Lars Lillo Stenberg er kjent som en stor fan av Neil Young, han har til og med sitt eget tribute-band som kaller seg Young Neils. Det er utrolig mange utgivelser å velge mellom når det gjelder Neil Young, han gir jo ut plate nesten hvert år. Men det er allikevel ett album som skiller seg ut for mange, det synes også Lars Lillo som skrev til oss:
"Jeg velger After the Gold Rush, selv om jeg ikke orker å høre den så ofte mer, men det er den det hele startet med for min del."
Biblioteket er så heldige å få bruke et manus Lars Lillo Stenberg hadde forberedt til en tidligere anledning, og vi ønsker alle god fornøyelse med dette vakre bidraget hans.
Jeg hørte altså tittelkuttet i denne bilen og dette ga meg en sterk opplevelse. Senere fikk jeg lånt plata av min storebror Halvor et par dager og hørte den om og om igjen. Siden er det nok den plata med Neil jeg har hørt flest ganger, i likhet med Déjà Vu er den nok litt ihjelspilt, så i dag er det ikke lenger så ofte jeg klarer å sette den på. Alle sangene kan jeg spille og synge for dere på rams når som helst, om så noen vekker meg i ørska midt på natten. Kanskje med unntak av coveren på Don Gibsons Oh lonesome me, der må jeg tenke meg litt om. Dette er Neil Youngs tredje soloplate. Den første, Neil Young heter den, ble litt som den første pannekaka, eller egentlig ikke. Den første pannekaka henger jo ofte ikke helt sammen. Det er ikke det som er problemet her, den bare smaker ikke helt som en pannekake. Alt er ganske nøye arrangert, som fine begravelsessnitter mer. Veldig lite Youngsk. Faktisk så lite Youngsk at jeg ofte har lurt på om det hadde vært gøy at han kom med en oppfølger snart. Men det er nå 50 år siden, og ingen vits i å håpe på det, eller desto mindre ønske det.
After the gold rush ble ikke av alle med en gang ansett som rent gull, noen syntes det var verken fugl eller fisk. Spesielt en anmelder i Rolling Stone var kritisk, ikke mange år senere ble den rangert svært høyt på bladets liste, og har vel endt på alle top 100 plater over klassiske rockealbum-lister i ettertid. Kritikken med en gang kunne gå på sprikene mellom det solistiske og bandsession-pregete, - mellom det akustiske og elektriske, - fra det innstuderte med pene harmonier, til det mer røffe og tilfeldige. Folk savnet det kompromissløse som Everybody knows.. hadde satt i gang. Folk var vel også for og imot CSN&Y-prosjektet. Til alle tider har jo kritikere drevet med det de kan, nemlig å være kritiske.
Men som sagt, i dag så oppleves After the gold rush som selve indrefileten av Youngs tidlige produksjoner. I dag er det få som bestrider tyngden av dette albumet. Og nettopp dette at den består av et varierende utrykk ble et lykketreff. Rene pianoballader som tittelsporet og Birds. Kassegitarlåta som er en av de aller første sangene jeg lærte å spille, Tell me why, kassegitarlåter med piano og bandkomp, som Only love can break your heart, Don't let it bring you down, og I believe in you, sistnevnte med et elgitar-pålegg. Det som minner om Crazyhorse, som kunne dukke opp på deres sett i ettertid er, Southern Man og When you dance. Med her pur unge Nils Lofgren på piano på Southern Man. På When you dance, spiller Jack Nietzsche, komponistarrangøren et ganske ellevilt klaver. Det var Lofgren som satt og jamma med trommis Talbot mens de andre spiste lunsj, på akkordene til Southern Man. Siden Lofgren hadde spilt mye polka på trekkspill i barneårene og til og med vunnet konkurranser, startet han opp med et dobbelt tempogroove som Talbot fulgte opp i sving beat. Da Neil og produsent Davis Briggs kom tilbake fra lunsj lurte de på hva faen dette var, nei, det er bare vi som sitter og tuller litt, næmmen faen la oss gjøre det på instrumental-delene ble det foreslått. Og slik ble det.
Noe av det vakreste, noe av det hyggeligste, noe av det mest såre, og noen av det mest fandenivolske, og til og med noe av det mest uhøytidelige er samlet på denne plata. Og likevel synes jeg den låter som én ting. Det er denne platas store styrke. Den ene tingen er kraften bak låtene og bak fremførelsene, og i sjelen og viljen til den unge 24 år gamle Neil.
Tekstene er særdeles poetiske, "is it hard to make arrangement with yourself when you are old enough to repay, but young enough to sell". Er visst såpass intrikat at Young selv har latt være å synge sangen i forvirring på hva han egentlig mener. Pussig nok har jeg alltid selv også undret på det, og satt pris på det gåtefulle som ligger i Neils spørsmål. I dag, mens jeg gikk til bussen syntes jeg at jeg forstod det så godt, hvis det er slik som jeg tenker nå, så er det imponerende av Young, 24 år, å tenke ut det, selv om han i dag eventuelt ikke husker hva han tenkte.
Kanskje jeg ikke skal si hva jeg tenker, men heller spørre dere?