Techno - elsket og hatet. En beryktet sjanger, men hva vet vi egentlig om den? Musikksjangerens opphav er elektronisk dansemusikk (EDM) fra midten av 1980-tallet, og leksikonet beskriver det som repeterende instrumentalmusikk, mye rytmer, discobaserte trommemønster og DJ-vennlig. Da er det naturlig å snakke med en ekte Techno-DJ, så vi kaster ballen over til Elisabeth Nesheim, aka Miss Mostly!
Jeg tror jeg alltid har vært tiltrukket av musikalske elementer som i dag favnes best om i techno. Gode break-beats (med røtter i velkjente Amen-break), tunge basstrommer, og melodisk minimalisme (gjerne i mollskalaer) går igjen i låter jeg har bitt meg merke i. Og dessuten har vokalen aldri vært så viktig for meg. Kanskje det har med en oppvekst preget av klassisk musikk...Når jeg ser tilbake har jeg funnet veien til sjangeren via mange store popikon (bl.a Prince sin popfunk og de mange velproduserte rytmene i Michael Jacksons popmusikk), basslinjene i rappen, og i tidlige forløpere som Kraftwerk. Og som mange andre i min barne- og ungdomstid, hvor vi levde uten internett og strømmetjenester, fant man musikk via hitlister (ti-i-skuddet/VG-lista), musikkmagasin og utveksling av musikktapes med kompiser. Da jeg var rundt 13 år og Snap herjet med “I Got The Power” begynte jeg å lete mer metodisk, ikke minst fikk jeg tilgang til MTV en periode, og i løpet av 1991 oppdaget jeg KLF, LFO, T99, Orbital og Altern-8. Samme år var vi på en skoletur til England og her ble jeg introdusert for en av de store kanonene i Amerikas technoscene fra 90-tallet: Joey Beltram. Da var det gjort. Og med dette begynte researchfasen: lære seg navn på plateselskap, saumfare musikksjapper hvor enn jeg var, lytte igjennom utallige samlere for å finne nye artister, band og plateselskap som skulle sjekkes ut. Jeg elsket techno. Og det gjorde jeg mest for meg selv, helt til jeg møtte min nåværende bestevenn i første klasse på gymnaset, Thomas Paulsen, som jeg i dag driver plateselskapet PLOINK sammen med.
Hva liker du så godt med denne musikken?
Jeg blir forført av rytmene og lydene - det trigger kroppen og knitrer deilig i hjernen: dype basstrommer (eller dunk), basslinjer, hi-hats og snares som er nøye plassert ut over 4/4-formatet. Det blir repetitivt, hypnotisk og fengende. Valget av lyder er helt essensielt, og så er det oppbyggingen. Plassering av bassdunk og spesielt hi-hats og snares kan endre lydbildet fra det helt tunge og maskinelle til noe lekent og snertent. De gode låtene har klart å fange drivet. Ikke minst er musikken veldig dansbar og klubbgulv kan være magiske. Det er energisk og fysisk. Vi danser sammen, kjenner rytmen sammen, er sammen gjennom låter, høydepunkt (peaks og breaks) og overganger. Her er det ikke så viktig hva du driver med av jobb eller studier, det handler om hvordan du møter andre på dansegulvet, og gi seg hen til rytmen. Det er noe solidarisk og grunnleggende over det. Hjerteslagene og stammedansen. De siste 15 årene har jeg også spilt ute og det er helt spesielt. Sette på en låt, se hvordan den slår ned på gulvet, og så følge stemningen gjennom DJ-settet. Du velger låtene, men du spiller med gulvet.
Hvilken plate var den første du kjøpte?
Vanskelig å si hva som var den første, ettersom veien inn i technosjangeren tok turer via break-beat (The Prodigy - The Experience), elektronika (Biosphere - Patashnik) og electronic dance (legendariske KLF - The White Room) og spennende forløpere som Kraftwerk - The Man-Machine. Men første vinylplate var Human Resource - Dominator (Beltram remix) utgitt på legendariske R&S Records.
Og den siste?
The Plant Worker & Diapo - Questions EP (2021)
Sjangeren techno er som sagt beryktet og mange har fordommer, hva kan det skyldes?
Techno har jo sine røtter i undergrunnsmusikken og ravekulturen på 80- og tidlig 90-tall og samtidig som Snap og Shamen fylte diskotekene her i Norge, var det i USA og Europa utbredte undergrunnsmiljø som dyrket ravemusikken. Store, ofte illegale, musikkarrangement hvor mennesker fant et felles fristed, tidvis grenseoverskridende og hedonistisk, som kunne vare i dagevis. Stimulerende rusmidler og hallusinogener ble for mange en naturlig del av opplevelsen - både for å forsterke opplevelsen av musikken og fellesskapet, men for mange også en måte å flykte vekk fra hverdagen. For en som har fulgt scenen i snart 30 år har jeg vært vitne til mange ulike skjebner blant bekjente og venner. For noen var dette en vei inn i et rushelvete. Men for de aller fleste som ble med på grunn av musikken er techno et livslang berikelse. Det er et særegent sted å møte et annet menneske, strippet for fasade og sminke. Det er ikke pent, det er rått. Det er grenseoverskridende, fordi vi alle trenger å tidvis å tre ut av komfortsonen.
Og idag føler jeg at techno som sjanger er blitt stueren. Det er en milliardindustri på verdensbasis, der musikken formidles daglig via store og små festivaler, klubber og strømmetjenester. Fra å være en undergrunnsaktivitet er det mange mennesker i dag som lever av å lage technomusikk og turnere som DJ/artist.
Hva var den første DJ-jobben din?
Jeg hadde min første offisielle spillejobbb på translokasjonsfesten (les. eksamensfest) for klassen over oss på Kaospilotene i Århus (DK) i 2007, hvor temaet var at de uteksaminerte var kommet til himmelen (inkl litt helvete). Jeg og to andre rå damer lagde “Hellbar” i et knøttlite kjellerlokale med plass til maks 20 personer og spilte hver vår sjanger gjennom kvelden. Jeg beatmikset techno og spilte for første gang vinylplater jeg hadde kjøpt opp igjennom årene, de to andre dubstep og elektronika. Det ble veldig fint.
Har du spilt sammen med noen store navn?
Jeg har fått møtt mange helter som artistvert på klubbarrangement opp gjennom årene. Men i 2009 varmet jeg opp for Planetary Assault System aka Luke Slater og noen år senere delte jeg plakat med Oliver Lieb (L.S.G). Absolutt megafett. De siste tre årene har vi (jeg og plateselskapkompanjong Thomas) arrangert PLOINK Festival på USF Verftet og der har vi invitert store navn og samtidig spilt selv, her vil jeg trekke frem Inigo Kennedy, Anastasia Kristensen, Stacey Pullen og Octave One som høydepunkt.
Hvilke DJer inspirerer deg?
Jeg har jo vært en aktiv lytter og klubbgjenger i snart tre tiår, så det er jo forskjell på hva som fenger og inspirerer til enhver tid. Jeg husker at DJ Strangefruit aka Pål Nyhus fra Oslo var helt fantastisk på 90-tallet. Og jeg har danset til så mange dyktige folk opp i gjennom. Det er veldig mange musikere som også er råe DJs og jeg har blant annet hatt noen fantastiske opplevelser med Jeff Mills, Richie Hawtin, Adam Beyer og Inigo Kennedy ute på gulvet.
Ikke minst har vi flere spennende folk her i Bergen som inspirerer og som vi har booket til PLOINK-kvelder på Østre og festival gjennom de siste 6 årene. Ingen nevnt, ingen glemt..
Hvordan orienterer du deg for å finne ny musikk?
Mange måter. Først og fremst abonnerer jeg på nyutgivelser fra artister og label som jeg liker på strømme- og nedlastningstjenester ala Junodownload, Beatport og Bandcamp. Jeg får også en del DJ-promos. Også hører jeg gjennom mikser av andre DJs som jeg liker og fanger opp låter derfra. Og ikke minst høre på det som blir spilt ute. Jeg savner platebutikkene som utelukkende spesialiserer seg på elektronisk musikk i fysiske format - der må man til de større byene.
Hvilke tre artister ville du helst vært på konsert med i kveld?
Jeff Mills (gjerne sammen med symfoniorkester), Orbital og KLF!
Miss Mostlys liste
Vil du lese mer? Her er flere i serien Sjangerprat.