Ketil Mosnes anbefaler Hüsker Dü

I et tiår der popkulturen var mer imageorientert enn noen gang, framsto Hüsker Dü som bransjens kanskje MINST imageorienterte band. Bandmedlemmene så derimot ut som reparatørene av din bestemors vaskemaskin. Men det Hüsker Dü manglet av visuell tøffhet og stilige klær, ble kompansert av evnen til å lage ekstremt brutal, intens, og ikke minst fengende musikk.

I starten av karrieren satset trioen alt på å spille hardere, raskere og mer aggresivt enn noe annet band på den tiden. I slutten av karrieren - ca åtte år seinere - var brutaliteten skiftet ut med feiende flotte popmelodier og et noe mer radiovennlig uttrykk.

Zen Arcade kom ut i midten av bandets karriere, og representerer det beste fra begge disse to epokene; altså feiende flotte popmelodier framført ekstremt aggressivt. Det finnes vel ett og annet populært rockeorkester som har prøvd seg på lignede uttrykksformer seinere, men få har lykkes så godt som Hüsker Dü gjør på Zen Arcade. Plata er riktig nok en smule rølpete produsert (23 låter spilt inn i løpet av to døgn), men det bryr vi oss ikke om!