av Vibeke Garrod sist endret 2021-07-23T08:50:26+02:00
Du strander på en øde øy. Favorittartisten er heldigvis med i kofferten, men kun ett av albumene. Hvilket?

Marit Vollmer er vokalist i "Polly's Jeans" som er et tribute-band til den britiske musikeren P.J. Harvey. Det er et titalls album å velge mellom, fra diskografien til Harvey, så det har kanskje ikke vært så lett å skille ut én utgivelse. Hvilken er best?

Det er jaggu ikke enkelt å svare på! Men likefullt en glede å bli gitt i oppdrag, og så passer det jo ekstra godt nå, siden alle hennes studioalbum kommer i nye vinylutgaver fortløpende gjennom 2020 og 2021. Parallelt med dette får vi dessuten demoene til platene hennes. Det er med andre ord gode år for Polly-fans! Ni studioalbum har hun laget siden debuten i 1992 med Dry, samt noen samleplater og et par samarbeidsprosjekter med hennes makker gjennom alle år, John Parish. Harvey er den eneste artisten som noensinne har vunnet the Mercury Prize for beste britiske album to ganger, første gang i 2001 for Stories from the City, Stories from the sea, og i 2011 for Let England Shake. Disse albumene er ranket som hennes beste. Trolig er det likevel To bring you my love fra 1996 som er det albumet flest forbinder med henne, og som mange nok ville valgt om de skulle fått den oppgaven jeg har fått nå. Men før jeg røper hva jeg selv har landet på:

Hva er det som er så fascinerende med PJ Harvey, og hvorfor er noen av oss så store fans at vi rett og slett har et tribute-band til hennes ære?

P J Harvey har blitt omtalt som «a master of reinvention». Hun er en totalt kompromissløs musiker, du vet aldri hva du får på neste plate, og det elsker jeg. Å stadig skulle fornye seg og ikke lage samme platen flere ganger, har vært et uttalt mål for Harvey gjennom hele karrieren, og det at hun stadig driver seg selv til å gå videre og utforske nye retninger er rett og slett veldig imponerende. Det er ikke dermed sagt at jeg liker absolutt alt hun har gitt ut like godt, men for meg er det likevel ingenting som er kjedelig, eller føles lettvint. Hun velger aldri enkle løsninger og det er alltid en inderlighet og autentisitet i det hun lager. Jeg kjenner folk som foretrekker de første rå, skranglete og desperate platene hennes, og som skulle ønske det kom flere av den typen. Motsatt vet jeg om flere som først og fremst omfavner de to siste albumene der man finner et helt annet uttrykk; nærmest som store, komplekse verk der både musikk og tekst har et ganske annerledes preg enn på tidligere plater. Personlig befinner jeg meg nok et sted mellom disse to ytterpunktene. Det er som sagt både gøy og håpløst på samme tid å skulle velge, men når jeg nå er blitt trengt oppi et hjørne, eller: Forvist til en øde øy, med kun ett album å putte i skipssekken, da velger jeg:

«Is this Desire?» fra 1998.

Denne platen blir jeg aldri blir lei av. Jeg satte på den på nå, i skrivende stund, og fikk umiddelbart frysninger av åpningslåten, Angelene, enda så mange ganger jeg har hørt den. Den kom om høsten i ´98, og jeg husker godt første gangen jeg puttet CD-en i spilleren og sto forventningsfull og lyttet aleine, foran stereoen. Platen før, To bring you my love, hadde allerede rukket å bli nærmest ikonisk, og alle var mildt sagt spent på oppfølgeren. Det var mange fans som ble skuffet, og store deler av musikkpressen var temmelig lunkne i sine anmeldelser, men for meg var det bare pur glede at det kom noe helt annet ut av høyttaleren denne gangen. Ikke fordi jeg ikke likte To bring you, men Is this desire? er sitt eget univers med helt andre og varierte lydbilder, den er vidtfavnende, kompleks, og undrende.

Platen består av 12 låter; «twelve dark jewels», som én av de mer positive anmelderne skrev, der alle kretser rundt ulike kvinneskikkelser, deres skjebner, håp, destruktivitet og lengsler. I åpningslåten, Angelene, kommer også Harveys forkjærlighet for litteratur til uttrykk, blant annet gjennom strofen «Pretty mouth, green my eyes» som er hentet fra tittelen på en novelle av J.D. Salinger. Låten starter vart med strofen « My first name Angelene», sunget i en nærmest døsig vokal, kun akkompagnert av gitar. Så kommer pianoet trippende inn, og endelig en fet, glidende basslinje og dempede trommer. Etter hvert også et deilig orgelteppe i bakgrunnen, noen nydelige, enkle gitarslides, og til slutt, én enkel vokallinje som binder hele låten sammen, «My first name is Angelene.» med en slags insistering på «is». For meg er dette en nærmest perfekt oppbygd låt, og helt genial som førstevalg på en plate! Versene har en sår og nærmest klagende vokal, mens hun i refrengene drar på, blir mer intens og kanskje også litt håpefull. Kontraster er for øvrig også noe av det jeg liker ved Harvey; hun går fra det stillferdige, skjøre, og rett over i det intense, snerrende på en måte få andre gjør. Mens Angelene avsluttes like vart som den startet, brytes dette med låt nr. 2 som er noe ganske annet. The sky lit up er tung og kontant, rett i trynet, med bråkete komp, hardere, mer utfordrende vokal og masse vreng på gitarene.

Ja, og sånn kunne jeg ha fortsatt; resten av låtene på albumet tar stadig overraskende vendinger og introduserer nye skikkelser i tekstene. Men heller enn å lese mer om dem her, vil jeg anbefale alle å sette den på, lytte, og se om dere finner noen svar på attråens store spørsmål.

Les flere anbefalinger i serien Øde øy album.