Brit Aksnes er journalist, forfatter og kritiker, men også gitarist og vokalist! Blant annet i Microbandet, som har det med å dukke opp i by og bygd når du minst venter det. Hva skal vi få servert av Brit tro, hva pakker hun med seg til en øde øy?
Tenk deg kjensla du hadde som 14-åring og ei plate kunne treffa deg sånn at du følte at verda gav meining, at ho vart opnare og finare og samtidig at du vart heva over alt verdsleg og kjente deg eit par hakk klokare enn alle andre, at du hadde knekt koden og fått innblikk i noko som ikkje alle andre hadde forstått. Og på same måte som 
Tenk deg så at du skriv omtalar til programmet til Vossa Jazz og høyrer den eine artisten etter den andre og skriv meir eller mindre inspirerte tekstar for å lokka folk til konsertane. Og så må du tenka deg at du set på ei plate av ein norsk duo som heiter Sudan Dudan. Fyrst tenkjer du deg at jaja, folkemusikk, det er fint, det. Fint at det er gitar i stadenfor fele. Og oj, tenk at langeleik er så fint! Og så, kven er det som syng? Det er som at Sandy Denny og Joni Mitchell gjekk saman og lærte seg kveding. Så kjem ein fyr med ei underleg lite folkemusikk-aktig stemme og harmoniserer sånn at hjernen og øyrene byrjar krangla – korleis er det muleg å laga sånne nydelege andrestemmer? Med strengar og stemmer blir det på ein måte firstemt til slutt. Dei melankolske soge-songane med triste tekstar om falne soldatar og systre som døyr og kjærleikserklæringar tek deg med til både fortid, notid og framtid.
