Eskil Vogt er regissør og manusforfatter. Han er aktuell med sin nye spillefilm De Uskyldige, som i sommer hadde verdenspremiere i Cannes, og var åpningsfilmen på filmfestivalen i Haugesund nylig. Vogt har tidligere regissert filmen Blind, og har samarbeidet mye med regissør Joachim Trier, da som manusforfatter. Deres siste samarbeid er med filmen Verdens verste menneske, som også hadde premiere i Cannes og hvor skuespiller Renate Reinsve stakk av med prisen for beste skuespiller! La oss høre litt om arbeidet som regissør.
Når ble du interessert i film, og tenkte at dette var noe du ville jobbe med?
Jeg ble interessert i film da jeg var barn. Å gå på kino, å leie video, det var bare det morsomste jeg visste. Det var på ungdomsskolen tanken slo meg at det var mulig å faktisk jobbe med det.
Har du noen utdannelse innen film?
Jeg gikk på den nasjonale franske filmskolen i Paris, La fémis. Men jeg studerte andre ting først – litteratur, kunsthistorie, idéhistorie. Jeg tror det er bra å kunne litt annet enn bare film.
Det var veldig utfordrende å finne de riktige barna - vi jobbet med castingen i over et år. Men da vi hadde funnet dem så var det overraskende lett. Å finne de riktige skuespillerne til rollene er kanskje det viktigste man gjør som regissør.
Det å skulle regissere en spillefilm er et kjempestort prosjekt, som gjerne tar flere år, det er veldig mange mennesker involvert, det skal skaffes finansiering (ganske mye penger!), og det er masse som skal klaffe. Hvor mange folk var involvert i De uskyldige for eksempel?
Ser man på rulleteksten på slutten av filmen så virker det endeløst! Jeg har ikke telt opp alle, men det er nok noen hundre som er innom og gjør en stor eller liten jobb.
Hvorfor vil du utsette deg selv for en så utrolig utfordrende jobb? Er det ikke angstfremkallende med så mye ansvar?
Godt spørsmål. Jeg lurer på det selv noen ganger. Motivasjonen min kommer fra at jeg vil at filmen skal lages – jeg brenner så mye for det at jeg glemmer min egen angst. Jeg har vært på besøk på andre regissørers filmsett og tenkt at dette virker helt umulig, hvorfor skal kamera stå der?, hva skal man si til de hundre statistene som bare står der? - det ser bare ut som verdens vanskeligste jobb. Men når det er din egen film og man kjenner den bedre enn noen andre så virker det plutselig helt naturlig å fortelle alle hva som skal gjøres. Og litt angst er jo uansett bra, slapper man for mye av blir man ikke skjerpet nok. En film handler om detaljer, ingenting er uviktig, man må bry seg om alt.
Å lage film er også en prosess med mange faser, er det en fase i filmproduksjonen som du liker best?
Jeg er veldig glad i klippingen. Og lydmiksen.
Når man ser en film, kan man ofte glemme alt arbeidet som ligger bak og virkemidlene som brukes for å skape filmopplevelsen. For eksempel fotografi og lyssetting. Hvordan vet du hvilken fotograf du vil bruke?
Jeg har til nå valgt fotografer utfra hva de har gjort før. Med Sturla Brandtt Grøvlen som filmet De Uskyldige så var det fordi alt han hadde filmet før hadde et nærver og sanselighet ved seg. Man følte man var tilstede med de som ble filmet, man kunne kjenne vinden i håret deres, solen på huden. Og da jeg møtte ham var det tydelig at han var en veldig hyggelig og smart fyr – det hjelper.
Hva med klipping; hvorfor klipper man ikke bare sin egen film?
Det korte svaret er at det er så mange som er bedre enn meg til å klippe. Og det er så viktig å ha et annet og mer objektivt blikk med seg i klipperommet.
Det er jo regissøren og skuespillerne som tar mesteparten av æren, men fotograf, klipper og komponist bidrar alle til at filmens uttrykk får sin karakter. Litt urettferdig?
Veldig urettferdig. Regissøren får altfor mye ære. Også mye av skylda om det skulle gå dårlig, men altfor mye ære. Alle de du nevner får for lite kred. Og lyddesigner/mikser også. Lyden har enormt mye å si for totalopplevelsen. Og manusforfatter nevner du ikke engang – mange finner på og skriver manus til en film og så blir det til ”en film av” regissøren. Jeg mener at regissøren på mange måter holder pennen til filmen i måten den blir filmet på, men man må også anerkjenne den første beveger: forfatteren.
Les om flere yrker her.