Petter Lønningen anbefaler Demented Scumcats

Lønningen trakterer vokal og munnspill i 'knokebillybandet' Hindenbürg Rock 'n' Grill.

Verdens beste plate er selvfølgelig The Clash: «London Calling», men det er jo noe alle vet. Derfor er det ingen vits i å anbefale den. Da er det kanskje mer interessant med noe litt mer obskurt noe, nemlig Demented Scumcats: «Splatter Baby». Ikke fordi den er så god (for det er den ikke), men fordi den er så herlig rå.

En gang i tiden var rock ’n’ roll det farligste på denne jord. Etter Elvis og de første pionerene overtok band som The Fuzztones og The Cramps, men utover 80-tallet gikk sjangeren tom for gift. Så, i 1980, kom britiske The Meteors. Bandet hentet inspirasjon fra gammel rockabilly, pønkrock og gamle skrekkfilmer, og lagde malen for en hel sjanger. Psychobilly-sjangeren eksploderte i England, og er i dag en av de raskest voksende undergrunnssjangerne i verden.

Blant sjangerens mest toneangivende band finner vi walisiske Demented are Go, et band som mer enn noen andre spiller på rockabillyens forfedre. Bandet er minst like beryktet for sitt narkotikakonsum som for sine respektløse, musikalske angrep på sjangeren, noe som har gitt dem legendestatus. Dessverre hoppet de øvrige bandmedlemmene av vognen for et halvt års tid siden, og etterlot vokalist Mark «Sparky» Phillips i ruinene av hans eget dopmisbruk. Begeret var fullt; bandet orket ikke forholde seg til en stadig mer ustabil frontfigur. Phillips har nå hanket inn nye musikere og arbeider med et nytt album, men fansen er skeptiske: hvordan vil det låte uten gitarist Stan Standen? Saken er nemlig den at det var Standen som skrev bandets mest interessante låter etter at han ble med i 1995, og var den som førte bandet ut i mer krevende, musikalsk terreng enn hva psychobillyband flest våger å operere i.

I 2005 gikk Standen og Phillips sammen i tospannet «Demented Scumcats» for å lage noen låter hinsides de snevre psychobilly-reglene (det er per definisjon ikke ekte psychobilly om man ikke holder seg til den rigide bluesskalaen eller musiserer med annet enn gitar, kontrabass, trommer og vokal). Noen gamle coverlåter, et par instrumentaler og et knippe egne låter som ville vært for tunge å svelge for bandets tilhengere ble samlet på «Splatter Baby».

Albumtittelen er i seg selv advarsel nok: dette er ikke musikk for sarte sjeler. Ikke at låtene er så tungt fordøyelige i seg selv, men fordi tekstene er så håpløst smakløse at de kunne fått selv dubiøse svartmetallband til å rynke på nesen. Videre er «splatter» en god beskrivelse av selve musikken; klisjeene hamres ut over en lav sko, og arrangementene er overfylt av effekter på grensen til hva man kan kalle camp. Men likevel fungerer det. Likevel er det noe som gjør at hjertet hopper over et slag når første strofen slippes løs.

Det starter med et grovt og hardt riff, akkompagnert av Phillips’ umiskjennelige, raspende snerring. Det er intenst, rått og manisk, på grensen til det uutholdelige. «Blue Viper» bukter seg som en slange; klissete og motbydelig, men rett før det tar overhånd smeller albumet for alvor i gang med «White Stocking Tops». Orgelet løfter stemningen til det panisk feststemte, før sjangerens kanskje mest allsangvennlige refreng fyres av. Tekstfronten? Vel, det er ikke akkurat for sarte sjeler. En blanding av sex og vold, enda mer pervertert enn The Cramps noensinne våget. Heldigvis er det også morsomt.  «Pitchfork Blues» er håpløst uoriginal og ligger ubehagelig nære den glatteste Nashville-countryen hva virkemidler og progresjon angår. Men selvfølgelig: Nashville-artister ville aldri fantasert om å bruke en høygaffel på måten Sparky beskriver her. Bandet kan ikke heller sies å finne opp kruttet med «Snail Train», en mer klassisk psychobillylåt, men likevel har den noe interessant, nesten marerittaktig over seg. Det blir ikke bedre på «I Don’t Want You», som favner rundt alt som gjorde acid garage-bølgen fra 60-tallet slitsom, men også her gjemmer det seg noen artige godbiter i lydbildet. Som det aparte klokkespillet og trommemaskinen, for eksempel.

Så var det coverlåtene. Av en eller annen grunn har coverartister fått dårlig rykte på seg, sannsynligvis fordi de ikke lager eget materiale. Det finnes faktisk mennesker på denne jorden som ikke kjøper coverplater, forstå det den som kan. Ikke noe er som en ordentlig coverlåt, dersom det gjøres på riktig måte.

Demented Scumcats har kidnappet et knippe låter fra andre artister, kastet dem i bagasjerommet og tatt dem med hjem til dem gamle rønnen deres ute i skogen. Etter å ha forlystet seg med dem på beste Deliverance-vis er de nesten ikke til å kjenne igjen: «Man of Constant Sorrow» er blitt tolket så mange ganger før, men med trommer og kontrabass som to duellerende lokomotiver, og en illsint banjo, låter denne versjonen helt særegent. Sparky veksler mellom å gurgle og å ralle frem teksten, og får låten til å høres både tilfreds og desperat på én og samme gang. Det samme gjelder den gamle Ray Charles-slageren «I Don’t Need No Doctor», en fuzzladet versjon mettet med et hysterisk orgel og elektroniske effekter. Men de musikalske usmakelighetene slutter ikke der: Det heller obskure pønkbandet The Child Molesters (se for deg en blanding av Dead Moon og Johnny Thunders) slapp det som kanskje er selve definisjonen på skitten rock ’n’ roll i 1978, «(I’m the) Hillside Strangler», og denne låter som skapt for tospannet. De vrir den om til en mer typisk 60-talls garagerock-låt, og rir riffet så hardt at man forventer at låten skal kollapse under presset.

Man kan si mye om innholdet på denne platen. Nei, det er ikke nyskapende. Nei, det er heller ikke alltid like bra, og tidvis er det en oppvisning i hvordan frastøte flest mulig lyttere. Men poenget er at dette albumet klarer å gjøre rock ’n’ roll farlig igjen. Selvfølgelig er det mest spøk og skjemt, men det fungerer. Slik The Cramps bygget en hel karriere på å lage et forstyrret vrengebilde av Den amerikanske drømmen, fanger «Splatter Baby» selve essensen i det som er godt med skikkelig rock ’n’ roll. Så får heller sarte sjeler bla videre i platebunken. De vet ikke hva de går glipp av.