Frøydis Moberg anbefaler Bon Iver

Tidligere har hun vært daglig leder for Brak, jobbet i bookingbyrået TikTak, samt vært involvert i organiseringen av en rekke av byens festivaler. I tillegg til alt dette administrative arbeidet, er Frøydis bassist i poporkesteret Miss Motor.

Det som er vanskelig med å anbefale album jeg har et godt forhold til selv, er at jeg aldri HELT vet hvorfor jeg liker det så godt. Det bare gjør noe med meg.

Det jeg derimot vet er at jeg elsker musikk som overrasker meg, og Bon Ivers “For Emma, forever ago” faller virkelig inn i denne kategorien. Jeg fikk øynene opp for albumet da kjæresten min spilte et par av sangene for meg den første dagen vi møttes og jeg skjønte kjapt at her hadde jeg fått to veldig heldige møter på samme dag.

Det tok meg noen gjennomlyttinger før jeg virkelig forstod hvor stort dette albumet er og hvor mye vakkert der ligger i Bon Ivers musikk, men herregud så takknemlig jeg er for at jeg ga det sjansen.

Jeg er elendig til å klassifisere musikk i sjangre, og Bon Iver gjør det ikke særlig lettere for meg. Stort sett blir han omtalt som en indie-folk singer/songwriter, så jeg går for den jeg og. Samtidig vil jeg si at jeg syns at Bon Iver utfordrer lytteren mye mer enn hva sjangerbetegnelsen indikerer.

Bon Iver, eller Jason Vernon som han egentlig heter, står mer eller mindre ene og alene bak “For Emma, forever ago”, noe man ikke skulle tro når man oppdager kompleksiteten som ligger i albumet. Men mannen som kom fra intet har altså laget dette deilige verket på tre måneder, alene på en hytte nordvest i Wisconsin, og har i følge ham selv kun brukt “nothing more than a few microphones and some aged recording equipment “.

Jason Vernon dro i isolasjon etter bruddet med både kjæresten og sitt tidligere band, DeYarmond Edison, og karantenen fostret da “For Emma, forever ago”. Det må nevnes at det har blitt lagt på litt ekstra på noen av låtene etter Vernons uforstyrrete første-innspilling, men det innvirker lite den fantastisk ensomme stemningen albumet utstråler. Ensomt ja, men på en veldig, veldig god måte.

Albumet er for meg en parade av sårhet, ærlighet og ikke minst egenart, og Bon Iver blottlegger virkelig det innerste inne med dette albumet. Musikken hans henger ved meg i lang tid etter at jeg har hørt den og tekstene er så fine, men rare at jeg måtte bruke litt tid på å skjønne hva det er han egentlig synger om.

Vokalen til Bon Iver er for meg helt fantastisk og behagelig på en ganske utfordrende måte, men jeg innser at den kan ha totalt motsatt virkning på andre. Han manipulerer stemmen som om det skulle vært et materielt instrument og han eksperimenterer konstant med forskjellige toner og til og med autotune, men klarer å gjøre det på en måte så man hører en deilig sammensatt helhet og ikke fokuserer på triksene. Og uansett hvor mye han leker seg så vandrer han aldri for langt fra sin gjennomtrengende og sårt, sterke falsett.

Albumet er i sin helhet et fantastisk stykke arbeid, og et album du kan leve lenge sammen med. For min del er favorittene blitt “Skinny love” og Flume”, som tilfeldigvis er de to sangene kjæresten min spilte for meg første gangen. Det er godt å vite at man kan bli forelsket i to stykker på en og samme dag.