Tore Martinsen anbefaler Donald Fagen

Siden den gang har han blitt eksilbergenser og spilt i diverse osloband. For tiden er han vokalist/gitarist i countryrockbandet Doghouse, ved siden av å ha sitt daglige virke hos barnevernet i Oslo kommune.

Etter lang fartstid i peiling-bandet Steely Dan spilte Donald Fagen inn denne høyst slepne popdiamanten i 1982. På det tidspunktet hadde jeg selv, flasket opp på engelsk new-wave, punk og glamrock, såvidt begynt å spille bass og gitar. Det var stor visshet om musikalsk kredibilitetskodeks på gutterommet.

Imidlertid var en ny verden i ferd med å ta form; en verden der popmusikk ble synlig på TV gjennom MTV og andre videoshow. På min helt egen VHS-kassett hadde jeg (heldigvis) snappet opp låten "New Frontier" som bet seg fast fordi den rett og slett var gøy å høre på. Videoen var også kul, med innslag av 50-tall, bomberom og forstadsestetikk fra Amerika... men musikken var så lett og leken... elegant... slesk... groovy... og ulikt alt jeg hadde hørt tidligere. I og med kodeksen at rock var tøft og helst skulle den være politisk eller depressiv, gikk det noen år før jeg turte å ta  steget og kjøpte hele albumet. Det var en avgjørelse som fremdeles gleder meg med jevne mellomrom; "New Frontier" var nemlig ikke en enkeltstående god singel eller heldig genistrek.

"The Nightfly" er en genrekrenkende, forførende, sleip, velspilt og kjempefengende plate iført dress, løsthengende slips og med en drink i hånden. Den sitter aleine ved bordet i hjørnet. Den reiser seg, setter på seg hatten, og etter noen latinske dansesteg som gjør kjoler kortere står den i baren og gliser. Historiene er gode denne kvelden, og The Nightfly er velformulert. Han røyker en sigarett og drikker en Gin Tonic; nå står sightseeing i nabolaget for tur. The Nightfly spanderer og serverer, plystrer etter damene, praier en Taxi og cruiser gjennom et drømmeaktig amerikansk kulturlandskap på jakt etter noe. 

Dette noe har for min del krystallisert seg i gleden av å sette meg ved hjørnebordet med denne platen på ganske høyt volum. Finne barnslig glede i at låtene sitter som revolverskudd. At Donald Fagen er en jævlig stilig vokalist. At musikantene som deltar er Maradona og Messi på samme lag, og dessuten brifer hemningsløst. At "The Nightfly" har vinger som løfter meg opp og over hverdagen og tryller fram bilder av kule, optimistiske og glinsende gamledager.

Dette er en plate som ved siden av Thriller og Wish You Were Here minner meg på å spise fra hele buffeten og ikke bare slafse i meg rockeburger og køntribiff. På toppen av det hele er coveret verdt glass og ramme...gå te saides... Sånn vil eg bli når eg blir stor!