Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.

Usikker musiker

I krisetid er det mye som trer klarere frem. Hvem sin usikkerhet som betyr mest, for eksempel. Sandra Kolstad om usikkerhetens verdi i epidemiens tid.

Publisert: 28. juli 2020 - Tekst: Sandra Kolstad.

Foto: Ragnar Rørnes / BOB.

Jeg kjenner en sterk dragning mot karakterene til Vigdis Hjorth. Det er naturligvis fordi jeg identifiserer meg totalt med deres nevrotisisme, ville veksling mellom håpløshet og håpefullhet, og deres tidvise skjødesløshet. Det er noe lindrende i å lese om dem, gjenkjennelsen, lettelsen; de finnes, det er ikke bare meg. Ved at karakterene kaster seg mer eller mindre frivillig ut på all slags dyp, og karrer seg rundt i svevet, der de lander, og i blant opp igjen, evner Hjorths litteratur å få livet til å virke litt mindre farlig. Det minner om å lese Tove Ditlevsen: Karakterer som virkelig våger å leve, selv om det er skummelt, selv om man får skrammer og sår og bruker store deler av tiden på å lege og helbredes. De risikerer noe, og derfor er de også urokkelig, skjelvende tilstede. Kanskje er det nettopp i krisetid at de trer tydeligst frem, både for seg selv og andre. 

Det er en vanlig vestlig misforståelse at det kinesiske tegnet for krise er uløselig knyttet sammen med tegnet for mulighet. Misforståelse eller ei, denne forestilte språklige dobbeltbetydningen er lindrende. Spesielt når man har tilbakelagt noen kriser og med beina plantet i sitt eget livs empiri kan si at, joda, det var også muligheter der, dører som åpnet seg i meg og i verden, selv om jeg ikke så det da det skjedde, og det føltes som at alt lukket seg, i både verden og meg. Det har jeg også tenkt på i krisen vi nå befinner oss i: Hvilke muligheter åpner seg nå, som mange forsvinner?

Hvilke muligheter denne krisen potensielt kan åpne opp har også farget den offentlige samtalen om epidemien og dens følger: Vi kan ikke spørre om når vi vender tilbake til normalen, heter det, for normalen finnes ikke lenger, og den ville uansett ikke vært noe bra sted å vende tilbake til, med alt den innebar av ødeleggelse og urettferdighet. Nyliberalismen har fått seg en ideologisk og logistisk støkk i og med viruset. Til og med statsledere som Boris Johnson og Donald Trump snakker om statens kraft, ansvar og mulighet. Spørsmålet melder seg, om ikke denne tiden kan bane en ny vei, i de enkelte liv og kanskje viktigere, kollektivt, for hvordan vi organiserer oss som samfunn; logistisk, infrastrukturelt, økonomisk og verdimessig. Vi flyr mindre, forbruker mindre, kanskje blir koronaen et grønt skifte som vi ikke klarte å gjennomføre selv, som politikernes treghet ikke kunne hindre, fordi det ble tvunget på oss.

Kan denne krisen egentlig vise seg å være en gigantisk mulighet?

Det har jeg også tenkt på i krisen vi befinner oss i nå: Hvilke muligheter åpner seg nå, som mange muligheter forsvinner? Sandra Kolstad

Krisens muligheter

Denne teksten er ingen romantisering av krisen som sådan. Kriser er forferdelige når de står på. Noen kriser har nok ikke et konstruktivt potensial i seg overhodet. Ikke minst tror jeg, på samfunnsnivå, at hvorvidt en krise kan bli en mulighet avhenger helt av hvem som får definisjonsmakt i tiden under og etter krisen. Kanskje på samme måte som en krise på individuelt nivå først blir en mulighet hvis de rette stemmene i oss kommer til orde.  

Vi er fortsatt midt inne i den største krisen mange av oss noen gang har opplevd, i alle fall på samfunnsnivå, og også med tanke på hvor diametralt endret livene våre – både nå, og sannsynligvis fremover – plutselig ble. Vi har mistet jobber og økonomisk trygghet. Vi har mistet goder vi har tatt for gitt; Friheten til å bevege oss i det offentlige rom stort sett som vi vil, og ikke minst en frihet som først går opp for meg nå som den er borte: Å kunne passere folk på gata, i butikken, i parken, uten å instinktivt trekke unna, snu seg vekk, holde pusten – helt enkelt friheten til å bevege seg rundt uten at alle potensielt er farlige, inkludert meg selv, kanskje til og med uten at jeg vet det.

Da epidemien brøt hadde jeg nettopp blitt gravid. Jeg befant meg allerede i en underlig unntakstilstand. Å kalle det en krise ville høres brutalt ut, for det er et dypt ønsket og allerede høyt elsket barn – men jeg var nok ikke forberedt på i hvilken grad jeg skulle oppleve at jeg-følelsen min i verden skalv i grunnmuren da jeg mistet absolutt alle krefter og var trøtt og kvalm absolutt hele tiden. Det var rett og slett et voldsomt identitetstap. Under utrolig privilegerte omstendigheter: Jeg hadde nettopp lagt et travelt år bak meg med to plateutgivelser, flere scenekunst-produksjoner og turnéer. Jeg kunne med andre ord tillate meg å hvile. Poenget i denne sammenheng er at jeg, da epidemien traff med full kraft, allerede hadde innfunnet meg med at livet mitt var endret for alltid. Jeg hadde begynt å slå meg til ro med at alle mine kunstneriske ønsker og evner hadde forsvunnet, og at jeg like så gjerne kunne se meg om etter andre ting å gjøre så snart fødsel og barsel var omme. Da resten av verden stoppet opp, var det nesten så jeg kjente en form for bisarr lettelse. Diskrepansen mellom det indre og det ytre var ikke farlig stor lenger.

Verdien av uro

Nå ser jeg litt lysere på saken. Jeg har mer energi, og jeg klarer å skrive mer enn ett ord av gangen, uten å slette det med en gang fordi det lyser så grimt og ubrukelig mot meg fra skjermen.

Og selv om jeg har mistet nesten alle jobber jeg hadde i 2020, ser jeg ikke så helt mørkt på årene fremover. Jeg tror kunsten og kulturen er enormt viktig nettopp under og etter en krise. Det viser verdenshistorien oss. Kanskje trenger vi kunsten på en annen måte da. I kunsten kan vi nærme oss følelser og problemstillinger på andre måter enn til vanlig, med andre midler enn det tilsynelatende rasjonelle, logiske språket vi normalt bruker i den offentlige samtalen og forvaltningen. Vi kan møtes på andre måter, møte kollektive og individuelle traumer på andre måter, og kanskje viktigst av alt: I kunsten kan vi forestille oss – og skape – noe helt nytt. Det er kunstens innebygde radikale potensial, som alle kunstnere hele tiden forholder seg til: Muligheten til å lage noe helt nytt. Det sier seg selv at denne tiden trenger mennesker og rom hvor det er mulig å forestille seg nye måter å organisere livene våre på, samfunnet på, økonomien på. 

De fleste kunstnere er vant til å leve med en stor grad av usikkerhet og indre og ytre uro. Én ting er selvfølgelig den stort sett alltid tilstedeværende, gnagende tvilen når det gjelder det jeg lager, om det er noe, om det fortjener å bli sett/hørt/lest av andre, om det tilfører noe. Den usikkerheten tenker jeg på som en del av arbeidet mitt, og den kan man også argumentere for at jeg har valgt selv – det er ingen menneskerett å være kunstner.

Det er imidlertid også en annen usikkerhet nesten alle kunstnere er vant til å leve med, og det er den som omhandler livsvilkårene våre, økonomien, inntjeningen, la oss kalle det den ytre innretningen. Nesten alle kunstnere er vant til å ikke kunne planlegge langt frem i tid, å ikke kunne forutsi hvilken inntekt vi vil ha to år frem i tid, eller om et halvt år eller bare et par måneder, for den saks skyld. Og dette er i Norge, et land som har tilskuddsordninger til kunstfeltet som andre bare kan drømme om. Selv her er kunstnerøkonomien i grunnen usikker.

Er det noe jeg unner absolutt alle mennesker, så er det en opplevelse av at de har grunn til å håpe. Sandra Kolstad

Da koronaen traff Norge, ble det enda mer usikkert for mange kunstnere, som på kort tid mistet inntekter og den lille graden av sikkerhet de i beste fall hadde klart å opparbeide seg. Mitt poeng er imidlertid: Jeg er vant til å leve med en enorm grad av usikkerhet. Det er de aller fleste kunstnere. Da epidemien traff Norge ble det tydelig at et stort flertall ikke er vant til å leve med usikkerhet på den måten. Det kom til syne i måten usikkerheten plutselig fikk stor plass i den offentlige samtalen og de økonomiske ordningene.

Kunstnere er ikke de eneste som er vant til å leve med stor usikkerhet. Alle frilansere er det. Folk med løs tilknytning til arbeidslivet er det, arbeidsledige er det. Folk uten mye penger er det. Folk som ikke passer inn, enten på grunn av indre eller ytre omstendigheter, er det. Denne usikkerheten har eksistert i Norge lenge før koronaen. Men det var altså nå, når det store flertallet som stort sett tjener godt nok til å slippe å bekymre seg, mista sin tilsynelatende trygghet, at usikkerheten fikk ta plass i den brede offentligheten. Det sier noe om at usikkerhet har en verdi. En diskursiv verdi, en økonomisk verdi, en emosjonell verdi.

Den nederlandske 1600-tallsfilosofen Baruch Spinoza var opptatt av følelsenes frykt og håp, og hvordan de til enhver tid påvirker politikken. Frykt og håp er politiserte følelser, som henger sammen med hvem som har mest grunn til å håpe, og hvem som har mest grunn til å frykte. Håp og frykt er ulikt distribuert mellom klasser, kjønn og kontinenter. Min følelse er som følger: At denne epidemien gjør det tydelig at det er når de som til vanlig har størst grunn til å håpe, begynner å frykte, at frykten får plass og tyngde i den offentlige samtalen. Det er da det store viet begynner å snakke om dugnad og solidaritet.

Er det noe jeg unner absolutt alle mennesker, så er det en opplevelse av at de har grunn til å håpe. På vegne av seg selv, menneskene de er glad i, og samfunnene de inngår i, på mikro- og makronivå. Hvis denne krisen er en mulighet, håper jeg – ordspill intended – at det kan være fordi flere får muligheten til å reflektere over hvor viktig håp er, individuelt og kollektivt. Kanskje krisen kan være en øvelse i empati, som jo også har med forestillingsevne å gjøre: At det at veldig mange nå får kjenne stor usikkerhet på kroppen og livet, gjør at flere vil forstå situasjonen til de som til vanlig lever med stor usikkerhet. Og ikke bare vil forstå, men også vil bruke ordene dugnad og solidaritet når det ikke angår dem selv eller deres nærmeste direkte, men også i utstrakt forstand, når det gjelder dem vi ikke kjenner. Og viktigst av alt: Omsette ordene til handling.

Å være gravid minner om det paradoksale i å forholde seg til fremtiden overhodet: Vi tror den kommer, men vi vet ikke hvordan den blir. Vi kan planlegge så godt vi kan, men vi vet ikke om planene vil slå til. Vi vet at kriser vil komme, vi vet ikke hvordan eller om vi kommer til å løse dem. Den eksistensielle usikkerheten er, om vi er ærlige med oss selv, alltid total og altomfattende. 

Likevel har det å være gravid for meg vist seg å være en dypt håpefull tilstand og handling. «Nokon kjem til å komme», som jeg ikke vet hvem er, men denne noen vitner om en fremtid, om nye håp som skal fødes i et nytt menneske, nye mennesker, som vil utrette noe i verden, på vegne av verden, på vegne av seg selv og andre. 

Dette med håp er muligens noe så sjeldent som en god sirkel, noe som vokser eksponentielt jo flere som får ta del i det. Mitt håp for både krisen og fremtiden er med andre ord håpet selv.