". Han har på en måte rett, selv om resultatet ikke akkurat er gitt, og foreløpig har jeg ikke fått sitte i fred så mye som et kvarter i dagslys.
Går av med pensjon
Boken har/hadde en, i hvert fall teoretisk, svært enkel ambisjon; en samling analytiske og saklig formidlende tekster - en tekst for hver eneste sang Motorpsycho har gitt ut. Det er ikke noe problem å skrive det, men vi snakker jo om et visst kvanta her - selv om det var noe mindre i 2008 enn det er nå. Problemet er jo at det er et Sisyfosarbeid: For hver tekst jeg fikk skrevet ferdig, ga bandet ut enda en dobbelt-LP. Når jeg så måtte gjøre et opphold i arbeidet ble det akkumulert så mye ekstramateriale i mellomtiden at jeg ble demoralisert, og tenkte jeg får gjenoppta det når de går av med pensjon, eventuelt når jeg selv gjør det. Ikke kom jeg så veldig langt heller, jeg rakk så vidt å komme meg halvveis inn i Lobotomizer. Det er en lang vei å gå, mine kjære. Men, pensjon eller ikke, før eller siden skal jeg ta meg av det, fordi selv om den er lang er det også en morsom vei. Det å sette seg ned for å lytte til hele diskografien til Motorpsycho kronologisk er noe som både gir mening og tar sykt mye tid. Det var sånn jeg gjorde det før jeg begynte å skrive. Det er også sånn jeg vil gjøre det når jeg en dag gjenopptar arbeidet.
Nektet å kjøre til Svartla´mon
Men, for å ta det helt fra scratch: Motorpsycho ble dannet på Svartlamon i Trondheim i 1989 av Bent, Snah og Killer. Den første utgivelsen, Maiden Voyage, er en kassett i begrenset opplag med fire sanger, gitt ut av Knallsyndikatet i 1990. I ettertid har det slått meg hvor mye tid og sted avgjør hva dette bandet ble til. Jeg var der, så jeg kan vitne: Det fantes drosjesjåfører som nektet å kjøre til Svartlamon – og med god grunn. Det var ikke noen spøk, man kunne plutselig snuble over et lik utenfor huset, eller våkne midt på natta av at noen prøvde å sparke inn døren. Husokkupasjon var den vanlige måten å få seg tak over hodet, arbeidsledigheten i strøket lå på 98% og heller få innbyggere var noensinne edru. Anarkopønk og hardcore var veldig tilstedeværende musikksjangere, i tillegg til noe de kalte grunge som plutselig over natten hadde blitt til en greie takket være Nirvana.
Det er i dette lokale kulturelle og sosiale sølet som denne lille kassetten mer eller mindre ubemerket lanseres. Innenfor det som etterhvert utvikler seg til et fullstendig altomfattende og kaleidoskopisk musikalsk univers, er det nesten rørende å lytte til i retrospekt. Motorpsycho var aldri nærmere pønk enn her, selv om jeg ikke skal ta i for hardt; for til tross for å være et nesten encyklopedisk historiebevisst, eklektisk og referansetungt prosjekt (jeg tror det var sommeren 1995 de spilte på en heavy metal-festival, en jazz-festival og en Country & Western-festival på den samme turnéen), og opprinnelig med base på UFFA-huset i Trondheim, er det uansett ingen røtter eller forbindelser til punkrocken utover tidligere nevnte tid og sted: Svartlamon 1990.
Når første LP, Lobotomizer lanseres året etter er også de hovedsakelige influensene åpenbart lokaliserte i første halvdel av 1970-tallet, og overhodet ikke i den andre halvdel. Men, og dette er litt viktig; det er filtrert gjennom sin samtid, og det er åpenbart et spørsmål om hva volum det spilles på. Motorpsycho ble i sin tidligste formative periode mer definert av sin lyd enn noe annet; en tungt malende groove et sted på bunnen av en tyrannisk støyende lydvegg. Noe som krevde alle volumkontroller i det røde feltet for å oppnå optimal effekt. Så var det et spørsmål om å vokse inn i bandnavnet. Selv om det foreløpig var mere motor enn psycho var det jævlig mye motor. Og det skulle saktens bli ganske psycho etterhvert: En åpenbar kilde til sonisk forløsning er når støymusikeren Helge Steen blir assosiert medlem i 1992, med diverse kabler og hjemmelaget elektronikk som hovedsakelig instrument. Det var fort gjort å tenke sitt, husker jeg: Hva skjer når et band som allerede insisterer på volum og en solid "wall of noise" utøkes med en fyr på elektronikk, som i utgangspunktet er der for å lage enda mere bråk? Det burde bare gå en vei, sant? Men det gikk virkelig alle mulige veier.
Det å sette seg ned for å lytte til hele diskografien til Motorpsycho kronologisk er noe som både gir mening og tar sykt mye tid. Tommy Olsson
Når Demon Box ble sluppet løs på verden vinteren 1993 levde både platen og bandet opp til sine navn, og siden da har ikke noe vært forutsigbart eller gitt på forhånd. Killer var da blitt skiftet ut med Gebhardt, som skulle bli sittende bak trommene frem til 2005, sånn omtrent, når han ikke trakterte banjo i parallellprosjektet The International Tussler Society.
Selv har jeg bestandig tenkt på Demon Box som lyden av at alt faller på plass. På en litt forskrudd måte har jeg, nesten 30 år senere, fortsatt litt vanskelig for å slutte å tenke på den som deres første plate – den er jo beviselig ikke det, men jeg føler det sånn. Men man kan like så greit argumentere for at det er lyden av noe som faller helt i stykker, fordi det er også det.
De fire første sangene høres ut som fire forskjellige band fra fire forskjellige årtier. Det er utilstrekkelig å si det er en schizofren plate, til det er den alt for spaltet og diagnosen er langt mer komplisert. Likefullt bærer den med seg nok kjennetegn fra perioden rett før til at man skal gjenkjenne bandet mellom alle forskjellige soniske ekskursjoner og ekstremer. Demon Box er paradoksalt stabil gjennom å være demonstrativt (demon-strativt?) ustabil. Uansett om bandet høres ut som Throbbing Gristle eller Incredible String Band (spennet er omtrent så stort) ligger det konstant en rå, desperat nerve nedfelt i hvert eneste sekund. En uro som bygges opp rundt, og tar helt av, i tittelsporet - en slem grensepsykotisk affære på 17 minutter som truer med å bikke over i genuin mørk galskap. Hvis det var en kunstutstilling ville jeg sagt den var kuratert veldig bevisst i sin tilsynelatende tilfeldighet. Demon Box er liksom bygget opp som en collage, etter prinsippet om å skape mest mulig kontrasteffekter.
En metode som ble tatt videre til den kanoniserte Timothy's monster året etter. I mellomtiden kom det to EPer, Mountain, og Another Ugly EP. Begge bygget opp etter det samme prinsippet, og noe som skulle utvikle seg til en formel for hvordan en EP med Motorpsycho kom til å fungere for de neste ti år; En knallgod sang, noe rart, en mer eller mindre uventet coverversjon, noe enda rarere, og en knallgod sang til – sånn omtrent. Der er selvsagt noen avvik, men annerledes kan det ikke være når "avvik" er en sentral del av metoden allerede i utgangspunktet. EP- formatet er i seg selv et avvik, og denne måten å legge det opp varieres og vedvarer omtrent så lenge som Gebhardt er i bandet, og er i grunn verdt et studium i seg selv.
Foto: Aage Asphaug.
Den åpenbare spøken
Når jeg skriver dette har boksifiseringen av Motorpsycho allerede kommet et stykke. Demon Box, Timothy's monster, Blissard og Angels and Daemons at play finnes å få i sjenerøse utgaver med ymse av ekstramateriale, og noen av de har også innsiktsfulle liner notes av undertegnede. Hver og en tar en drøy ettermiddag å komme seg gjennom. Men min våte drøm er en boksutgave bygget opp rundt alle EPer innenfor perioden 1994 – 2004, for selv om det vi kaller et album, (i det tilfellet her nesten aldri en enkeltplate; som oftest to, noen ganger to og en halv, eller en og en halv), åpenbart er det som hovedsakelig står i fokus, er denne omtrent ti år lange prosessen ved siden av ikke bare belysende for hva som beveger seg internt i bandet ved et gitt tidspunkt, men også noe distinkt annet. Noe som bare unntaksvis finner veien inn i den større sammenheng albumutgivelsene er, og som lever sitt egne liv innenfor dette formatet.
La meg gi noen eksempler, som ville vært utenkelige på en LP (eller to og en halv): Viscount GriSnah fra Mountain, Summertime is here fra Another Ugly EP, Of Beacons and beams fra The Nerve Tattoo, Sterling says fra Manmower. I could go on – i grunn er det halvparten av materialet jeg snakker om. Spor som bærer med seg en annen historie om Motorpsycho; en registrering av progresjonen til et band som ikke bare tok ut svingene og endte opp med hybridformer helt utenfor kartet (den formulerte ambisjonen om å være 50/50 Black Sabbath og John Coltrane kan være et belysende eksempel – men der er flere), men som og helt fryktløst kunne legge alle kjente referansepunkter bak seg for å bevege seg ut i det helt ukjente, gitt formatet til en EP med fem, seks spor. Eller, for all del, snu fullstendig opp-ned på det kjente: listen over sanger Motorpsycho har valgt å lage coverversjoner av gjør begrepet "obskur" fattig og utilstrekkelig. Det er også på disse platene humoren til bandet skinner som sterkest, selv om den ikke akkurat er fraværende ellers heller. Jeg mener, The Death Defying Unicorn? The International Tussler Society?
Når Motorpsycho tar det der ekstra skrittet ut i pretensiøs hyperbol og patos er det så godt som alltid med en tilbakeholdt latter. Og omvendt: den åpenbare spøken bak det å gi seg til å spille country & western skjuler ikke den genuine interessen og evnen til å gjøre det på ordentlig.
... min våte drøm er en boksutgave bygget opp rundt alle EPer innenfor perioden 1994 – 2004 Tommy Olsson
Alle muligheter åpne
Et annet sidespor verdt å følge med på er den serie av liveopptak som går under navnet Roadwork, hvor den første kom helt tilbake i 1999, og den femte i 2018. Fordi Motorpsycho på en scene er – det er jo opplagt – en mer fleksibel og uforutsigbar affære, hvor rammeverket av en sang noen ganger blir satt på prøve for alvor. Det som på plate tar tre minutter kan fint strekkes ut langt over en halv time, og der er uendelig med rom for improvisasjon og tilfeldigheter. Hvis EP-formatet i en lang periode ga rom for å til tider være direkte sær, er scenen like konsekvent utviklet seg til å være en arena for fryktløs utforsking av hvor langt musikken kan bevege seg ut av sine gitte rammer. Selv har jeg en soft spot for Roadwork Vol. 2: The MotorSource Massacre, i sin helhet tatt opp på jazzfestivalen i Kongsberg, helt tilbake i 1995, hvor Motorpsycho delte scenen med The Source. Dels fordi det skjer i en tid hvor de latente jazzinfluensene ennå ikke hadde blitt integrert i noen særlig grad; Motorpsycho var fortsatt per def et rockeband, selv om det i 1995 begynte å bli tydelig at alle muligheter lå åpne. Dels fordi dette 25 år gamle opptaket er eksepsjonelt fett og sprer sykt god stemning i rommet når man hører på det – hvis man spiller denne platen over anlegget sitt med en gang man står opp og tar de første koppene kaffe vet man inni seg med en gang at det vil bli en fantastisk fin dag. Og dels hinter opptaket til den serie samarbeidsprosjekter som blir kronologisk hyppigere jo nærmere nåtid vi kommer. På et punkt underveis, og det er ikke godt å si når eller hvorfor, ble de til en institusjon. En egen planet, som fortsatt beveger seg i sin helt egne bane.
Pussige sammentreff
La meg bare helt til slutt nevne noen til dels pussige sammentreff og refleksjoner jeg gjort meg underveis.
- Motorpsycho er uten tvil det band jeg sett live flest ganger. Den dag i dag ser jeg folk på disse konsertene som bestandig har vært nettopp der. Folk jeg aldri har sett noe annet sted eller i en annen kontekst. Urovekkende mange av de husker jeg fra 1994, og hver gang tenker jeg de må være noen særdeles sære fanatikere, helt til det siver inn at min egen langvarige tilstedeværelse jo er den eneste grunnen til at jeg har lagt merke til dem.
- Jeg drikker noen ganger "kaffe" med Bent når jeg er i Trondheim. Mer enn en gang har jeg på samme tid hatt et mer eller mindre faglig møte med tredjeperson simultant ved samme bord til samme tid. To ganger av tre har denne tredjeperson blitt helt starstruck og satt ut, for i ettertid nervøst innrømme å ha hver eneste plate hjemme grunnet et livslangt og intenst forhold til Motorpsycho. Det å plutselig sitte ved samme bord som Bent har for noen vært et reelt sjokk.
- Det er ikke sikkert det stemmer helt, eller; det vet jeg det ikke gjør, men tanken har aldri helt forlatt meg heller. En teori at man grovt sett kan dele opp den musikalske progresjonen til Motorpsycho i perioder som strekker seg over omtrent tre plater. Demon Box, Timothy's monster og Blissard kommer på en måte fra de samme kildene, og bygger på den samme fandenivoldske måten å arrangere rekkefølgen etter det samme ekstreme prinsippet at neste spor overhodet ikke skal likne på det foregående. En metode som riktignok sporer fullstendig av på Blissard, som høres ukarakteristisk homogen ut helt frem til spor nr. 5, The Nerve Tattoo, som er konvensjonell nok i et par minutter før den eksploderer i et kaos av strykere og eskalerende musikalsk selvsabotasje. Etter det oppfører seg resten av Blissard som et helt annet dyr enn det man først kunne blitt lurt til å tro det er, før det ender opp helt utenfor alle kjente kart med noe jeg litt utilstrekkelig tenker på som postindustriell audiofil easy listening-muzak. På den samme måten kan man sammenfatte den distinkt Brian Wilson-influerte besettelsen ved å lage popmusikk som foregår på Let them eat cake, Phanerothyme, og It's a love cult i perioden 2000 – 2002, selv om den langt tyngre og mer tradisjonelt americana-rockete Barracuda og kommer innenfor det samme tidsrommet. Det er sånn fortsatt. Det stemmer aldri helt, men jeg vet jeg er inne på noe der. Det foregår virkelig etter et mønster, men en del av det mønstret er å bryte mønstret.