Hopp til hovedinnhold
av lars — sist endret 2020-11-23T10:27:47+02:00
Det finnes to amerikanske band som har irriterende like navn: Deerhunter og The Dear Hunter. Disse to bandene har i høst gitt ut sine henholdsvis syvende og sjette studioalbum, med bare en måneds mellomrom, og for oppklaringens (eller forvirringens) skyld tar vi en liten omtale av begge to.

Vi begynner med den mest kjente navnebroren, nemlig Atlanta-baserte Deerhunter. I midten av oktober kom deres Fading Frontier, som i likhet med bandets tidligere utgivelser har blitt mottatt med stående applaus av et samlet kritikerkorps.

Deerhunter har med hver utgivelse forandret stil i mer eller mindre grad, og med denne beveger bandet seg lengre i retning av den rene kommersielle indien enn tidligere. Frontfigur Bradford Cox har selv omtalt plata som den mest tilgjengelige de har gjort. Det er pop-indie dominert av bearbeidet vokal, fuktige og svevende gitarer i tett samarbeid med klangbokser og drømmende synther som får tankene til å gli tilbake til både 80- og 90-tallet. Høres det kjent ut?

Lyd vs. låter

Deerhunter rendyrker i denne utgivelsen Lydlandskapet, og plata føyer seg inn i en musikalsk tradisjon der man har en lei tendens til å ofre låtskriving på estetikkens alter. Et tankesett der man ofte legger mer innsats i etterarbeidet enn forarbeidet, og sluttresultatet blir fin lyd uten gode sanger. Bedøvende og behagelig, men uten dybde.

Fading Frontier er sympatisk for ørene, produksjonen er lytefri, men den totale lytteopplevelsen sliter med å gi noe mer enn følelsen av at man er vitne til godt lydhåndverk. En passende metafor er å se en film full av vakre bilder, men uten handling. Det er musikk å røyke seg skev til. Morfin maskert som lydbølger.

Låtene her hadde neppe fungert i nedstrippede versjoner, uten den elegante, luftfuktige produksjonen. Fading Frontier er som sådan et typisk produkt av samtiden, spesielt innenfor denne sjangeren, der form ofte går foran substans.

Lite minneverdig

Ingen av melodiene klarer å feste seg, og det eneste som sitter igjen etter et par gjennomlyttinger er en slags diffus, sløv tomhet. Om jeg skal trekke fram noen høydepunkter, så er det Breaker og Snakeskin, som flørter med å ligne på gode låter. Spesielt sistnevnte er et velkomment avbrekk i indie-monotonien og gir umiddelbart en slags fot.

Men alt i alt er dette ganske middels. Fading Frontier tilbyr ingenting som ikke er gjort mye bedre før. Snurr heller en av Deerhunter sine gamle plater, og sats på at de klarer å gjøre det bedre neste gang.