Sigurd Fischer Olsen anbefaler Morton Feldman

Han har bl.a. vært leder i Ny Musikk Bergen og kunstnerisk leder for ensemblet Bergen Music Pool. 2010-2012 var han stipendiat i komposisjon ved Griegakademiet. Nylig ble hans mezzo7 fremført av den verdenskjente kanadiske kvartetten Quatuor Bozzini under Avgardes årlige miniatyrmaraton.

Første gang jeg hørte RothkoChapel (1971) av Morton Feldman, ble jeg slått av dens vakre enkelhet, samtidig som det var umulig å forestille seg hva som ville komme i neste øyeblikk. Den sammenstiller ulike deler på en måte som både virker tilfeldig, men samtidig også veldig disiplinert og komponert. Det er som naturen og mennesket blir sidestilt uten at det ene står over det andre. Små crescendi bygges ikke opp til et høydepunkt, men forblir alene, bare avbrutt av noe helt annet. Man kommer liksom ikke frem til noe, man bare ”er” inne i en musikk som kretser rundt seg selv.

Stykket er skrevet for bratsjsolo, celesta, sopran og altsolo, kor og perkusjon. Det ble uroppført i det nybyggede RothkoChapel, som maleren Mark Rothko selv hadde vært med å initiere som et sted for kontemplasjon. Han fikk selv aldri sett det ferdig - han tok selvmord i 1970.

Feldmans musikk er generelt veldig inspirert av kunstmalere han kjente, som Rauschenberg, Guston og Rothko. Flere av verkene hans er også veldig lange, som om han ville gå ut av konsertformen hvor man overskuer hva man har hørt, til en situasjon der man ikke lenger greier å gripe formen, men nærmest smelter inn i lyden og den blir til en fysisk opplevelse, omtrent som å stå foran et digert Rothko-maleri.

RothkoChapel er likevel et ganske kort stykke til Feldman å være – bare knappe 25 minutter. Men dette stykket gir også denne spesielle opplevelsen av å ikke kunne gripe formen, men å bare lytte fra øyeblikk til øyeblikk. Selv ikke mot slutten, hvor det kommer inn en enkel, folkemusikkaktig og nesten barnlig bratsjmelodi akkompagnert av vibrafon og bare avbrutt av små skyer av korinnsatser, forandres dette. Det er som om bratsjmelodien ikke settes over det andre, den ligger der som en del av musikken, eller naturen om man vil. Musikken er kontemplativ, og gir rom for lytterens egen deltakelse. Det kjennes nesten som om den sier: ”Lytt til meg som du vil, det er ingen fasit”.

“If you think you might have secret information listening to me, you're lost.” 

(M. Feldman)