Favoritten: Elliott Smith - Figure 8

De tidlige soloplatene bestod hovedsakelig av vokal og kassegitar. Gradvis fikk platene hans arrangementer som pekte tilbake til band som The Beatles og likesinnede på sitt mest melankolske. Og aldri gjorde han dette bedre enn på den siste platen han ga ut mens han levde, Figure 8 (2000). Den doble platen er et sant oppkomme av poptrisesse. Det er tydelig at han hadde mye på hjertet, som om han hadde det travelt med å få det ut.

Tekstene er vakre, mørke og full av den livsvisdommen som hans utfordrende liv hadde gitt ham. Det går i moll, men det er samtidig en luftig pophet i melodiene. Arrangementene er fortreffelige. Alt fra lett, klimprende pianopartier og celloer som er så dype at en ser ned i avgrunnen, og en sjelden gang en flerrende el-gitar. Tradisjonelle instrumenter som trekkspill og blåsere er også brukt for å krydre det hele. Slik sett høres produksjonen mer ut som den var gjort i Liverpool i 1967, enn i Sunset Sound Studios, LA, i år 2000. Ja, faktisk så er deler av dette albumet innspilt nettopp i Abbey Road studios.

Albumet rommer hele 16 låter. Man kunne godt trukket fram flere av dem, men Figure 8 er såpass helstøpt at det fort blir til at en spiller alle fire sidene i én lang og herlig lytting. Her er det ingen dødpunkter.

Et par høydepunkter for meg er Son of Sam og Everything Means Nothing to Me.

Man kan jo bare spekulere, men det er lett å få assosiasjoner til det uendelige, evigheten, når man leser tittelen Figure 8.  En passende tittel på det som kom til å bli hans endelige album og mesterverk.

Historien om Elliott Smiths korte liv overskygger dessverre ofte det som burde vært hovedfokus, denne mannens geniale musikk! Andre plater av Elliott Smith som kan være vel verdt å sjekke ut er Either/Or (1997) og XO (1998).

Sjekk også gjerne ut filmen om Elliott Smith, Heaven adores you (2014).