Jan Hemmingsen anbefaler tidlige musikkopplevelser

En av mine tidligste musikkopplevelser er også den som har gjort sterkest inntrykk.

Som de fleste andre unger spiste jeg alltid havregryn til frokost. Det var min første kulinariske opplevelse: Havregryn, sukker og varm melk og fra jeg kunne snakke trakk jeg min mor i kjolen og ba:  ”Ha haverdyn moar, ha haverdyn”. Det var to typer havregryn i Danmark på den tiden: Solgryn og Foskagryn  og når man som jeg spiste  Foskagryn var man ”Foskaner” og gråt ikke hvis man slo hull på kneet. På pakken var det bilder av fotballspillere som man kunne se på mens man spiste.

En dag, da jeg var en snotvalp på litt under et halv snes år, så jeg en kupong på pakken.  Den  kunne man sende inn og kanskje vinne en grammofonplate. Jeg sendte kupongen av sted og til min store forundring fikk jeg etter en 3 ukers tid et brev med beskjed om at jeg hadde vunnet en plate, samt en hentelapp som i underskrevet stand fra en av mine foreldre gjorde at jeg kunne innkassere gevinsten.  Ingen i min familie hadde noen gang vunnet noe og jeg var kry som en hane da jeg på skjelvende ben gikk til postkontoret, leverte lappen og fikk min pakke. På veien hjem lurte jeg på hvilken sang som kunne være på singelen og navne som The Hitmakers, The Hep Stars og til og med The Beatles svirret rundt i mitt hode.

Vel hjemme åpnet jeg pakken og så til min forskrekkelse en underlig plastplate som ikke var mer en millimeter tykk og så myk at den kunne brettes på midten om man ville.
Det eneste avspillingsutstyr som fantes i huset var min storebrors grammofon (av typen som vist på bildet) hvor man kunne legge en stabel plater på som så falt ned etter hvert som de forrige var ferdigspilt.
Da platen var montert og apparatet satt i gang tonet
det sprakende fram en sang, selsomt arrangert for
trekkspill og hawaiigitar mens en flokk unger skrek av full
hals:

”Foskanere er sunde børn og sunde børn er nemme børn
så far til købmand som et lyn og køb en pakke Foskagryn”

Det var vel ikke helt det jeg hadde forestilt meg men etter et par gjennomspillinger ble den bedre og bedre især med tanke på at det var min egen og eneste plate. Lykken varte dessverre kun til min bror kom hjem og begynte at hyle av latter over den barnslige sangen og den underlige platen. Ertingen utviklet seg til et håndgemeng som endte med at han med et foraktelig kast sendte platen av sted som en freesbee. Den havnet øverst på den varme kakkelovn hvor den etter kort tid antok form og farge som en klat nyskidt æblegrød i måneskind, for å uttrykke meg på mitt modermål.

Et par uker senere kjøpte min bror selv inn en singel med Ray Charles som til gjengjeld ga meg en uforglemmelig musikkopplevelse. Jeg spilte den så ofte at min familie til slutt ble så lei at de nektet meg å høre på den. Låten het ”I can’t stop loving you” og den varme og såre stemningen i sangen kunne få tårene til å trille.
Så jeg har tilgitt min bror men har aldri siden spist Foskagryn til frokost.