Jeg ble beroliget av den store publikumstilstrømmingen, koringene til Crosby og Nash på David Gilmour sin nye CD som jeg nettopp hadde hørt, og ikke minst backingbandet på fem eminente musikere: Shane Fontayne på gitar, Kevin McCormick på bass, Todd Calwell på keyboard, en ekstra keyboardist i form av David Crosbys sønn James Raymond, og sist men ikke minst, den legendariske trommisen Russ Kunkel, som har spilt med alle de store innen denne sjangeren.
Åpningslåten “Carry on” skulle vise seg å få ironiske overtoner. Uroen min ble til visshet om at alt ikke sto helt bra til da den første koringssekvensen ble sunget. Det var rustent, det var surt. Første settet ble, som resten av konserten, preget av Graham Nash, som var den eneste av trioen som viste litt energi og entusiasme. Det var respektable versjoner av låtene hans, ”Marrakech Express”, ”Military Madness” og ”Cathedral” .
Verre var det med Stephen Stills-låten ”Southern Cross”, David Crosbys ”Almost Cut My Hair”, ”Dèjà Vu” og de andre låtene i første sett. Stephen Stills sine gitarsoloer var lange, kjedelige og på grensen til det klisjéaktige. Og det fra en mann som etter min mening alltid har vært undervurdert som gitarist og som i sin ungdom jammet med Jimi Hendrix.
Bandet ble presentert og alle fikk en liten solosekvens. Det var synd at de ikke fikk mer plass å boltre seg på i løpet av kvelden, spesielt Shane Fontayne som spilte fletta av Stephen Stills. Russ Kunkel var ganske anonym og gjorde bare akkurat det som skal til, men det gjorde han bra. Etter tre kvarter måtte gruppen ta en pause. Sannsynligvis for å tilføre Stephen Stills litt ekstra oksygen. Han slet virkelig med pusten og klarte ikke å mobilisere halvparten så mye energi som hundredeåringen som klatret ut av vinduet. Graham Nash overtok da også hans stemme på flere av låtene.
Tamt og uinspirert
Andre settet startet med de innledende akkordene til ”Helplessly Hoping”, selve flaggskipet til gruppen når det gjelder trestemte harmonier. På tross av god hjelp fra backingbandet var stemmene så sure og kraftløse at salig Olga Marie Mikalsen kunne ha laget en bedre versjon – solo.
De to neste numrene var kveldens høydepunkt. Først konsertens eneste nye låt, ”Myself At Last”, en typisk sang av Graham Nash i vakkert samspill med Shane Fontayne også på akustisk gitar. David Crosby som hadde vært uvanlig stille og tilbaketrukket hele kvelden ymter frempå om at det fineste man kan gjøre med tøy på er å synge. Så satte han i gang med ”Guinnevere” som han spilte alene på gitar, mens Graham Nash la harmonier på med sin lyse, klare stemme. Det var kveldens høydepunkt og den eneste gangen man virkelig følte magien som disse guttene kan skape. På ”Wooden ships” fikk Stephen Stills endelig laget en gitarsolo med litt originalitet i samspill med Todd Calwell på keyboard. Ellers var konserten tam og uinspirert, blottet for nerve og overskudd. Det kan ha sammenheng med at det var den siste konserten på en lang Europaturné. Likevel må man kunne forvente at disse gutter som har vært i gamet i 50 år kan stå distansen ut.
Det første ekstranummer var ”Teach Your Children”, dedikert til en av lydmennene som nettopp var blitt bestefar. Full allsang og antydning til litt dugg på hornhinnen. Her burde de ha gitt seg, men leverte i stedet en forferdelig versjon av Stephen Stills sitt glansnummer ”Suite: Judy Blue Eyes”.
Mens rundt 7000 tilskuere ga stående applaus tuslet jeg ut av Oslo Spektrum med en smertefull vishet om at jeg måtte slakte mine gamle store helter. Dette holdt ikke mål.