Denga Denga anbefaler Stanley Clarke

Vokalist og gitarist Eirik Moberg har tidligere operert som technoprodusent under navnet Rundfunk.

Sommeren 1999. Vi sitter inne i finværet og pløyer gjennom faren til Thomas sin samling med jazz-LPer. Plutselig ser vi et cover som lyser mot oss: Et bilde av en afroamerikansk mann som tagger ned en vegg på en T-banestasjon med jazznoter. Han har på seg en trang grønn T-skjorte og hvite slengbukser, og smiler lurt til oss fra under afro-frisyren. Det dreier seg om albumet School Days av jazzbassisten Stanley Clarke, utgitt i 1976.

Vi skjønte allerede etter første lytt at vi hadde kommet over noe helt spesielt. Åpningssporet ”School Days” er en fest av en låt, et jazzfusion-mesterverk på 7 minutter og 50 sekunder som er storslått uten å være pompøst, hysterisk morsomt uten å være latterlig, og like kompromissløst som det er sympatisk.

Sangen begynner med et riff som høres ut som den snille fetteren til Smoke on the Water, og etterfølges av HEFTIG bass-solo på over fire minutter. Det er sjelden at bass-soloer er sjarmerende, særlig når de varer så lenge. Men denne soloen VIL noe, den har retning, mening og personlighet. Og det er dette som kjennetegner hele platen: Vi snakker virtuose prestasjoner av noen av verdens beste jazzmusikere, crazye soloer som bobler av overskudd, alt gjennomført med en klar pop-sensibilitet. Dette er et strengt regissert show, der alt har en hensikt: å glede lytteren. Halvparten av låtene (School Days, The Dancer, Hot Fun, Life is Just a Game) er rene discofunkfusion-festlåter, resten (Quiet Afternoon, Desert Song) er rolige sanger som passer godt til svale sommerkvelder i parken.

School Days, både sangen og albumet, er uhemmet corny, episk, ekstremt positiv musikk som ikke skammer seg over sin livsglede. Albumet gjør oss nostalgisk og får oss til å lengte etter en tid vi aldri opplevde. Vi spiller basket på en skolegård i Bronx anno 1976. Vi danser på et ellevilt block-party. Vi gjenopplever Stanley Clarke sine skoledager, som må ha vært en sammenhengende fest hvis vi skal tro hva dette albumet forteller oss.

Om Stanley Clarke har gitt ut noe like bra før eller etter denne platen
vet vi ikke. Sannsynligvis ikke. Men har det noe å si? School Days er et selvforsynt univers, og trenger ingen oppfølger. Har du noen gang spilt vill luftbass-solo i fire minutter? Hvis ikke, ta en tur til Bergen Offentlige Bibliotek og lån denne platen.