Familiebesøk hos eldre tanter og onkler er ofte en opplevelse med delte gleder. Kanskje spesielt innenfor det kulinariske. Dine slektninger, disse kjempene fra en fordums tid, som selv har pløyd jorden og sådd korn og drept det meste som har gått, svømt og flydd, har spesialisert seg på koke- og steketriks for å gjøre disse en gang levende vesenene (relativt) spisbare.
Jeg snakker såklart om smalahove, lutefisk og andre... kunstverk.
Heldigvis har du oss. Spillgruppen. Alles beste venner. Når du sitter ved spillverdenens festbord og er usikker på om utvalget er fordøybart, er det bare å lukke øynene og huske på våre velsmakende anbefalinger.
Vi vet best - stol på oss.
Lasses lakserende løksuppe
Lasse: Alltid på utkikk etter den dyptgående og altoppslukende spillopplevelsen
5. Super Mario Maker
Da jeg kjøpte Wii U-en høsten 2014, var det i all hovedsak for å spille Monster Hunter Tri Ultimate (Schvære monstre! Dark Souls-aktig kampsystem! Jaaaah!). Siden den gang har maskinen fått støve ned i ensomhet, og lite så ut til å endre seg med tanke på Nintendo’s skuffende opptreden under E3 2015.
Så POW, inn fra innbytterbenken med sklitakling i knehøyde – Super Mario Maker, en galskapssimulator i platformspillformat! Å bygge brett har grei underholdningsverdi i seg selv, men spillets kjøtt er '100 Mario Challenge', hvor man spiller andre spilleres brett. Noen er fine, noen gøye, noen gale, noen sadistiske, noen latterlige – men alle overvinnbare på sin måte.
Ok, det er mye gimmick-baner, og mange (som internettene så kjærlig kaller dem) 'fuccbois' som lar seg inspirere av Kaizo Mario uten peil på god spilldesign. Banene på den vanskeligste graden er dermed mye tullete pjatt som kun kan løses på “hemmelige” måter, men innimellom finner man noen skinnende diamanter som er utfordrende, underholdene og samtidig fanger den gode, gamle Mario-følelsen.
4. Cities: Skylines
Åh, Sim City 4. Jeg gråter fremdeles litt om kvelden når jeg tenker på deg. Det kunne vært oss to som kom til å tilbringe kveld etter kveld sammen, isolert fra resten av verden, men slik gikk det desverre ikke. Det var ikke meg det var noe galt med – det var deg.
Så møtte jeg din sjarmerende og dypsindige kusine, Cities:Skylines.
Nå skal det sies at jeg er sterkt forbauset over at Skylines ikke har blitt trukket for retten av Maxis – det grafiske uttrykket, GUIen og gameplayet er som blåkopi av Sim City 4. Heldigvis er det kun de gode bitene som har blitt kopiert, mens søppelet – som påtvunget nett-tilkobling, små byer og en sterkt suspekt innbygger-AI – har blitt fjernet. Skylines er alt Sim City 4 burde ha vært, med nesten endeløst store byer og kreative byggemuligheter, koblet sammen med en utfordrende progressjonsmodell.
3. Slaves of Armok 2: Dwarf Fortress
Dine syv dverger har reist lenge og langt, og er endelig fremme. Vognen er lastet med saltmat og søtmat, men penger og gull er det opp til deg å sørge for. Under ditt lederskap er det bare et tidsspørsmål før din koloni av hardtarbeidende dverger vokser seg til imperiets lederstjerne, men pass på - endeløse rekker av grådige fiender står klar til å slå klørne i dine skatter.
Med alle elementene en god city builder sim trenger for å fenge i endeløse timer, er Dwarf Fortress samtidig detaljert og dyptgående til det pinlige, noe som gir spillet mye av sine særegne quirks. Alt av figurer, kunstverk og hendelser eksisterer i en historisk kontekst, og alt som skjer i ditt fort er konsekvens av, og former fremtiden til, hele verdens historie. Om fortet ditt en dag må gi tapt, enten det er på grunn av invaderende fiender, monstre fra dypet, blodsugende immigranter, eksplosjon i vinkjelleren, eller ukontrollert kattsplosjon, så er det ingen grunn til å bli alt for trist. Overlevende dverger kan ende opp i dine fremtidige fort, og alt dine dverger har pådratt seg, vil være en del av verdenshistorien – ikke bli forbauset hvis fremtidige håndverkere lager kunst av akkurat deres hendige uhell.
Ikke la spillets fientlige brukergrensesnitt stoppe deg – sett deg ned de par-tre timene det tar å sette seg inn i galskapen, og ta glede i livsarbeidet til Tarn Adams, matematikeren som ble spillutvikler.
2. Darkest Dungeon
Velkommen til Darkest Dungeon, hvor den klassiske dungeon crawler-tropen møter gotisk horror. Du har arvet et stort gods, men din forfars forstyrrede fasinasjon for horrible hemmeligheter har okkludert omegnet i et dystert tåkeslør. Hyr inn eventyrere, send dem ut for å utforske overgrodde skogsstier og kronglete katakomber, og hvem vet - kanskje overlever et par av dem lenge nok til å se ditt arvegods nå sin fordums stolthet.
Ulikt andre dungeon crawlers hvor man ofte har en spillerlaget hovedperson som deltar aktivt i handlingene, stiller man i Darkest Dungeon som ansiktsløs administrator heller enn eventyrer - noe du egentlig kan prise deg lykkelig for, da godset ditt sjeldent lar noen leve til pensjonsalder. Selv overlevende har sitt å stri med, for i skyggene av din forfaders fordums storhet lurer hemmeligheter som kan knekke forstanden til selv den mest hardbarka eventyrer. Men når alt kommer til alt - å ende sine dager i en polstret celle er en bedre skjebne enn døden. Ikke sant?
Atmosfæren er Darkest Dungeons sterkeste side, noe som underbygges av spillets generelle fokus på “high risk, high reward”-situasjoner, og understrekes av det audiovisuelle. Selve rosinen i den metaforiske stemningspølsen er spillets stemmespor, gitt liv av Wayne June, som med sin dype stemme og et ordforråd fylt med arkaisme og allitterasjon trekker deg akkurat nært nok avgrunnen til å ense spillets underliggende galskap. Lovecraft ville vært stolt.
1. The Elder Scrolls V: Skyrim
Ok, Skyrim som nummer en er litt løgn. Bethesda er veldig flink til å lage store spillverdener som gir spilleren frihet til å følge egne impulser, men alle deres prosjekter kjennes ofte som uferdige skall uten særlig substans. Skyrim er intet unntak.
Den egentlige vinneren av den gjeve prisen som nummer en på listen er dermed de tusner på tusner av designerspirer, kodere, grafikere og amatørutviklere som hvileløst har tilgjengeliggjort utallige spillforbedrelser som endrer alle aspekter av spillet – helt gratis! Takket være deres hjelp kan Skyrims tomme skall fylles med utfordrende høyhastighetskamp, ryggmargristende lyd, påfyll av monstre, våpner og utstyr, fascinerende sidehistorier med engasjerte stemmeskuespillere, realismemekanikker som sult, utmattelse og frostskade, og såklart grafiske forbedringer som får selv moderne trippel-A-produksjoner til å se foreldet ut.
Så det er bare å lese en nybegynnerguide, ta Mod Organiser fatt, finne spennende mods på SkyrimNexus og SkyrimGEMS, og krone innsatsen med din favoritt-ENB. Velmoddet Skyrim har spist hundrevis av timer i 2015, og det ser ikke ut til å gi seg med det første.
Janettes jättegode jägergryte
Janette: Foretrekker en god historie og en dolk i hver hånd
5. The Witcher 3: Wild Hunt
Dette var antagelig et av spillene som kom i 2015 det på forhånd var høyest forventninger til. Spillet starter der The Witcher 2: Assassin of Kings slapp - med andre ord; det er nå full krig mellom rikene Nilfgaard og Northern Kingdoms. Vår helt Geralt of Rivia drar ut for å finne sin gamle kjærlighet Yennefer, og presto, historien er i gang. Med betydelig forbedret gameplay og et enormt område å boltre seg på, er det bare å gjøre seg klar for omtrent 100 timer med oppdrag og utforsking i Northern Kingdoms. The Witcher 3: Wild Hunt er vakkert, spennende, sexy og til tider groteskt, et av 2015’s beste spillopplevelser for undertegnede. Det kan lånes til PlayStation 4 her.
4. Don’t Starve Together
I 2015 ga Klei Entertaiment ut en multiplayer-utvidelse til spillet Don’t Starve, et indie overlevelsesspill. Don’t Starve-universet inneholder en rekke mildt sagt spesielle karakterer. Du kan blant annet spille som Wickerbottom, en kresen bibliotekar som lider av søvnløshet, Willow, som eier en lighter hun tenner på ting med når hun blir nervøs, eller Woodie, som bærer rundt på en mektig øks og en mørk hemmelighet. I Don’t Starve Together er farene mange (og rare), og så lenge det er dagslys, bør man jobbe hardt for å samle mat, flint og andre elementer. Med gull, tømmer og stein kan man bygge en vitenskapsmaskin (naturligvis), som igjen kan forbedre og utvikle nye redskaper. Etter mørkets frambrudd bør man holde seg nært en lyskilde, ellers er man dømt til å mislykkes. Å jobbe sammen er avgjørende i dette spillet. Samle spindelvev sammen, overkomme ekstreme naturfenomener sammen, sitte rundt leirbålet om natten sammen. Og ja, å ikke sulte i hjel sammen!
Du kan spille Don’t Starve på PlayStation 4 på hovedbiblioteket, Loddefjord filial og Åsane filial.
3. Pillars of Eternity
Det er noe spesielt med Pillars of Eternity. Historien i seg selv og måten den blir fortalt på er aldeles briljant! Som vitne til et ritual utført av en kult, blir karakteren din eksponert for noen kraftfulle energier. Dette fører til at du utvikler evner til å kommunisere med andres sjeler, og med denne evnen kan du rette opp ubalanse i verden rundt deg. Men slike evner kommer sjelden uten en pris, og det som kan virke som en velsignelse, kan vise seg å være en forbannelse. Du skaper din egen rollefigur og valgene du tar gjennom spillet, er med på å utvikle rollefigurens personlighet. Tidlig i spillet møter man på andre figurer som kan bli ens følgesvenner. Disse har ofte rike personligheter og har mye dybde, og bidrar til å gjøre spillet enda mer interessant og morsomt. To andre faktorer som gjøre spillet så spesielt, er de fantastiske håndmalte bakgrunnene og den stemningsfulle og nydelig musikken. Grip vandrerstaven, bre om deg kappen, og legg ut på eventyr i vakre Pillars of Eternity.
2. Heroes of the Storm
Heroes of the Storm er Blizzard Entertainment’s første MOBA-satsing. Alle karakterene i H.o.t.S. er hentet fra andre spill av Blizzard - Illidan og Jaina fra Warcraft, Valla og Leoric fra Diablo, og Raynor og Zagara fra StarCraft, for å nevne noen. Man spiller 5-mot-5 kamper der man kan velge ulike moduser, trening, mot A.I. eller mot andre spillere, og per dags dato er det 10 ulike kart, som velges automatisk.
Spillet har allerede rukket å bli betydelig i eSport-verdenen, og de første verdensmestrene ble kåret i november 2015. Jeg vet (heldigvis) ikke hvor mange timer jeg har tilbragt foran pc’en med dette spillet, men jeg er fortsatt like spent foran hver kamp: hvilket kart havner vi på, hvem er lagkameratene mine, hvor mange av motstanderlagets helter klarer jeg å ta knekken på, og kanskje viktigst av alt, er Murky der?
1. Undertale
Da jeg fikk anbefalt å spille Undertale, ble jeg samtidig rådet til ikke å lese noe om det på forhånd. Det er jeg glad for og vil ære det ved å gi svært lite utfyllende informasjon om spillet her. Undertale er et indie rollespill i retrostil. Ved første øyekast kan det virke simpelt og lite nyskapende, men det er alt annet enn. Det er morsomt, underlig, trist og skummelt, det har en gripende historie, og det er kreativt til beinet. Det tar ikke mange timer å spille gjennom Undertale, men tro meg, det er verdt hvert øre og hvert minutt!
Helenes horrible hysegrateng
Helene: Lever for rollespill og åpne verdner. "Er der magi? Jeg liker magi."
5. Life is Strange
De tre siste årene har episodebaserte spill tatt verden med storm. Likt tv-serier kommer spillet ut i episoder, hvor handlingen er veldig kinematisk basert og gameplayet minner mye om point and click-sjangeren. Denne type spill har vokst såpass at de større spillutviklerne også har fått øynene opp for dem, som bringer meg inn på nr. 5 på listen - Life Is Strange.
Life Is Strange er utgitt av den japanske spillgiganten Square Enix, og handler om Maxine “Max” Caulfield, som tidlig finner ut at hun kan spole tilbake tid, en egenskap som vil settes prøve da hun oppdager ødeleggende storm på vei mot sin hjemby.
Mekanikken i spillet, likt andre i tilsvarende sjanger, er et enkelt point and click-system, og dine svar endrer forholdet mellom karakterene i historien, og selve utviklingen av spillhistorien. Bortsett fra å kunne spole tilbake tiden er Max en ganske vanlig outsider på skolen, noe som gjør henne til en en relaterbar og god karakter å følge. Life Is Strange er fengende med en god historie og interessante karakterer, flott utført som et point and click-spill, og får dermed nr. 5 på listen min.
4. Final Fantasy Type-0 HD
Square Enix er muligens min favoritt-spillutvikler og -utgiver. De fleste av mine yndlingsspill kommer herfra, og er det noe en lærer fort når man venter på deres spill, er at mens du venter på et spill, så kommer et annet spill du ikke forventet fra høyre. Final Fantasy Type-0 HD er et av disse spillene.
Det nyeste spille i Fabula Nova Crystallis Final Fantasy serien (som ikke er Final Fantasy XV som vi venter på) viser oss mer om de magiske krystallene som er essensielle i denne serien. Du blir en del av en gruppe elever, Class Zero, under en okkupasjon av Militesi-imperiet.
Selv med en vanskeligere mekanikk enn hva en er vant til i et Final Fantasy-spill, er historien som vanlig fengende og omfattende, med stor bakhistorie. Nok en gang har Square Enix fått meg ombord og fått enda et spill på listen min, men etter å spilt det ferdig stiller jeg fremdeles det utålmodige spørsmålet - “Hvor er Final Fantasy XV og Kingdom Hearts 3!?”
3. Until Dawn
3d-animasjoner laget med motion capture? Check! Alene oppe på toppen av et fjell? Check! Creepy fyr i en maske? Check! Jump scares? Check! La oss starte årets skrekkspill! Until Dawn er interaktivt drama-, overlevelses-, skrekkspill (for en munnfull), bestående av mye kinematiske scener og butterfly effect-type avgjørelser, hvor ens valg fører til konsekvenser senere i spillingen.
Spillet begynner med forhistorien, hvor du får se de tragiske hendelsene som har ledet til spenningen i vennegjengen du gradvis blir kjent med. Spol frem til nåtid, og dere er samlet på ettårsdagen for tragedien i et forsøk på å finne tilbake til hverandre igjen.
Gjennom spillet roterer du mellom å styre forskjellige personer i vennegjengen, slik at du får oppleve historien og hva som skjer på fjelltoppen fra forskjellige synspunkt. Man driver også detektivarbeid, hvor samlede “clues” gir et bedre bilde av hva som skjer, og “totems” som gir indikasjoner på hva konsekvensen av fremtidige valg kan bli.
Until Dawn er et survival-spill og som en karakter må du velge de riktige valgene for å ha flest mulige av vennegjengen i live når spillet er ferdig. Spillet er fengende og full av jump scares, om du har PS4 sitt kamera koblet til vil den filme deg når jump scarene skjer. Eneste negative jeg kan se med spillet er en tvist inni der som endrer litt på hva for et type spill det er, men alt i alt - et veldig bra spill som får bronse på listen min.
2. Assassin’s Creed: Syndicate
Etter fjorårets mindre suksessrike spill Unity, er Assassin’s Creed tilbake i mye bedre form. Det niende spillet i hovedserien er satt til viktorianske London, midt i den industrielle revolusjonen. For første gang er det to hovedpersoner i spillet, Evie og Jacob Fry. For første gang i hovedserien kan man spille en kvinnelig snikmorder, og for første gang siden Altaïr, spiller man karakterer som er født inn i Ordenen. Evie og Jacob blir fordelt på en god måte - Evie følger ordenes regler etter boka og er spesialisert for snikmyrding, mens Jacob er mer “straight to the point”, og vil helst sprenge ting.
Noe som får meg inn på level up-systemet. Ved å gjøre oppdrag tjener en opp xp, som brukes til å låse opp skills. De fleste av disse er like for Evie og Jacob, men noen av dem er kun for den ene. Evie har blant annet skills som er mer for snikmyrding, mens Jacob er mer tilrettelagt for real kamp.
Syndicate har en god historie, to gode hovedpersoner som fungerer sammen, og fører oss videre i konflikten mellom Assassins og Templars.
1. Metal Gear Solid V: The Phantom Pain
Etter nesten 30 år har Hideo Kojima kommet med sitt siste arbeid på et Metal Gear-spill, og det gjør han med stil. Prologen om Big Boss fortsetter i dette gigantiske, vakre - rett og slett fantastiske spillet. Det er spennende, det er utfordrende og bare en fornøyelse å spille.
Det er nok mye jeg kunne ramset opp om dette spillet, hvordan grafikken er nydelig, smarte fiender, hvordan mekanikken er enkel å lære, og så mye mer. I stedet skal jeg jeg være kort.
Hideo Kojimas siste Metal Gear-spill er kanskje det beste han noen gang har gjort, og det bør spilles!