Rusbridger, Alan: Play it again : an amateur against the impossible, London : Vintage, 2014
Play it again – en bok om det nesten umulige.
På et pianokurs for gode amatørpianister spiller en av deltagere Chopins ballade, op 23 i g-moll. Et halsbrekkende vanskelig verk. Alan Rusbridger, som inntil mai i år var sjefsredaktør for The Guardian, er deltaker på kurset og bestemmer seg for å klare det samme: På 6 måneder skal han lære seg dette klaverstykket og spille det for et publikum. Rusbridger spilte mye som ung, og har tatt opp igjen pianospillet etter en lang periode vekke fra tangentene.
The Guardian slynges så inn i en rekke store saker, hvor WikiLeaks-saken er den største, og det er The Guardian som fronter denne. Dagsorden til en sjefsredaktør er stort sett temmelig tettpakket, men når man står midt i en politisk storm som den WikiLeaks skapte, strekker ikke dagene til. Rusbridger holder likevel fast på sitt, han øver på Balladen. Kanskje bare fem minutter en dag, stjålne femten minutter en tidlig morgenstund en annen dag, men han øver.
Boken er en dagbok fra denne perioden, hvor både den fysiske og mentale prosessen ved å skulle lære et monster av et pianostykke samtidig som man skal lede en avis i en så epokegjørende fase som den The Guardian var inne i skildres levende. At han også har et fritidshus å ta seg av, bygger seg et musikkrom her, besøker flygelforhandlere og lar oss få innblikk i den vanskelig oppgaven å velge det rette instrumentet er andre oppgaver på siden av de daglige gjøremålene.
Underveis i prosessen med innstuderingen av verket får han oppmuntring og direkte hjelp fra fantastiske musikere som han snakker med underveis, her er for eksempel et intervju med giganten Alfred Brendel. Pianisten Stephen Hough er en annen han diskuterer spillteknikker og musikalsk innhold med, og får det rådet at når han endelig føler han kan spille hele verket - "go for it. Ikke bry deg om at noen noter spilles feil, nesten alle spiller feil i den halsbrekkende codaen. Hough har forøvrig nettopp kommet med en innspilling av egne favoritter blant Griegs Lyriske stykker. En nydelig innspilling.
Et meget spesielt øyeblikk i boken skildrer vår pianohelt sammen med to medarbeidere på et redningsoppdrag i Tripoli. Guardians Midt-Østen-korrespondent er tatt til fange i Libya og de er på tokt for å frakte han ut av landet etter intense forhandlinger og diplomatiske øvelser. Journalistene har tatt tilhold i et stort, svært tynt belagt hotell og her får Rusbridger øye på et Petrof flygel. Midt i det dramatiske hendelsforløpet i Tripoli klarer han å spille deler av sin Ballade.
Boken gir et fantastisk innblikk i storpolitikken som en av verdens ledende aviser er en viktig brikke i, og i et sinn med en helt spesiell viljestyrke, fantasi og kjærlighet til musikken. Rusbridger måtte forlenge perioden til innstuderingen fra 6 til 12 og tilslutt 18 måneder – men han fullfører.
I en epilog oppsummerer han periodene. Han har fått svar på to viktige spørsmål: Finner han tid nok til å gjøre dette og Er det for sent i livet . Svarene er ja og nei. Han var spesielt interessert i å finne ut om en 56-års gammel manns hjerne klarer å lære seg noe nytt, noe vanskelig nytt.
Og han har lært at mor hadde rett: spill og øv gutt, musikken vil bringe deg glede livet gjennom!
ps - om noen er blitt nysgjerrig på ballade-formen etter dette vil jeg anbefale Griegs Ballade, op. 24, g-moll. Noe av det vakreste Grieg komponerte.