Musikkbøker du bør lese

Our band could be your life: scenes from the American indie underground 1981-1991/ Michael Azerrad.

Play it again : an amateur against the impossible / Alan Rusbridger

Er det mulig for en amatørpianist og sjefredaktør i The Guardian å lære seg et av de virkelig vanskelige klaververkene, Chopins Ballade, G-moll, op. 23 - i løpet av et år?

Alan Rusbridger setter seg dette som mål. Mens avisen fronter bl.a. WikiLeaks-saken, makter Rusbridger å stjele seg til 5 min øving her, 15 min øving der, noen timer med undervisning, samtaler med flere av de store pianistene, som Alfred Brendel, samt skaffer seg selv (og oss) innsikt i det å velge ut og kjøpe et flygel.

Boken er en slags dagbok fra denne tiden og gir et sterkt innblikk i storpolitikken som en av verdens ledende aviser er en del av, og i et sinn med en helt spesiell viljestyrke, fantasi og kjærlighet til musikken.

Mor fikk rett: spill og øv gutt, musikken vil bringe deg glede livet gjennom!

En punkbønn : musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika / Susanne Christensen.

Susanne Christensen har som skribent og kritiker i en årrekke vært opptatt av kjønnsrepresentasjon og feminisme. I en punkbønn forener hun fortellingen om den amerikanske Riot Grrrl-bevegelsen og Pussy Riot med diskusjoner om kropp, skrift og aktivisme. Boken er en balansert blanding av reiseskildringer, intervjuer og samtaler og en diskusjon om fellesskap, inkludering og ekskludering.

Christensen er opptatt av utenforskapet og de store kollektivene som kan skape solidaritet og fellesskap. Hun skriver frem ulike musikalske og litterære fellesskap, og da er det naturlig at en stor del av boken er samtaler og intervjuer, enten det er med Jenny Hval, danske Olga Ravn eller amerikanske Johanna Fateman og Ian F. Svenonius.

Boken kjennes tidvis som et utstillingsvindu for å knuse oppfatningen om at kvinner ikke kan nerde i fellesskap.

So long, Marianne : ei kjærleikshistorie / Kari Hesthamar

Nitten år gamle Marianne ligger på rommet sitt, skriver dagbok og lengter vekk. Et middelklasseliv på Oslos vestkant lokker ikke noe særlig. Marianne drømmer om å bli ført bort. Hennes mormors ord hviler i øret: «Du skal treffe en mann som snakker med en tunge av gull.»

Så en kveld møter Marianne den unge forfatteren Axel Jensen.

Livet blir fra nå av alt annet enn konformt.

Axel tar henne i 1957 med seg bort fra Norge, til den greske øya Hydra. Hydra - øya hvor kunstnere, adelige og arvinger fra ulike deler av verden har slått seg ned for å leve kreative og frisinnede liv. Barbeinte, under enkle kår, lever de i en bohemsk tilværelse sammen. Det drikkes, diskuteres, krangles og skrives.

Kort tid etter giftemål og barnefødsel forlater Axel henne. Det er likevel på Hydra Marianne vil bo. Oslo kjennes fremmed. Det er på Hydra hun starter sitt forhold til en annen mann som lever for litteraturen, poesien, musikken - en mann ved navn Leonard Cohen.

Fra nå av er det Lille-Axel, Marianne og Leonard. På en måte. Helt til det en dag banker på døra.

So long, Marianne er Marianne Ihlens historie om samliv med to menn i opprør mot 1950-tallets konvensjonelle mannsrolle. Menn som drømte om den store kjærligheten, men som samtidig ønsket et liv fristilt fra forpliktelser. Det er historien om andre kvinner, en fraværende far, økonomiske vansker, rus, selvrealisering - men også historien om sterk kjærlighet, vennskap og hvordan livet med Marianne gav Axel og Leonard inspirasjon til sine tekster. Historien om en jente fra Oslo som ønsket å leve et annerledes liv - et liv som førte henne til byer som Athen, Paris, Montreal, London, New York og alltid, tilbake til Hydra.

Marianne fikk se verden, men også erfare at et liv sammen med “en mann som snakker med en tunge av gull” ikke alltid var like enkelt.

Sommeren 2016 forlot Marianne Ihlen denne verden, og i et siste brev til henne skrev Leonard Cohen "Know that I am so close behind you that if you stretch out your hand, I think you can reach mine." Noen mnd. senere var også Cohen borte..

Silence : lectures and writings / by John Cage

Det er en fryd å lese John Cages tanker om stillhet, Ingenting (Lecture on Nothing), Noe (Lecture on Something) og ikke minst musikk og måten musikken og alt annet han skriver og snakker om knyttes sammen til et sammenvevd univers. Her er et utdrag fra boken, der komponisten deler sine tanker om eksperimentell musikk:

"For in this new music nothing takes place but sounds: those that are notated and those that are not. Those that are not notated appear in the written music as silences, opening the doors of the music to the sounds that happen to be in the environment. (...) There is always something to see, something to hear, In fact, try as we may to make silence, we cannot." (s. 7-8)

Girl in a band : [a memoir] / Kim Gordon

Gordons hatspørsmål nr. 1 – What is it like to be a Girl in a Band?

En underholdende rock/kunst/historie/biografi – korte kapitler, foto, anekdoter – fortalt av Kim Gordon, en av post-punkbandet Sonic Youths stiftere, bassist og sanger.

Girl in a Band er rik bok. På under 300 sider bretter Gordon ut sin livshistorie: fra barndom og ungdom på østkysten USA, Hawaii og Hong Kong, alltid sammen med broren Keller som senere ble diagnostisert som schizofren, så videre til New Yorks kunstnermiljø på 70-tallet. En periode det er vanskelig ikke å være nysgjerrig på, og hvor Gordon var helt hjemme. Hovedfokus i boken er likevel musikken og Gordons forhold til medmusikant Thurston Moore.

Boken starter med bandets aller siste konsert, paret er separert og Gordons smerte og frustasjon hyler mot deg. Dette temaet, denne separasjonen følger oss gjennom hele boken, men det tar heldigvis ikke overhånd.

Gordons betraktninger rundt det å være bandmedlem, låtskriver, ettertraktet som kreativ partner innen flere kunstgrener, ikon innen mote og som person, mor – dette er spennende lesning fordi Gordon hele tiden makter å gjøre egne tanker allmenne. Med bandets vide kunstneriske interesse og brede kontaktflate blir det nødvendigvis noe ‘namedropping’ som kan virke unødvendig. Hennes nære vennskap med Kurt Cobain er ikke det, det er en fin beskrivelse.

Her er mye om musikken, om inspirasjon til låter og album, boken gir deg lyst til å lytte.

Clothes, clothes, clothes, music, music, music, boys, boys, boys / Viv Albertine

Ja, det heter selvbiografien til tidligere The Slits-gitarist Viv Albertine. Tittelen er hentet fra Albertines kloke mor; det var det eneste som stod i hodet på Viv. Klær, musikk og gutter.

Etter hvert blir drømmen til virkelighet, hun blir med i bandet The Flowers of Romance sammen med Sid Vicious. Det varer ikke så lenge, men snart blir hun med i et nytt band som kaller seg The Slits. Det består av tre andre jenter, og frontes av en skrikende 14-åring uten særlige hemninger.

Jentene er ikke så gode til å spille, men de øver, holder noen konserter og avanserer musikalsk. De har enormt med pågangsmot, blir med på turnéer sammen med blant andre The Clash, og de får laget plate på det legendariske selskapet Island Records. The Slits holdt det ikke gående så lenge, men bandet satte allikevel et solid fingeravtrykk på punkrocken.

Viv Albertines selvbiografi er en 400-siders temareise inn i punk, London, fashion og livsdrama. Hun er fullstendig ærlig, og slett ikke redd for å skape litt turbulens. Hun har prøvd det meste, fra en tilværelse som ung punkegitarist, via aerobic-instruktør, til å være hjemmeværende husmor i Hastings. Men så kjente hun at det var på tide å stå på scenen igjen og være midtpunkt, både i eget liv og for et større publikum. Hennes album The Vermilion Border kom i 2013, den finner du i vinylutgave på musikkavdelingen.

Pierre Henry's House of Sounds / Geir Egil Bergjord, photographs and conception ; Pierre Henry, peintures concrètes and music ; [translations John Doherty, Vivienne Knowles]

9. desember 2017 ville Pierre Henry fylt 90 år, men dessverre forlot denne franske pioneren innenfor elektronika og musique concrete oss sommeren det året.

Henry gav ut en haug med plater, samarbeidet bl.a. med legenden Pierre Schaeffer ved flere anledninger og skrev musikk til en mengde balletter og filmer.

I boka Pierre Henry's House of Sounds får vi bli med den norske fotografen Geir Egil Bergjord inn i Henrys skattekiste av et hjem. Det er stappfullt av ledninger, instrumenter, bilder, bøker, små installasjoner og krinkelkroker som til sammen nærmest gjør huset til et kunstverk man bare får lyst til å gå seg vill i.

Who I am / Pete Townshend

Who I am, er ført i pennen av mannen som gjorde splitthopp, vindmølle-gitarspilling og gitarknusing til klassiske rockestunts. Som gitarist, låtskriver og kreativ leder i The Who, har Pete Townshend satt sine spor. Med etterkrigstidens England som bakteppe for historien, følger vi Pete i tilbakeblikkene fra hans liv. Vi blir med til den vanskelige barndommen, til ungdomsårene preget av usikkerhet og vrede, til tiden på kunstskole hvor han endelig fant sin plass, til årene sammen med Roger Daltrey, Keith Moon og John Entwistle. For, som medlem i et av de mest betydningsfulle engelske banda fra 1960-tallet, var han med på å definere og prege en hel epoke.

Med Pete ble lyden høyere, feedback ble et musikalsk virkemiddel, kunsten ble brakt inn i rocken med hans tolkning av Metzgers selvødeleggende kunst, Mods-bevegelsen fikk sitt band (selv om The Who dog aldri regnet seg som Mods selv), rockeoperaer og konseptalbum ble til. Vi får også høre om hans søken etter det åndelige, narkotika- og alkoholmisbruk, depresjon, familielivet, veldedighetsarbeid, solokarierren, anklagene om at han hadde besøkt nettside som viste bilder med seksuelt misbruk av barn. Og mere til. Når en av rockens ikoner skuer tilbake, blir historiene mange.

Townshend er både selvransakende og selvutleverende i boka si. Han antyder at han selv ble seksuelt misbrukt en perioden i barndommen da han bodde hos sin bestemor, og forklarer hvordan tekstskrivingen (og muligens også arbeidet med denne selvbiografien) har vært et redskap for å bearbeide traumer og sinne. Det er mye tristesse og refleksjon, men boka er samtidig svært underholdene - fortalt av en av dem som sto i frontlinjen for de massive musikalske- og kulturelle endringene som fant sted på 1960- og 1970-tallet.

“Den tenkende rockestjernen", som Pete Townshend har blitt kalt, har med Who I am gitt oss en bok vel verd å lese - The Who-fan eller ei.

Analog days : the invention and impact of the Moog synthesizer / Trevor Pinch and Frank Trocco.

Blås liv i din indre synthnerd og dykk ned i en sentral del av skapelsesberetningen til elektronisk musikk, tilbake til California på 60- og 70-tallet, der en ung ingeniør ved navn Bob Moog er i ferd med å skape historie. Denne boken går inn i miljøet der Moog skapte sine første synthesizere, mer på det menneskelige enn det tekniske planet, med personlige historier og intervjuer som vil få deg til å lengte tilbake til en era du kanskje ikke levde i engang.