Rodgers, Nile: Le freak : an upside down story of family, disco and destiny, New York : Spiegel & Grau, 2011
Hva har Sister Sledges We are family, David Bowies Let's Dance, Diana Ross' Upside Down, Madonnas Like A Virgin og til felles? Nile Rodgers som idemaker, produsent og gitarist! Le Freak var hans første store hit, med sitt eget band Chic. Som produsent og medmusikant/komponist har han jobbet med Duran Duran, Mick Jagger, Debbie Harry, Bob Dylan, Eric Clapton, Michael Jackson, Prince, Rod Stewart, Robert Plant, Depeche Mode, Peter Gabriel, Grace Jones, Bryan Ferry og enda mange flere. Han transformerte musikken deres, og har solgt millioner av plater.
Rodgers ble født inn i en bohemaktig familie som lærte ham alt om kjærlighet og tap, mote og kunst, musikk og ikke minst spenningen i undergrunnskulturen. Moren var en glamorøs tenåring da hun fødte han, faren heroin-avhengig, men de var foreldre med stamina og særpreg. Han sto på egne bein fra sekstenårsalderen, og snek seg gjennom 60-årene delvis som hippie, delvis som svart panter. Han jammet med Jimi Hendrix, spilte på Max’s Kansas City, var Big Bird i Sesame Streets show og var med i husbandet til legendariske Apollo Theater hvor han backet historiens største soul-sangere. Alt dette før han oppdaget DISCO.
Gjennom de dekadente og glamorøse 70- og 80-årene snodde Rodgers seg lystig, alltid lekkert antrukket, enten han holdt hoff i Studio 54 eller klubbet rundt med Madonna. Han komponerte til film og TV og spilte og produserte i utallige sammenhenger. Livet med et enormt arbeidspress og et like stort press til å leve livet kostet, og Rodgers fikk kjenne på dette. Men mannen har ikke lagt på latsiden. I fjor spilte han, Pharrell Williams og Stevie Wonder sammen på Grammy Awards. Og han var med på å vinne tre Grammyer for samarbeidet med Daft Punk. Så det kan fort komme en fortsettelse av boken som er en fantastisk biografi og gir en innsikt i en verden som er mildt sagt fascinerende. Fortalt av et menneske med så mye sjølinnsikt og kunstnerisk nerve at leseropplevelsen er stor.
At mannen ikke har lagt ned gitaren fikk 8000 Øya-deltakere oppleve 12. august. Rodgers og Chic spilte på festivalen og ga folket en funky dansestund og en hitparade som var ganske spesielt i Øya-sammenheng. De klarte å lage formidabel dansemoro, som man kan lese mer om i Deichman-bloggens anmeldelse av konserten.