Lorentz Reitan anbefaler Bergen Filharmoniske Orkester

Han har også skrevet biografien 'Harald Sæverud : (1897-1992) : mannen musikken og mytene'

Bergen Filharmoniske Orkester har markert seg svært tungt på det internasjonale platemarkedet de siste årene. Men for meg er det én plate som merker seg ut: den med Stravinskijs balletter "Petrusjka" og "Vårofferet". 

Dette er musikk fra begynnelsen av det forrige århundret, komponert i henholdsvis 1911 og 1913, begge verkene vakte voldsom oppsikt da de kom. Særlig "Vårofferet" ble sett på som overgangen til en helt ny stil innen den moderne musikken, og uroppførelsen med Ballets Russes i Paris skulle bli en av de største skandalene i musikkhistorien. Les Ballets Russes var et ensemble som stod i skarp kontrast til den tunge russiske ballettstilen som særlig ble fremført ved Bolsjoi-balletten i Moskva. Sergej Dhiagilev hadde tatt initiativet til dette turné-ensemblet som hovedsakelig opptrådte på det europeiske kontinent, med stjerner som Anna Pavlova og Vachlav Nijinskij i truppen. Igor Stravinskij ble "headhuntet" av Dhiagilev, og på kort tid komponerte han de tre ballettene som skulle gjøre hans navn udødelig: Ildfuglen, Petrusjka og Vårofferet. Alle er spilt inn av Bergen Filharmoniske Orkester dirigert av Andrew Litton, men det er særlig platen med de to siste som har vakt internasjonal oppsikt. 

"Petrusjka" er inspirert av gamle russiske folketoner og eventyrmotiver. Det handler om den stakkars klovnen Petrusjka som holder til i et dukketeater sammen med en ballerina og en fargerik maurer. Her ligger det an til et trekantdrama i miniteateret som befinner seg på det store teateret som er en russisk markedsplass. Det nyskapende med verket var den fargerike orkesterstilen med klaver som et viktig solistinstrument, bruken av rytmer og forskjellige tonearter som løp parallelt. 

"Vårofferet" bygger på gamle sagn fra førkristen tid, hvor tilbedelsen av jorden står i sentrum. For å sikre seg rik grøde må man ofre til naturen, og det er tale om et menneskeoffer - en ung pike. Her symbolisert med en danserinne som nærmest danser seg til døde i den avsluttende offerdansen. Underveis har det vært en rekke danser av de andre medlemmene i dette primitive samfunnet. 

Stravinskij bruker orkesteret nærmest som et slagverksinstrument i "Vårofferet", og verket er nesten helt dominert av rytmer i en svært virtuos stil. Ved uroppførelsen i Paris i mai 1913 kom det til voldsomme tumulter i Thêatre des Champs Élysées, men det skulle raskt markere seg som et av de desiderte hovedverkene i det forrige århundret. I dag er det et standardverk i de store orkestrene, og en fremførelse av det er gjerne et bevis på kvaliteten i et orkester. 

Denne platen har fått fremragende kritikker over hele verden, og ifjor ble den nominert blant de fem som gikk til finalen om årets orkesterplate i prestisjetunge The Gramophone i London. Det er på linje med en musikkens Oscar-nominering. At den ikke bare holder mål musikalsk, men også plateteknisk kan man lese i det franske web-magasinet Classics Today. Der skriver Christophe Huss at denne platen representerer et paradigmeskifte når det gjelder lydgjengivelse av orkesterlyd, og trekker særlig frem slagverkets rolle, som får en behandling som aldri før på plate. Her er det snakk om en plateestetikk som får verkene til å fremstå som noe mer enn det man kan oppleve under en konsert. Huss betegner innspillingen som "en fest av lyd, ekstatisk og spektakulær i ordenes beste forstand." Formatet er SACD, og med riktig utstyr får man virkelig en formidabel musikalsk og lydmessig effekt.