Indiefolk med knekk i stemmen (noen ganger så mye at det høres ut som om han er på gråten) og sjelen utenpå skjorten er bærebjelken på det fjerde albumet til Kristian Matsson fra Dalarna; The Tallest Man on Earth. Om navnet skulle være nytt, vil det likevel låte som noe du har hørt før. For eksempel gjør stemmen hans det umulig ikke å tenke på Conor Oberst fra Bright Eyes.
Selv når man prøver å la være, føles dette albumet som forlengelsen av Bright Eyes’ «I’m Wide Awake, It’s Morning» (2005). Og det mener jeg på den gode måten. I tillegg til at alt tyder på at dette er en plate for dem med forkjærlighet for Bob Dylan og litt Neutral Milk Hotel, og kanskje også Sufjan Stevens, Pete Molinari eller bitte litt Old Crow Medicine Show.
Platen gjennom er munnen tett på mikrofonen, og grunnstemningen er vel det man kan kalle lett grublende. Matsson veksler mellom å spørre om dette er slutten eller om det er starten på noe nytt, men det skimtes en nøktern optimisme mellom linjene. Åpningslåten «Fields of Our Home» er bygd opp rundt en beskjeden gitar, men utover albumet får stadig flere låter mer komplekse arrangementer – tidvis med noen store, fantastiske koringer.
Bærebjelken er likevel den rytmiske gitaren. Best legger man kanskje merke til den på «Darkness of the Dream», hvis gitarlyd sender tankene i retning av The Smiths på «The Boy With the Thorn in His Side». The Tallest Man on Earth er vel kanskje ikke voldsomt original eller banebrytende, men blant singer-songwritere der ute er han en av de beste akkurat nå. Lån han ditt øre.