Torstein Aagaard-Nilsen anbefaler György Ligeti

Han har vært leder for Ny Musikk og var med på etableringen av Autunnale-festivalen i Bergen. Denne gikk senere inn i Borealis-festivalen, hvor han f.eks. i 2009 fikk fremført sitt eget verk Urban funkism på Bergen Travpark, arena for Borealis' åpningskonsert det året.

Kunstmusikkens mange store begavelser de siste tusen år har produsert fantastisk musikk, musikk som både forteller noe om tiden den er skrevet i og som er tidløs i sin evne til å gi opplevelser også i dag. I og med lydfestingsmuligheter er musikk helt tilbake til forrige tusenårsskifte (og tidligere) sunget og spilt inn og presentert for et marked der bestselgerne handler om musikk fra et relativt begrenset tidsrom: barokken, wienerklassisismen og romantikken, til og med Mahler, kanskje.

Mitt interessefelt er spesielt det nåtidige, forstått som musikk fra de siste hundre år. Ja, slik tror jeg man må definere nåtid i dag. Hvem ville i blindtest, uten å kjenne verket, plassere Schönbergs  opus 17, "Erwartung" til  1909? Derfor tillater jeg meg selvfølgelig å la avdøde moderne komponister tilhøre det nåtidige, selv om det skrives musikk idag som har tatt idéer enda et skritt videre. Den må man oftest høre på konserter, såkalte "ny musikk"-konserter.

Jeg kan ikke helt huske når jeg oppdaget ungarske György Ligetis musikk. Jeg tipper det må ha vært i studieårene ved det som nå heter Griegakademiet (det het "konservatoriet i Bergen" den gangen), gjennom en forelesningsserie om 20 århundres musikk som Geir Johnson holdt for oss førsteårsstudenter. Det var på den tiden han etablerte undergrunnsfestivalen Music Factory på USF Verftet, som skulle bli et aktivum for samtidsmusikkmiljøet i Bergen på hele 90-tallet.

Mest sannsynlig var det hans klangflateorienterte musikk vi måtte sette oss inn i, der store orkesterklanger bygges opp gjennom såkalt mikropolyfoni. Ligetis inntreden på modernismearenaen i vest-Europa, etter at han flyktet fra Ungarn senhøsten 1956, vil for alltid ha sin plass i historiebøkene.

Men etter å ha hørt hans horntrio fra 1982 og senere både pianoetyden og klaverkonserten fra siste del av 80 tallet, skjønte jeg at det nettopp er uforutsigbarheten i Ligetis musikk som er så fascinerende, en leken, til tider musikantisk overflate, mot rytmiske og harmoniske strukturer som overgår det meste. Hans uregjerlige oppfinnsomhet har brakt oss noe av det flotteste man kan tenke seg av ny musikk. Det er inspirerende for meg som komponist, men like inspirerende for meg som lytter.

De siste årene har jeg stadig hentet fram platen "The Ligeti Project IV".  Alle platene i serien kan anbefales, men på akkurat denne er et av de siste verk han rakk å skrive før han døde i 2006 (i Wien): Hamburg Concerto, et verk for fire naturhorn og orkester. Om man ikke justerer når man spiller waldthorn kan man spille naturtoner som skiller seg tydelig fra de "tempererte" tonene (de man f.eks finner på et piano). Med dette som utganspunkt, skaper Ligeti en serie med episoder (sju korte satser) med et utrolig resultat. Han finner harmonikken opp på nye, så og si, gjennom å eksperimentere med ulike akkorder med ulik spenning basert på systemer han finner opp. Det er ingen fransk spektralskole bak hans funderinger, bare nysgjerrighet, forskertrang, samt et utrolig gehør, godt håndverk og sans for detaljer. På platen er hans fascinerende og velkjente Requiem spilt inn, samt dobbelkonserten for fløyte, obo og orkester. La deg begeistre og berikes!

http://www.torsteinaagaardnilsen.no