Å plassere musikk i en klart definert sjanger kan være en svært vanskelig øvelse, og ofte har man ikke et godt ord for å beskrive det man hører. Det er i slike glidende skjæringspunkt mellom sjangre at et samlebegrep som progressiv rock kan oppstå. Og gjennom rockehistorien har progrock-stempelet blitt satt på svært ulike band, som gjerne ikke har mer til felles enn en udefinerbar annerledeshet eller en kontrær holdning til etablerte musikalske normer. Vi skal likevel prøve å komme litt mer til bunns i dette vidtfavnende begrepet, og til å hjelpe oss har vi en kyndig guide i Trond Gjellum, som blant mye annet er trommis i det Oslo-baserte progrock-bandet Panzerpappa.
Det kom egentlig snikende. Rett før jeg fylte tolv år i november 1983, slapp Yes 90125, deres ellevte studioalbum og det som huset kjempehiten «Owner Of A Lonely Heart». Som så mange andre falt jeg fullstendig for den herlige blandingen av catchy hardrock, velskreven pop og noe ubestemmelig rart. Dette var lenge før internett og god tilgang til alskens obskur info, så liv og leven til band som ikke var tenåringsidoler og lignende, var noe som lå i et nærmest mytisk mørke. Derfor gikk jeg i nærmere fire år før jeg oppdaget at Yes faktisk hadde gitt ut skiver før 90125. Storebroren til en kamerat hadde en liten platesamling i kjellerstua, og da jeg bladde meg gjennom den en sommerettermiddag i 1987, stirret plutselig fem alvorlige, unge menn på meg fra et grønt cover med et dukkehode som ble holdt oppe av en veldig synlig tråd. The Yes Album sto det med klar og tydelig skrift. Jeg ble forvirret: Har Yes gitt ut noe før, eller var dette ei skive som akkurat var kommet? Da jeg snudde skiva og så på baksiden at det sto utgitt i 1971, skjønte jeg ingenting: Hvor gamle var disse gutta egentlig?
Jeg fikk låne skiva med hjem, satte den på platespilleren, og ut tonet «Yours Is No Disgrace». Jeg ble helt satt ut: Dette låt ikke som noe jeg hadde hørt før! Jeg kjente godt til Queen og deres sjangerhopping, 10CC sine rare eksperimenter, Led Zeppelin sin tungrock og The Police sin lekenhet, men jeg hadde aldri hørt noe som dette. Låtene var lange, det manglet tilsynelatende tydelige vers og refreng, og når solopartiene kom, varte de mye lenger enn det jeg var vant til, med den ene imponerende prestasjonen etter den andre. Jeg ble helt satt ut, tømte sparegrisen, og dro til Ditlefs platebar i Asker sentrum og kjøpte Going For The One på kassett. Enda en gang ble jeg tatt på senga: Dette låt jo helt annerledes enn på The Yes Album, sistelåta «Awaken» var over 15 minutter lang, og hørtes ikke ut som noe som lignet på rockemusikk. Da jeg fortalte om dette til litt eldre og erfarne lyttere, fikk jeg vite at dette var ikke Yes alene om å gjøre, og band som Genesis, Gentle Giant og Van Der Graaf Generator kom fort på banen. Jeg var solgt: Dette var min sjanger!
Hva er det som gjør at du liker akkurat denne sjangeren?
Det er så mye, men noe som stadig appellerer til meg, er at det er en sjanger som på sitt beste dyrker det uforutsigbare og uventede, og derfor alltid utfordrer lytteren. Jeg er også fascinert av hvordan de beste artistene kom opp med synteser av vidt forskjellige uttrykk og samtidig fikk det til å høres enhetlig ut. Jeg har også likt at det er en sjanger som dyrker ytterpunktene og ofte kommer opp med utrolig dramatisk, storslagen og dynamisk musikk, full av kontraster.
Hvilken plate var den første du kjøpte?
Den aller første jeg kjøpte, mener jeg å husker var ei skive med Knutsen og Ludvigsen da jeg var 9-10 år gammel. Husker ikke i farten hvilken det var, men var - og er - fan av deres surrealistiske og morsomme univers. Det tok litt tid før jeg kjøpte “seriøs” musikk på egenhånd, fordi jeg var i den heldige posisjon at jeg hadde en syv år eldre, musikkinteressert bror som snurret alt mulig på plate- og kassettspilleren. I ung alder ble jeg derfor eksponert for så forskjellige artister som Queen, Thin Lizzy, Led Zeppelin, Sparks, Tom Robinson Band, 10CC, Saga, Nine Below Zero, The Police, Stranglers, Slade og mange andre. Å bla i samlingen hans stimulerte min musikkinteresse frem til jeg begynte på ungdomsskolen og kjøpte min egen musikk. Den første skiva jeg kjøpte da, mener jeg å huske enten var Silent Knight med Saga eller The Works med Queen. Det kan ha vært Saga, fordi jeg digget dem etter at storebroren min hadde spilt den sykt fete liveplata In Transit til døde. Jeg syntes også coveret på Silent Knight var magisk!
Og den siste?
Den siste progskiva jeg kjøpte var Oscillospira med Simon Steensland og JG Thirlwell. Herlig tung og kompleks musikk.
Kort innføring i hva progrock er og hvor den oppstod?
Progrocken oppstod parallelt i USA og Storbritannia på midten av sekstitallet, og ble i begynnelsen kalt «progressiv pop». Den var et resultat av at av en del psykedeliske band forlot standard pop-tradisjoner til fordel for instrumentering og komposisjonsteknikker man heller forbandt med jazz eller klassisk musikk. Tekstene ble mer poetiske, man anså musikken mer som kunst enn som et kommersielt produkt, og den ble laget for å lytte til fremfor å danse til. Teknologien ble utnyttet for å skape nye lyder, og studioet, med alle dets innspillings- og redigeringsmuligheter, ble brukt til å skape lydlandskaper som nesten var umulige å gjenskape på scenen. Med de økende ambisjonene ble også låtene lengre, og LP-formatet som tillot omtrent 20 minutter musikk per side, slo gjennom for fullt.
Progrocken oppstod samtidig med en gryende ungdomskultur som var på utkikk etter et eget uttrykk, så alle de eksperimenteringsvillige bandene hadde også et stort og nysgjerrig publikum som var villige til å kjøpe albumene og gå på konsertene. På syttitallet kom hovedvekten av de toneangivende bandene fra Storbritannia. Band som Yes, King Crimson, Genesis, Emerson, Lake & Palmer, Jethro Tull, og i litt mindre grad Camel, Van Der Graaf Generator og Gentle Giant, ble alle store kommersielt, og de største av dem solgte ut stadioner med 60–70.000 publikummere da de var på toppen. Storhetsperioden kommersielt (og mange vil kanskje også si artistisk) var årene 1970–76, men sjangeren har holdt stand hele tiden, og i våre dager er prog absolutt ikke noe man skal skamme seg over å drive med.
Progrock er et rimelig vidt begrep og det er ganske stor forskjell på f.eks King Crimson, Gentle Giant og Pink Floyd, til tross for at alle tre er britiske og fra (nesten) samme tid. Vil du guide oss igjennom de viktigste retningene, og kanskje peke ut noen signifikante forskjeller vi kan lete etter ved neste lytt?
På mange måter er det kanskje riktigere å si at prog er en holdning og mentalitet mer enn et konkret sound, men en del musikalske fellestrekk går dog igjen, som lek med struktur, lyd og lengde. De tre nevnte bandene låt såpass forskjellig fordi deres variant av prog var et resultat av hvor de kom fra: King Crimson fra jazz/rock/klassisk/storband, Pink Floyd fra blues og Gentle Giant fra psykedelia-pop. Når disse røttene ble kombinert med progholdningen der man utvidet horisonten på mange plan teknisk og kompositorisk, fikk de sine unike sound.
Prog favner vidt, og det er ikke lett å lage noen definitive inndelinger, men noen hovedlinjer er det likevel. Noe veldig mange assosierer med progrock, er den mer symfoniske delen av den, musikk som trekker store veksler på romantisk orkestermusikk, har lange låter med mange distinkt forskjellige partier, og som ofte rommer mye drama og kontraster. Ledende band som Yes, Camel, ELP (Emerson, Lake & Palmer) og Genesis hadde mye av dette i seg. ELP rocket opp en rekke klassikere, og deres Pictures At An Exhibition er vel verdt å få med seg. King Crimson var veldig tidlig ute med et symforocklydbilde, men trakk seg etterhvert over i et mørkere og mer “kantete” sound, preget av lek med klanger som var vanligere å finne i jazz og avantgarde. Band som Gentle Giant, Jethro Tull og Van Der Graaf Generator hadde litt mindre av det storslagne, men mange regner dem som symforock likevel.
London var nok hovedsetet for britisk prog, men i den lille byen Canterbury oppstod et miljø som var veldig interessant. Her lekte man seg mer med vimsete psykedelia, pop og avantgarde heller enn romantisk klassisk musikk, og kom opp med en helt egen syntese som låter veldig britisk. Band som Caravan, Hatfield and The North, Soft Machine og National Health representerte noe helt annet enn den mer storslagne rocken fra band som Yes og Genesis, og fikk et visst publikum både i Storbritannia og på kontinentet. Den utvandrede australieren Daevid Allen var knyttet til Canterbury-miljøet, og etter å ha blitt nektet innreise til Storbritannia, ble han igjen i Frankrike og dannet bandet Gong. En periode på syttitallet var dette et band som var helt alene med sitt mildt sagt særegne uttrykk der de blandet pop, psykedelia og prog med noe som høres ut som dronete ambientmusikk, og dermed skapte noe som lå på utsiden av alt annet.
De kommersielt største og mest innflytelsesrike progbandene kom fra Storbritannia, men det fantes også band som dannet skole på kontinentet. Et band som må trekkes fram i den sammenheng, er franske Magma, anført av trommeslager og vokalist Christian Vander. De lagde en uhyre spennende og dramatisk syntese av Carl Orrfs orkestermusikk, Stravinsky sitt verk Les Noces, John Coltranes jazz, og nesten gospelaktig musikk, alt fremført på et språk funnet opp av Vander. Dette er et veldig spesielt band med et unikt sound som har fått betegnelsen zeuhl, og jeg kan garantere deg at du aldri har hørt noe lignende.
Det var også en del andre progband som befant seg i et mørkere, mer avantgardistisk landskap, og anført av det britiske bandet Henry Cow dannet disse den løse organisasjonen Rock In Opposition eller RIO. Band som belgiske Univers Zero og svenske Samla Mammas Manna var også en del av dette, og lagde spennende og eksperimentell rockemusikk som ofte har innslag av mørkere klassisk musikk og samtidsmusikk, og som den dag i dag låter veldig forfriskende og annerledes.
Etter storhetsperioden på syttitallet famlet progen noen år i mørke. Hele sjangeren var nesten glemt og borte, i alle fall på større konsertsteder og øverst på salgslistene, før en ny generasjon musikere fikk øynene opp for den, og band som Marillion, IQ, Pendragon, Pallas og Twelfth Night tok opp stafettpinnen. De dro inn mange elementer fra syttitallsprogen, særlig det symfoniske, og blandet det med nyere populærmusikk, som for eksempel new wave. Flere av disse bandene eksisterer fortsatt, og særlig Marillion har en stor fanskare over hele verden.
Deler av tungrocken og metalen har ofte skjelet til progrocken, og med Dream Theaters andrealbum Images and Words (1992) fikk man et av de første albumene som kan kalles progmetal. Her blander man det tunge og dramatiske fra metalen med det uforutsigbare og komplekse fra progen, og kom opp med en syntese som har fått et enormt publikum de siste 25 årene. I våre dager er nok dette kanskje den progen som har størst publikum.
På tampen av nittitallet så man også fremveksten av det mange kaller Third Wave, der man lener seg litt mer tilbake mot syttitallet, dro inn litt elementer fra AOR og så mer til Pink Floyd og det mer melankolske. Artister som svenske Flower Kings, amerikanske Spock’s Beard, britiske Steven Wilson og hans Porcupine Tree er noen av de mange eksponentene for denne nyere tilnærmingen til prog.
Progrocken er vel som de fleste sjangre rimelig mannsdominert, men er det noen kvinner som har vært viktige?
Prog — som så mye annen rock — er en guttegreie, både på artistfronten og blant publikum. Det har kommet til flere kvinner både på og foran scenen, men en typisk progkonsert har ofte utøvere og publikum med høyt hårfeste, for å si det sånn. Men det har alltid vært kvinner med i progen. På syttitallet var det noen veldig kommersielt vellykkede band med kvinnelige frontfigurer, og Sonja Kristina fra Curved Air og Annie Haslam fra Renaissance var uhyre talentfulle vokalister som nøt stor respekt. Her i Norge var Gudny Aspaas i Ruphus en markant vokalist. Blant det mer eksperimentelle bandene var det noe vanligere å treffe på kvinner, og Magma hadde mer eller mindre hele tiden med kvinnelige vokalister. Det spennende og særegne Henry Cow besto en periode av 50/50 kvinner og menn, ikke bare som vokalister, men også som musikere, noe som var veldig uvanlig på den tiden. Anbefaler sterkt å sjekke ut musikken til Henry Cows fagottist Lindsay Cooper. Hun hadde et ben i avantgarden, men skrev også veldig mye vakker og melankolsk musikk som burde appellere til mange.
Det er flere kvinner i progen i våre dager, og fra våre hjemlig trakter vil jeg spesielt trekke fram to som jeg har jobbet mye med i det siste. Mari Lesteberg er keyboardist og vokalist i mitt eget band Suburban Savages, og er en utrolig dyktig musiker, vokalist og komponist. Hun har også et spennende prosjekt som heter Fraction Distraction. Den andre er vokalist Veronika Hørven Jensen som jeg spiller med i progbandet Mythopoeic Mind, og som før spilte i progbandet Gentle Knife. Hun er en utrolig allsidig og dyktig vokalist med en kraftfull og dynamisk stemme som virkelig skiller seg ut.
Og nye band, hvilke vil du dra fram?
Det har vel aldri eksistert så mange progband som i våre dager, og det er mer eller mindre klin umulig å ha full oversikt over alt som kommer ut. Band jeg finner spennende og interessante som gode forvaltere av den progressive arven og mentaliteten, er for eksempel amerikanske Bent Knee, ledet av den uhyre talentfulle vokalisten, låtskriveren og keyboardisten Courtney Swain. De har skapt en helt særegen og medrivende form for prog, med et ben i syttitallet og et ben i alt som har skjedd i senere år. Når dette røres sammen og fremføres av et sykt dyktig mannskap, får man et musikalsk heksebrygg som du ikke kan unngå å bli påvirket av. Britiske Regal Worm er en Sareptas krukke av alle mulige og umulige musikalske innfall puttet inn i samme band. Det er prosjektet til den talentfulle multimusikanten Jarrod Gosling, og hans bakgrunn fra elektronisk musikk og indie merkes, og gjør at man får et helt unikt lydbilde, med mye humor, drama, varme og kontraster. Anbefaler også å sjekke ut alt med svenske Simon Steensland. Han opererer i et mer avantgardistisk landskap, preget av før nevnte Magma. Tøft, tungt, komplekst og ekstremt kontrastfylt.
Hvilke norske proggere (gamle eller nye) er verdt å lytte til?
Norge kom litt sent i gang med progen, men vi har fostret flere fine band fra da og nå. På syttitallet leverte Ruphus, Popol Ace, Junipher Greene og Høst skiver som ikke sto noe særlig tilbake for bra ting fra utlandet, og i våre dager renner jo nesten kongeriket over av progband som leverer musikk av høy, internasjonal, klasse. Det er nesten umulig å plukke fram noen uten å glemme andre, men band som Wobbler, Caligonaut, Tammatoys, Airbag, Arabs In Aspic, er bare noen av mange det er verdt å låne et øre til. De låter alle veldig forskjellig og viser hvor vidtfavnende begrepet "prog" er, og hvilken høy kvalitet det er på norske progband for tiden.
Spiller du i band nå?
Ja, er faktisk medlem av tre progband som alle er rett så aktive. “Moderskipet” er Panzerpappa, som jeg dannet sammen med den eminente saksofonisten Steinar Børve for snart 25 år siden. Vi spiller instrumental progrock av det mer komplekse slaget, og har gitt ut syv album og spilt mange steder i inn- og utland. Mitt andre store prosjekt er Suburban Savages, som nylig slapp skive på bergenske Apollon Records Prog. Det er mer vokaldrevet prog, med hint av pop, postrock og art-rock. Mythopoeic Mind er et det tredje progbandet jeg spiller i, og dette er Steinar Børve i Panzerpappa sitt hjertebarn. Vi spiller en symfonisk og ofte storslagen symfonisk rock. Til slutt er det Electrond, som er mitt elektroprog soloprosjekt. Her spiller jeg snodig elektronisk popmusikk i skeive taktarter, og musikken har blitt beskrevet som som en krysning av Zappa, Devo og Kraftwerk.
Tre trommeslagere som har inspirert deg?
Å plukke kun tre er uhyre vanskelig, men i mitt trommeunivers er det en trommis som troner høyere enn dem alle, og det er Bill Bruford. Han er en slags progrockens vagabond, og har spilt med kjente band som Yes, King Crimson, Genesis, og Gong - bare for å nevne noen få. I tillegg til å være en drivende dyktig trommeslager, er han også en habil låtskriver og arrangør, og to av de mest kjente låtene han har vært med å skrive, er Heart of the Sunrise med Yes, og Starless med King Crimson. Det er flere ting jeg digger med Bruford, og noe av det jeg liker best er hans særegne måte å groove på. Han lar aldri trommene være i veien, og kan spille ganske streit, men her og der putte inn små detaljer som gir groovet et helt eget preg.
Deretter vil jeg trekke fram Phil Collins. De fleste forbinder han nok med hans eventyrlige solokarriere, eller som frontmann i Genesis, men det må ikke glemmes at han er en ufattelig dyktig trommeslager med en helt egen stil. Han har den perfekte blanding av rocketyngde og jazzraffinement samtidig som han evner å spille på en måte som støtter oppunder det de andre i bandet gjør.
Den tredje og siste jeg vil trekke fram, er Charles Hayward. Hayward er en ikke fullt så kjent trommis, men burde vært høyt oppe på pallen hos flere enn meg. Han har et helt eget driv og groove, og noe av det krispeste skarptrommespillet jeg vet om. Han startet karrieren i progbandet Quiet Sun sammen med blant annet Roxy Music-gitarist Phil Manzanera, men det han nok er mest kjent for er som medlem i det banebrytende bandet This Heat. Det var et unikt band i skjæringspunktet mellom postpunk og prog, og Hayward gjorde masse spennende med trommelyd i tillegg til trommespill. This Heat låter forfriskende og nyskapende selv om det er førti år siden bandet spilte inn skivene, så sjekk dem ut hvis du ikke har hørt dem før.
De tre største konsertopplevelsene?
Jeg har vært ivrig konsertgjenger i nesten 35 år, så det har blitt utrolig mange bra konserter opp gjennom årene, men det er likevel noen som har satt større spor enn andre.
Den kanskje beste konserten jeg har vært på, var med belgiske Univers Zero, i den lille Belgiske byen La Louvière, i januar 2006. Univers Zero spiller fabelaktig musikk som høres ut som om det er laget av King Crimson i et delt øvingslokale med Igor Stravinsky. De har aldri hatt et stort publikum, men de nyter enorm respekt.
Franske Magma på Union Scene i oktober 2015 er også et meget minneverdig øyeblikk. Bandet spilte tre lange og spennende verk, fulle av energi og tilstedeværelse foran et engasjert publikum på et meget bra livested. Da kan man ikke ha det bedre.
Svenske Samla Mammas Manna på Chateau Neuf i Oslo, desember 1997 er også en konsertopplevelse jeg sent vil glemme. Deres energiske og mangfoldige prog i skjæringspunktet mellom Zappa, Santana, polsk frijazz og svensk folkemusikk er noe av det morsomste jeg noensinne har sett på en scene.
Hvilke tre band ville du helst ha vært på konsert med i kveld?
Det måtte blitt Anna Meredith, en uhyre talentfull skotsk samtidskomponist som har oppdaget at det er kult å lage storslagen rock preget av klassisk, samtidsmusikk og tekno. Hennes album Varmints og Fibs MÅ sjekkes hvis du ikke har hørt dem. Norske Elephant 9 gir alltid alt på scenen, og jeg håper at Underworld-konserten som ble avlyst i fjor, blir satt opp på nytt igjen.
Tronds spilleliste:
Vil du lese mer? Her er flere i serien Sjangerprat.