Det står ingenting om Roald Wichman i verken kunstner-, biografiske eller musikkleksika; ei heller på Wikipedia. Man finner ingenting om ham via Google. Georg Johannesen skrev da også om ham i minneord i Bergens Tidende, 19. des. 1998, at han var en ukjent mann i det etablerte kulturlivet, men at hans venner kjente ham og hans arbeider. Det er som komponist av samlingen Songs, Ballads and Lieder (1979), for sang og gitar, han har vekket min interesse, men Johannesen kunne fortelle at Wichman midt i livet dessuten var ”Norges beste gitarist og med stemme som en nattergal”!
Roald Wichman ble født i Bergen i 1929, vokste opp på Nordnes, og fattet tidlig interesse for musikk. Midt i tenårene reiste han omkring i Europa og tok de jobber som bød seg. Da han omsider kom hjem, bar det i fengsel som militær- og totalnekter. Som komponist, gitarist og sanger var han selvlært – ikke desto mindre underviste han i klassisk gitarspill og visekunst ved Lyngby/Tårnbæk musikkskole i København. Han syslet med klassiske lieder, skotske, engelske og amerikanske folkeviser, italienske madrigaler fra renessansen – han opptrådte som visesanger, bl.a. på Club 7 i Oslo. Han laget viseprogram for Radio Budapest (!) og han opptrådte på norsk TV sammen med Åse Kleveland og Young Norwegians. Hjemme i Bergen var han også forsanger i et lokalt shantikor, og han jobbet i en periode hos Kemneren i Bergen.
Wichman må også ha vært vel bevandret innen litteraturen, for i tillegg til tekster av the Great Anonymous var det til bidrag fra poeter som Blake, Shelley, Goethe, Heine, Sandburg, Stevenson og Brecht at han tonsatte sine viser, for å nevne halvparten. Poetiske titler som I sing of a maiden, Music, when soft Voices die og To Daffodils setter alene denne lytter i pastoral stemning, noe musikken og sangen forsterker.
Her er komponistens egne instrukser og tanker om bruken av boken:
Og her, et utsnitt av eksempelet han bruker:
Da kompaktplaten med stort sett hele Songs, Ballads and Lieder kom ut (med samme tittel) i 1992, var det en etterlengtet utgivelse, fra to artister som allerede hadde viet mer enn et tiår av sin tid på å fremme Roald Wichmans kunst, skal vi tro Johannesen, og det gjør vi. Han skrev også at de hadde gitt ut flere kassetter med Wichman-komposisjoner. Undertegnede var til stede da platen ble ”sluppet” i Stenersens samling, til konsert ved de to forkjemperne: barytonen John Magnuson og gitaristen Torbjörn Wiberg.
Reidar Storaas, forfatter og journalist, skrev i Bergens Tidende (25. feb.1992) om utgivelsen av platen; han fortalte om en langvarig prosess, fra duoen gikk i studio på Fitjar i 1988 og frem til ferdig produkt – en prosess som kostet både tid og penger.Han siterte gitaristen:
Utvalget av tekster er ypperlig. Musikken står presis til diktene. Wichman har skapt fullkomne komposisjoner uten en eneste unødvendig tone, sier Torbjørn Wiberg som minner om at Sverre Bergh* kalte disse sangene "stor musikk i lite format", enten det nå er voggeviser, romantiske eller religiøse tekster Roald Wichman har tonesatt.
Og la til:
Og når Schubert er det store forbildet, forstår en kanskje hvilken musikalsk gate komponisten beveger seg i.
(*Sverre Bergh (1915-1980), selv komponist og musiker, elev av Fartein Valen innen musikkteori og komposisjon, kapellmester ved DNS i 20 år og Festspilldirektør fra 1976 til sin død.)
Nor CD 9203, 1992
Jeg skrev at man finner lite og ingenting om Roald Wichman via vanlige søkemotorer; man får treff som i de fleste tilfellene peker til den ovennevnte CD-innspillingen, men man finner også veien til hjemmesiden til bergensduoen Twa Rivers, bestående av Tor-Magnus Lien og Tarjei Vatne, som ved siden av å fremføre viser av Bellman, Taube o.a. også har hatt Wichman på programmet. Twa rivers er forresten tittel på åpningssangen i noteheftet.
Fra en som kjente ham godt - en spillemann fra Bulken - har jeg fått høre om en svært sammensatt natur, og en pasifist som var svært fascinert av boksing og ellers av fysisk styrke; han pleide ofte å dra en historie om en bonde i Sogn, som var så sterk at han kylte hesjestaurene rett i jorden uten hjelp av spett. Hans venn forteller at Wichman bragte assosiasjoner til Christiania-bohemene, og proklamerte også selv at han var født hundre år for seint.