For noen år siden besøkte den smått så legendarisk musikkskribenten Simon Reynolds Bergen. I bagasjen hadde han den nyutgitte boken Retromania, og i kjeften hadde han et enormt engasjement (sinne) ovenfor populærmusikken, og dens labre forsøk på å skape noe nytt. Reynolds beskyldte både musikere, journalister og plateselskaper for å aktivt motarbeide ekte musikktalent, og heller oppmuntre til gjenbruk av musikk. Og temaet Rockemuseer, som en evig tilstand i et proustiansk minne, gjorde han bare enda mer rasende. Hans konklusjon er at det så godt som er umulig at musikalske genier blir skapt i nyere tid, fordi musikkindustrien i sin helhet, innbefattet konsumenter og journalister, er mer opptatt av referanser.
Dag 1. Jakten begynner.
Med dette i mente dro jeg over til England, til Sound City Festival i Liverpool, og påfølgende konsert i Manchester. Å dra på en festival der bare to av bandene var kjente for meg, var spesielt. Men det ga også en gyllen mulighet til å undersøke musikk fritt fra forutinntatte meninger. Sound City Festival, en relativt ung festival, med en tydelig profil; ungt, britisk og lokalt, var i år plassert på Docklands ved Merseyside. En ypperst nydelig lokasjon for en festival, med Liverpools fascinerende arkitektur som kulisser.
Festivalen ble gjennomført i løpet av en helg i mai, og med intet mindre enn 250 band på programmet. For min del var det bare lørdagen som gjaldt, men med festivaldører som åpnet kl. 11:30, og stengte først 15 timer senere, var én dag nok. Aldri kan en få med seg alt, og et utvalg måtte gjøres. Jeg tok en kjapp gjennomgang på Spotify, komplementert med festivalens sider, og valgte ut et utvalg artister som virker interessante.
Først ut var Flo Morrisey. Denne unge singer/songwriteren fra London, med sin nedtonede, men samtidig pompøse Pages of Gold, gjorde umiddelbart inntrykk. En perfekt artist i et solfylt Liverpool. Definitivt noe å varme seg på i den kalde vinden. Med sin kassegitar, og sine låter med masse potensiale, kan dette være en artist å holde øye med. Debutalbumet kom 15. juni.
Pop, pop, pop!
Ekte pop. All We Are. Denne sjarmerende trioen kan lett få deg på dansefoten. Det er enkelt og melodiøst, litt melankolsk, men mest happy, og disse var et av de store trekkplasterne på Sound City. Pitchfork uttalte: “.. it’s the feel of cool lotion on your back”. De spilte ikke bare én gang denne dagen, men to. Festivalen ville nok at flest mulig folk skulle få dem med seg. Og med måten de fikk folk til å smile på, kan en jo forstå hvorfor.
Solen begynte så smått å gå ned når Liverpool-bandet Stealing Sheep kom på hovedscenen. Med et elegant billedshow med et feministisk budskap, og sing-along, elektro-pop-folk var dette en av de sterkeste liveopptrednene på festivalen. For en som drar til Liverpool årlig, var det interessant å oppleve et band fra byen. Ja, et bra band. Og da det viste seg at de hadde laget en video fra min favorittpub, var det vanskelig å ikke bli glad i denne gjengen.
Funky, funky Formations
Lysende skjeletter begynte å krype ut av skapet, og folket tok festivalfjeset på. Formations er et dunkende, rytmisk og bajas-aktig band. Kveldens store høydepunkt var ingen andre Flaming Lips. Og ingen andre er som dem. Ord blir fattige:
Men kvelden endte egentlig aldri i Liverpool. Evian Christ. Knallhard drum and base. Endelig en artist som rev og rusket i tannganen. Atmosfærisk, tungt, masse bass. Denne opptreden i en av festivalens mest interessante scener, et lager, var unik.
Videre er det verdt å merke seg Doomsquad (om du liker hipstersatanister), Garden city movement (om du liker disco-pop), the GOASST (John Lennon sin sønn), The Membranes (om du liker arbeider-punk) m.m. Listen er lang, men listen er likevel alt for kort. Mange av bandene minner for mye om hverandre. Alt er hørt før. Ingenting er nytt. Simon Reynolds har rett, var min konklusjon når den lange gåturen hjem begynte.
Rent opplevelsesmessig var festivalen god. En tur til et sted jeg ikke tidligere hadde besøkt i Liverpool, med skinnende sol langs Merseyside - det er det ikke ofte en opplever. Dette var første gangen festivalen var samlet på ett sted, noe som fungerte ganske fint. Men flere av festivaldeltakerne savnet den gamle ordningen med bandene spredt utover hele byen.
Dagen derpå var det duket for tur til Manchester. Nils Frahm stod på billetten. Albert Hall var lokasjonen.