Noen få måneder gammel får boken en munter anførsel av Johan Løvaas: «Lad alt hvad du i livet gjør / Altid krydres med godt humør». Denne overflatiske livsvisdom på rim betegner likevel ikke en gjennomgående tone. Boken får en ganske annerledes seriøs funksjon som en blanding av poesialbum og gjestebok for musikkforhandler og konsertbyråsjef Hildur Rabe.
Minnebøker blir generelt gjerne utstyrt med sentenser fra verdenslitteraturens mektige reservoar. Dypsindigheter finner man også her, ord både av Goethe og Schiller, og følgende tillagt Beethoven: «Musik ist höhere Offenbarung als alle Weisheit und Philosophie.» En sannhet med modifikasjoner, kan en senere gjest ha ment, der han supplerer uttalelsen med: «Das liegt aber daran wie musiciert wird». Ingen annen komponist blir så flittig sitert i gjesteboken som Richard Wagner.
I alt dreier det seg om ca. 168 signaturer. Innførslene skjer hulter til bulter, og man søker forgjeves etter kronologi. Gjesten har satt sine pennestrøk der han har funnet plass ledig. De fleste navn er gjenkjennelige, noen få er knapt leselige. En av de siste som skriver seg inn i gjesteboken er Yehudi Menuhin, han er solist i Harmonien med to store fiolinkonserter, Bartók og Mendelssohn Bartholdy, 2. oktober 1952. Da han trekvart år senere kommer tilbake, ligger Hildur Rabe på det siste. Hun dør 15. juni 1953, på Edvard Griegs 110-årsdag, avslutningsdagen for de første internasjonale festspillene i Bergen. Dette ambisiøse kulturtiltaket var hun i høy grad med å berede grunnen for gjennom sin livslange presentasjon av internasjonale kunstnere og sin tradisjonsbevarende rolle i byens musikkliv. Hun var også blant de siste som hadde pleiet personlig og nær kontakt med Nina og Edvard Grieg.
Deretter forsvinner Hildur Rabes samling av kunstnerautografer. Langt om lenge dukker den opp i Bergen Offentlige Biblioteks musikkavdeling som vet å ta vare på dette spesielle dokumentet til belysning av Bergens rike musikkhistorie.
Hildur og Agnes Rabe ledet C. Rabe Notehandel og konsertbyrå, i over hundre år et veldrevet og i dobbel forstand toneangivende firma i denne bransjen.
Ole Bull var den direkte foranledningen til at Carl Rabe (1828-97) kom hit. Fiolinvirtuosen og teatergründeren trengte mannskap til orkesteret ved Det norske Theater i Komediehuset på Engen. Ole Bull hørte det åtte mann sterke Schwarzenbacher Kapelle da de turnerende tyskerne opptrådte ved et gjestespill i Kristiania sommeren 1851. Ensemblet imponerte Bull og han lokket musikerne vestover. Her fikk flere av dem fast engasjement på teatret med Carl Rabe som konsertmester fra 1852. Stillingen omfattet medvirkning også i Musikselskabet Harmoniens orkester. I tillegg var han en ivrig kammermusiker og spilte i selskapets strykekvartett der August Fries var primarius. Pedagogisk virksomhet gjorde at han ustanselig var på farten. Rabes musikalske allsidighet var paret med fine menneskelige egenskaper og utpreget energi. Utstyrt både med rike musikalske evner og forretningstalent så han muligheter i et gryende musikkmarked i Vestlandets hovedstad. I 1858 begynte han å handle med noter og instrumenter og drev dessuten leiebibliotek. Rabe startet også musikkforlag. Sammen med kollega Harloff utga han Griegs 25 Norske Folkeviser og Dandse op. 17, tilegnet Ole Bull. Det ble denne ene utgivelsen på et bergensk forlag. Grieg trengte nok en mer ressurssterk internasjonal aktør for å spre sine verker.
Rabe åpnet sin forretning i Tårnsmuget. Etter ti år flyttet både den og familien til Store Markevei 38 der virksomheten ble utvidet med piano/orgelavdeling og konsertbyrå. I Olav Kyrres gate opprettet man filial. Storbrannen i januar 1916 utslettet sentrale deler av Bergen by. For Rabes ble den en katastrofe idet både hovedsetet og filialen ble lagt i aske. Også hele leiebiblioteket strøk med.
Familiebedriften C. Rabe utviklet seg likevel til en betydelig kulturinstitusjon i Bergen, anerkjent både hjemme og i utlandet. Da Carl Rabe døde i 1897, var hans døtre forlengst involvert i virksomheten. To av barna, sønnen Hjalmar og den yngste datteren Dagny ble utdannet fiolinister som faren. Hjalmar Rabe opptrådte flere ganger som solist med Harmonien. Han emigrerte til USA der han ble konsertmester i Chicago Symfoniorkester. På besøk i gamlelandet gir han sin hilsen i søsterens poesibok.
Rabes eldste datter Ernestine (1856-1915), blir utdannet pianistinne i Leipzig, gift med legen Losting i Bergen og stadig i ilden som akkompagnatør og kammermusiker. Ved musikkfesten i 1898 hadde hun mange oppgaver. Den yngste, Dagny, ble gift med Einar Melling, en markant organist. Han gjorde tjeneste i Johanneskirken 1914-1918, deretter i Frogner kirke. Melling setter sitt navn i poesiboken med et sitat fra tredje akt av Tristan og Isolde. Søstrene Agnes Therese Wilhelmine (1866-1950) og Hildur Elisabeth (1870-1953) var ugift. Begge viet seg de daglige oppgavene i firmaet der Hildur ble den ledende. Over alt fikk hun de beste skussmål. Komponisten Sigurd Lie omtalte henne som «en intelligent, musikalsk og hyggelig dame».
Etter gjenreisningen av Bergen sentrum holdt firmaet til i Olav Kyrres gate. Butikklokalet ble etter hvert tapetsert med profesjonelle artistfotografier påført flotte navnetrekk og personlige hilsener. Det omfattende portrettgalleriet og de etterhvert aldrende damene bak disken gav forretningen en spesiell atmosfære. Her befant kundene seg på tradisjonens grunn blant innehavere som forsto å verdsette musikkhistorien, den lokale så vel som den internasjonale. Firmaet opphørte i 1973.
Søstrenes hjem
Søstrene Rabe førte et gjestfritt hus. De åpnet hjemmet for tallrike tilreisende kunstnere engasjert for konserter enten i C. Rabes regi eller i samarbeid med Musikselskabet Harmonien. Gjestene ble tatt hånd om og vist oppmerksomhet. Vi vil tro at traktementet har vært utmerket, men oppdekningen nevnes ikke av en eneste gjest. Vertskapet la nok større vekt på den gode samtale og kontaktskapende atmosfære. Søstrene mestret konversasjonens kunst og var besjelet av en hjertevarme som gjorde sterkere inntrykk enn bordets gleder. Man følte seg vel i deres selskap. Det er et gjennomgående trekk ved anførslene i poesiboken at gjestene overgår hverandre i ros og takksigelser til vertskapet.
Navnetrekkene i boken tilhører kunstnere, musikere eller skuespillere, invitert til Rabes hjem på nachspiel etter en vel gjennomført konsert, opplesningsaften eller forestilling. Da har kveldens program fremdeles vært i bevisstheten. Og intet var nærmere for tanke og skrivehånd enn dagsaktuelle notetegn. Mange hilsener til vertskapet er utstyrt med sitat i noteskrift.