Roger Fjellstad Olsen om Bob Dylan

Newport 25. juli 1965.

Dylan drar i gang en elektrisk og støyende Maggies Farm sammen med Al Cooper og musikere fra Paul Buttersfield Blues band: Mike Bloomsfield på gitar, Jerome Arnold på bass, Sam Lay på trommer og Barry Goldberg på piano. Noen mener at Dylan hadde blitt provosert av nedlatende kommentarer som at elektisk musikk har ingenting på en folk-festival å gjøre. Trolig hadde Dylan allerede bestemt seg for å presentere noen av sine nye "rocka", elektriske låter - det nye "soundet". Den ferske platen, Bringing It All Back Home, var delt i to, en elektrisk side og en akustisk.

Konserten ble et veiskille. Et brudd med folkbevegelsen. En bevegelse som hadde gjort Dylan til sin fremste talsmann etter platene The Freewheelin' Bob Dylan og The Times They Are A-Changin'. Men Dylan var ikke interessert i å fronte noen bevegelse. Den ble for klam, for trang, for reaksjonær for en Dylan som på denne tiden var i rasende utvikling.

Dylan var ganske enkelt for talentfull til å forbli en "folksanger". Ingen kunstnere vil bli forstått og (feil) tolket av sin samtid, men heller være en visjonær - et skritt eller to foran alle oss andre. Reaksjonene fra publikum er gjenstand for forskjellige tolkninger. Hvorfor buet enkelte? Var det på grunn av den høye lyden? Var lyden dårlig? Var settet for kort? Var de sinna på arrangørene? Uansett ble buingen koblet til at Dylan spilte elektrisk. Han hadde "sviktet" sine venner i folkebevegelsen.

Personlig tror jeg at buingen først og fremst var en reaksjon på at det knapt gikk an å høre tekstene. Det var jo tross alt "budskapet" som var det viktigste (viktigere enn musikken) i den politisk korrekte folkemusikkbevegelsen.

På den neste verdensturneen fortsatte buingen under de elektriske settene. Trolig mer fordi det var politisk korrekt å gjøre det, enn at folk faktisk ikke likte "den nye Dylan".