I 2013 skulle Silvana Imam steppe inn for rapperen Erik Lundin på en antirasistisk demonstrasjon i Kärrtorp. Hun hadde kjøpt seg en ny skinnjakke og tegnet SD (Sverigedemokratene) med et kryss over på ryggen. Etter demoen la mange merke til Imam. Ikke minst fordi Jimmie Åkesson retweetet hennes tweet fra demoen og hasjtaggen #jagärsilvana oppsto for å bekjempe rasisme etter at hun ble truet på rasistiske sider. Men først og fremst er hun kjent for å være en eksplosiv liveartist som har laget flere kritikerroste EP-er, og hun ble i år kåret til årets artist på Grammis-gallaen. Nå skal hun på turne i Norge.
I de mange lanseringsintervjuene til platen er det et gjennomgående poeng at Silvana Imam føler seg begrenset av alle kategoriene hun plasseres innenfor. Hun er innvandrer, lesbisk, kvinne, antirasist, feminist og drabantbykid vokst opp i Jakobsberg. Imam kjente etterhvert på at iscenesettelsen av henne som supersterk heltinne ikke alltid stemte. Hun ble mer en sjablong som endte opp som en refleksjon av fordommene hun prøvde å knuse. Det er ikke vanskelig å forstå. Det virker som om det er et poeng på denne platen å fortelle at hun også har lengsler, mangler og feil.
Kvinnelig urkraft
Det å rappe om sex, dop og dyre klær er også en viktig del av henne og hun kan ikke være alles superhelt (kanskje ikke ulikt Karpe Diems ambivalens til det å være forbilde, som de forklarte i forbindelse med forrige utgivelse). Og godt er heldigvis det, da uforutsigbarheten er en av hennes absolutte styrker.
Vendingen Imam tegner opp i intervjuer og som man kan lese i tekstene hennes, får meg til å tenke på den amerikanske professoren Camille Paglia som i flere tekster om filosofi og populærkultur har kommet med kritikk mot den mannlige seksualiteten og insistert på den kvinnelige urkraftens råhet og overlegenhet. Paglia har ingen intensjon om å tilbakevise mytene rundt kvinnen som kropp og natur og alt det ville og irrasjonelle som ligger i dette (der mannen på den andre siden har vært knyttet til fornuften). Om man skal skal tro på Paglias urkvinnekraft (og skal man egentlig det?) så må det være den som kan høres hos Silvana Imam. Selv kaller hun seg en “powerpussy”, en ren naturkraft der hun insisterer på å være instinktiv og impulsiv, også knyttet til driftene og ikke bare via megafonens potensiale for opprørsromantikk.
Om platetittelen har hun selv sagt at: “Naturkraft betyder också att min kraft kommer inifrån och inte kan påverkas av något utifrån; dvs en kan säga, göra och behandla mig hur en vill men jag kommer alltid att uttrycka det jag vill uttrycka. En naturkraft går inte att tysta ner, stoppa eller kväva. En naturkraft är oundviklig.”
På Naturkraft veksler Imam mellom å rappe om verden i brann, Syria, flyktningkrise og livet i drabantbyen, men vil også vise at hun er mer enn hennes historie og politiske innfallsvinkler. Jeg-et på Naturkraft er også full av lyter. Hun er både familieperson og kjæreste, samtidig som hun er en løs kanon sulten på rus og sex. Ikke eksplisitt politisk hele veien (i den grad en kvinne kan komme unna politikken og seg selv når hun snakker om seg selv), men hele tiden normkritisk på et vis.
Outsiderperspektiv
Platen er en musikalsk personlig selvbiografi der hun også skildrer det svenske samfunnet fra 1980-tallet og frem til i dag. Hva skjedde med den generasjonen flyktninger som kom da og hvordan går det med alle de som møter stengte grenser nå? Hun er langt fra den eneste med dette fokuset og kan sammenlignes med en hel generasjon aktive rappere som beskriver det å vokse opp i Sverige, og som på ulike måter setter ord på det å ikke passe inn. Cleo, Erik Lundin, Adam Tensta, Nebay Meles, Joy og Madi Badja. Listen er lang.
Platen begynner med moren som leser en tekst på litauisk og Naturkraft er full av små gjesteopptredener, både av artister som Cherrie, Unge Ferrari, Babbak Azarmi, men også faren og kjæresten (og artisten) Beatrice Eli.
På åpningslåten ”Hon va” rapper hun om seg selv i tredje person (som høres litt kleint ut, det blir bedre når hun går over til ”jeg”-form på slutten av låten) og gjennomgår hele livsløpet sitt.
Mangefasettert
Imam er uredd og veksler elementer og tematikk, men uten å miste sin livshistorie av syne. Hun er alltid skjerpet og fremfører hvert ord med tyngde og med en påfallende selvtillit. ”Din dotter har blitt legend” som hun rapper på en av favorittlåtene mine, “10 000”, sammen med Jaqe. Høydepunktene er mange, som tilbakelente “Power Ranger” sammen med “Pappa”, “Helt Fucked” og “Shhh”.
Albumet er produsert av Nils Svennem Lundberg, og de har skapt et lydbilde som matcher Imams bråkjekke holdning. Platen maner frem en artist med utrolig mange fokus, interesser og uttrykk. Til tross for den nærmest romanaktige helheten i fortellingen, kan platen likevel oppleves litt for fragmentert musikalsk. Det blir for mange gimmicks, dikt, hakk, lydeffekter som simulerer geværer, gjester og det kjennes som at historien er viktigere enn flyten i melodien noen ganger. Det er dessuten for mye ren spoken word til at jeg klarer å omfavne Naturkraft totalt, selv om artisten, hennes ambisjonsnivå og prosjekt fascinerer fullstendig.
Deler av teksten tidligere publisert i Klassekampen.