Hva er egentlig støy og hvordan oppstod sjangeren?
Støymusikk er musikk der tradisjonelle musikalske byggeklosser som harmonier, tonalitet og rytme forkastes til fordel for en lydlig tilnærming. Lydbildet er ofte mettet, vrengt og farget med elektroniske hjelpemidler. Det er vanskelig å datere når støymusikken oppstod, da den var et resultat av strømninger i flere typer musikk. Støy er for samtidsmusikken litt som hva punken var for rocken.
Når og hva var det som vekka støyinteressen hos deg?
Tidlig i tenårene. Jeg var en over gjennomsnittlig musikkinteressert kid på bygda i Nord-Norge, og begynte å bytte kassetter med punk/hardcore/metal-folk i utlandet via posten, og så fant jeg støymusikk via de kanalene, og da var det gjort. Trodde ikke det skulle bli hele livet mitt, men slik ble det, og det er jeg glad for.
Hvilken plate var den første du kjøpte?
Ganske sikker på at det var Alive av KISS. Som alle andre barn på slutten av 70-tallet så var jeg helt oppslukt av KISS. Det var mest det visuelle aspektet, de var som en levende tegneserie, og for oss som var sulteforet på slikt var det en portal til en annen verden. Musikken var nesten ikke viktig.
Og den siste?
Kom en Merzbow-kassett i posten for en uke siden. Jeg klarer ikke å stoppe å kjøpe Merzbow-utgivelser, kjøper dem på automatikk.
Du er jo opprinnelig en metall-fyr. Forvrenging/distortion er en viktig komponent i både støy og metall, er det noen link mellom disse to sjangrene?
Joda, men jeg tror jeg ble en metal-kid mye av mangel på valg. Hvis man vokste opp på 80-tallet så var det enten pop eller metall. Soss eller friker. Og da var det valget enkelt, metall hadde mer energi og galskap i seg. Men jeg var aldri noen utpreget metalhead, jeg var nok for rar til det, drakk ikke øl og var ikke opptatt av festing. Heldigvis var det strømninger i metallfeltet akkurat da som passet meg mer enn lær, nagler og hårspray - dødsmetall og grindcore som ble spilt av ungdommer i t-skjorter og som gikk mye lengre på den lydlige siden, og det hadde subversive aspekter ved seg. Det var også et veldig mettet og vrengt lydbilde. Men det var liksom ikke nok, jeg ville at det skulle gå enda lengre, da jeg fant støy følte jeg meg hjemme.
For meg personlig er det enormt stor forskjell på live-opplevelsen og på å lytte til innspilt støy. Det er noe med helheten på en konsert, det fysiske rett og slett, som gir mer enn å sitte hjemme i stua og høre det fra anlegget. Samtidig er det noe nærmest meditativt med å overgi seg til f.eks. Jazkamers Solitary nail i hodetelefoner. Har du noen tanker rundt det?
Ja, det er flere enn deg som har sagt det. Støy på konsert og på plate er nesten to helt forskjellige ting. På konsert er det langt mer en fysisk og sanselig opplevelse. En slags kollektiv transe. Platene er mer for innadvendt lytting, musikk som et rom man går inn i. Jeg hører nesten aldri på støyplater på høyt volum. Det beste med støymusikk er at det stenger ute alle de andre lydene. Jeg hører gjerne på støymusikk mens jeg gjør andre ting.
Lydkunst vs. støy? Hvordan kan man skille dem fra hverandre, og er det noe poeng i å skille dem?
Nei det er egentlig to sider av samme sak. Det beskriver mer konteksten enn selve uttrykket. Jeg synes et skille mellom de to er uinteressant. Dessuten er det ofte i gråsonen mellom man finner det mest interessante tankegodset.
Er støymiljøet i Norge stort?
Nei ikke egentlig. Jeg synes ikke det er noe miljø lengre. Det er mange som vet hva støy er nå til dags, det har blitt en del av det musikalske landskapet, men det kan nesten ikke snakkes om noe miljø. Sist gang jeg følte det var noe slikt her i Oslo var rundt PolyFøkt-festivalen og det som foregikk på Pizdetz, og det er vel 8-9 år siden nå. Før det var det festivaler som Støy På Landet og konsertserien Dans for voksne. Nå er det mer fragmentert. Jeg går og håper på at en ny, ung generasjon skal ta tak i støymusikken og gjøre sin versjon av det. Det er på tide med noe nytt. Jeg håper de gjør ting helt annerledes.
Hvilke band/prosjekter er du involvert i for tiden?
Har egentlig ingen faste band for tiden. Jeg sluttet å turnere for noen år siden så da føles ikke prosjektene som "band" lengre. Men jeg har fremdeles mange samarbeidspartnere jeg jobber jevnt med. Det siste året har jeg jobbet med Runhild Gammelsæter på et nytt album som skal komme senere i år. Forrige gang vi gjorde noe var i 2014, så ting tar sin tid, som er helt greit.
Tre kunstnere/artister som har inspirert deg?
Tony Conrad, Yoko Ono og John Hegre.
Har du et par konsertopplevelser som utmerker seg, der du selv har spilt?
Det er vanskelig å huske noen spesielle, har sikkert spilt over tusen konserter i min tid og når jeg skal huske er det litt tilfeldig hva som kommer opp. Husker vi spilte med Jazzkammer i Kuala Lumpur i et loftlokale i et gammelt hus langt utenfor byen. Det regnet noe forferdelig og jeg tenkte "nå kommer virkelig ingen", men det kom en håndfull folk og stemningen var helt super. Da vi skulle spille var John (Hegre) helt i fyr og flamme, han ga gass og det han gjorde låt helt utrolig, så jeg ble stående og se på ham nesten hele konserten.
Hvilke tre artister/band ville du helst ha sett i kveld?
Egentlig bare Merzbow, takk.
Lasse sin spilleliste
Vil du lese mer? Her er flere i serien Sjangerprat.