Jazz - en gedigen sjanger som går så langt tilbake som til 1800-tallet kan vi lese. Hva kommer egentlig ordet av? Leksikonet sier “Jasm” som betyr energi og sjel, det er kortversjonen iallefall. La oss prate med en som har peiling på denne sjangeren, nemlig Audun Vinger.
Han startet som musikkritiker allerede på ungdomsskolen, og fulgte opp med å bli journalist og kritiker, prisbelønt sådan. Mitt inntrykk fra musikkscenen på 1990-tallet var at Vinger var mest opptatt av soul/funk, indie og sekkebetegnelsen alternativ musikk, men hvordan kom interessen for jazz? La oss høre mer om det!
Når og hvordan ble du interessert i jazz og den type musikk?
- Har hatt en veldig åpen musikksmak og interesse hele livet, egentlig, også som skribent. Som med mange nordmenn har jeg meget sterkt forhold til Keith Jarretts Belonging sammen med det skandinaviske bandet hans. Husker jeg drømte meg bort i det omslaget med ballonger som barn - den ble utgitt samme år som meg i 1974. Noe av harmonikken på den plata der er som gnidd inn i meg, virker det som. Ellers var det grensesprengende å høre Miles Davis-konsert overført på NRK på åttitallet, det låt veldig skummelt og deilig. NRK og Dagbladets ildsjel-dekning av jazz i de årene var veldig viktig. Terje Mosnes og Knut Borge med flere gjorde en tung innsats! Ellers var det mer segregering mellom sjangrene før, og slik er det heldigvis ikke nå. Mye avantgarde-jazz oppdaget jeg egentlig via min store interesse for 60-tallet og alternativrock og -kultur, og senere også med soul som en faktor, men den virkelig store jazzåpneren er jo såklart å flytte til Oslo og etterhvert kunne bli eksponert for livemusikk på høyt nivå hele uka og finne seg noen favorittmusikere å følge - det er mye lettere å få kick av konserter. Så det er egentlig tipset for folk med jazzangst - du blir inspirert av å se på musikerne, høre lydene rett i øret, og kjenne på den ofte dirrende stemningen.
Hva liker du så godt med denne musikken?
- Det er vel mye riktig i munnhellet om at jazz ikke er en sjanger men en metode - det er samspill og improvisasjon som er kjernen. Men det er også noe med det å bli fanget av et groove som setter seg på en overrumplende måte, rytmeseksjonen kan plutselig bli en enorm kraft. Alle elsker lyden av piano, i tillegg har vi elementer som sirkelpust på saksofonen, walking bass, og vispekomp, men bare lyden av en forsiktig stikke mot cymbalen er nok for meg. Og så kan det da altså romme så mange forskjellige typer musikk, egentlig. Blir egentlig rart i dag å snakke om jazz som én musikkstil.
Hvilken var den aller første plata du kjøpte?
- Det sto mellom Carola og U2 i ca 1983 etter å ha sett begge på tv. Da jeg så at Carola også hadde en låt som het Gloria tenkte jeg med mitt begrensede budsjett å slå to fluer i ett smekk med henne. Men det var dessverre en annen låt, viste det seg.
Og den siste?
- Herregud, jeg kjøper altfor mange plater, nesten daglig, og nå i koronaen er det blitt ekstra mye brukthandling på Facebook med Vipps i de små timer også, siden butikkene er stengt. Det er slik pandemien veltet min privatøkonomi. Men jeg åpnet nettopp en sending fra Ace Records i England som blant annet inneholdt CDen Northern Souls Classiest Rarities vol. 7. Gleder meg til å sprette plasten på den.
Jazz er en stor musikksjanger, og for oss som ikke er særlig bevandret her, kan du si litt kort om forskjellene mellom for eksempel Bebop, fusion og soul-jazz?
- Bebop er kanskje det de fleste umiddelbart assosierer med jazz: dresskledde afrikanskamerikanske musikere med rusproblemer som spiller frenetisk og fascinerende akustisk jazz med kvartett eller kvintett-besetning og med saksofon i sentrum - på førti og femtitallet i USA. Med fusion er vi over i 70-tallet og da en fusion mellom elektrisk jazz og rock, eventuelt funk, her er synth og gitar det sentrale instrumentet. Souljazz er litt verre, det er egentlig ikke en blanding av de to, det finner vi like gjerne i fusion-musikken, men jeg tenker på frodig og godlynt musikk med gospel-følelse, hammondorgel og tjukke saksofoner, med Mercy Mercy Me med Cannonball Adderley som kjernelåt.
Har du forkjærlighet for en viss type jazz?
- I likhet med mye annet har jeg en noe schizo jazzsmak, men helst noe fyrrig og sjelfull impro og frijazz på Kafé Hærverk, eller en deilig vanligjazz-gig på Herr Nilsen kl 16 på en lørdag, kanskje med Knut Riisnæs og et skummende Fredrikstadpils i glasset.
Du har besøkt mange jazzfestivaler og jazzkonserter, er det noen samtaler med artister du synes er spesielt minneverdige?
- Ja det er blitt mange artistsamtaler med årene, det synes jeg er veldig givende å få holde på med. Høydepunktene er nok Bill Frisell i Molde i forfjor, det glimtet i øynene hans av barnlig entusiasme over sin egen musikkglede og minner fra storøyd oppvekst med musikk fra han så The Beatles på Ed Sullivan Show på tv. Vidunderbarnet Jacob Collier på Oslojazz var meget energisk og på giversiden, men det største var nok en meget spirituell samtale med saksofonisten Charles Lloyd om hans livsfilosofi og utrolige historie. Dette var før en visning av den meget anbefalelsesverdige dokumentarfilmen om ham, Arrows Into Infinity. Vi satt sammen og så filmen, og hver gang det kom en avdød legende på lerretet tok han meg i hånden og hvisket noen pauli ord om dem i øret mitt.
Hvordan holder du deg oppdatert på et såpass stort område som jazz?
- Som journalist og fan føler jeg at hele døgnet går ut på research, egentlig. Følger musikere og enkelte butikker online for å se hva som kommer ut, leser noen jazzmagasiner som f.eks britiske Jazzwise, men jevnt over er merkelig nok ikke jazzmagasinene like gode som de som handler om rock og soul og sånn. Ved å lage bloggen Now’s The Time sammen med Filip Roshauw hver fredag blir jeg mildt sagt også oppdatert over hva som skjer her i Norge på små konsertsteder, artistdrevne initiativ, pluss selvfølgelig en innboks full av ny musikk hele tiden.
Club 7 var en legendarisk jazzklubb i Oslo på 1970-tallet. Du var kanskje for liten til å se konserter, men kjørte du rundt på trehjulssykkel eller så barneteater med Sossen Krogh?
- Jada var mye der, faren min var forfatter og jobbet mye i kultur-Oslo, så jeg har minner derfra. Husker at det var bilde av Marie Bergman på veggen, og at jeg håndhilste på Allen Ginsberg på Bokdagen en gang. Man kan glorifisere de dagene der, men det er jo forsåvidt ganske likt i dag, er det ikke?
Hvilke tre artister ville du helst gått på konsert med i kveld?
- Trioen Moskus med Fredrik Luhr Dietrichson, Anja Lauvdal og Hans Hulbækmo er det improviserende bandet i Norge jeg har størst glede av å oppleve. Alltid det samme, alltid annerledes.
- Etter dem hadde det vært nydelig med en spirituell og dansbar utblåsning med Andreas Røysum Ensemble, det er intens musikk som man blir veldig glad av.
- Til slutt ville jeg nok helst hørt en god DJ spille soul og jazzfunk, kanskje noen gubber fra England, eller kompiser som Ketil Ramberg og Lars Martin Dahl, eller kanskje aller helst Floating Points eller Sam Shepherd som han heter, en vanvittig god DJ som virkelig forstår musikken.
Auduns spilleliste
Vil du lese mer? Her er flere i serien Sjangerprat.