I de tusen hjem i vårt langstrakte land finnes det haugevis av uleste bøker. Tusenvis på tusenvis av sider tunge med dårlig samvittighet, forglemte og bortgjemte i en nattbordskuff, i bokhyllen, eller på hyttedoen. Jada, man skal lese dem “snart”, er alltid unnskyldningen, man må bare få tid først. Og for hver dag som går, blir laget med støv tykkere og tykkere og tykkere ...
Pust rolig. Ikke stress. Du er ikke alene. Vi i spillteamet er også tynget av dårlig samvittighet, med både bokhyller og digitale biblioteker sprekkfulle av uleste bøker og uspilte spill.
Nå er det på tide å få bukt med etterslepet. Vi har valgt ut forsømte spill fra våre private samlinger som endelig skal få sine høyst fortjente øyeblikk i solen. Kanskje blir du også inspirert til en ny giv i det nye året?
HOPP TIL: Benjamin || Grim || Guro || Helene || Helle || Lasse || Lene
BENJAMINS BETYDELIGE BIBLIOTEK
Jeg har lagt inn en solid innsats i spilloppsamling de ti+ årene jeg har hatt en Steam-konto, men har på mirakuløst vis klart å moderere meg på nyinnkjøp de siste årene. Til tross for dette har jeg rundt 100 delvis eller helt uspilte spill i samlingen. Noen av disse er spill som kom med i samlinger, som jeg aldri hadde noen voldsom intensjon om å spille annet enn “kanskje det kunne vært gøy en dag”, men ganske mange av dem er spill jeg kjøpte med intensjonen om å spille dem for så å glemme dem eller gi opp.
Jeg har verken tid eller lyst til å spille gjennom alle, men etter oppfordringen her velger jeg å trekke frem noen spill som jeg tenker jeg kan komme meg gjennom med litt pågangsmot.
Først er Superliminal. Det er et puzzle-spill som bruker perspektivet som nøkkelen til å løse ulike gåter. En sjakkbrikke på et bord ser liten ut inntil du går veldig nær den. Da er plutselig brikken gigantisk og kan for eksempel brukes som en søyle. Dette spillet er veldig min type spill, og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har spilt gjennom det enda, så nå er det på tide!
Neste i rekken er Dark Souls. Jeg eier Dark Souls 1, 2, 3 OG Sekiro selv om jeg ikke har spilt gjennom et eneste av spillene. Jeg har prøvd meg på alle andre enn Dark Souls 2, og har egentlig innsett at det ikke er min type spill. Jeg elsker estetikken og historiefortellingen i spillene til From Software, men jeg har rett og slett ikke tålmodigheten til å slåss mot den samme bossen i flere timer. Sekiro var spesielt irriterende siden jeg kjøpte spillet på lansering og spilte kun i ca 30 minutter til jeg kom til den første minibossen (før en eller annen port). Jeg slet meg gjennom denne kampen og kom da umiddelbart til neste boss. Da la jeg fra meg kontrolleren i tre måneder før jeg plukket opp spillet igjen, hadde glemt alt av timing, og slet meg gjennom neste boss.
Det er som sagt virkelig ikke min type spill, men jeg lover at jeg skal ta et ordentlig dypdykk i Dark Souls 2 og se hvor langt jeg kommer før jeg møter veggen på nytt.
Det er hauger med andre spill som ligger i Steam-biblioteket, men litt som på Bergen Offentlige Bibliotek kan jeg ikke lese alt på en gang. Jeg kan ikke gjøre annet enn å begynne i en ende og jobbe meg videre derfra.
GRIMS GRUFULLE GRIMOIRE
Et kjøpt spill er et ønske om noe stort, en drøm, et løfte til sitt tidligere selv, en forpliktelse. Jeg har forsømmet dette løftet, en knust drøm, styggen på ryggen.
Det er tydelig at tidligere meg har overvurdert min egen tilgang på fritid i voksen alder. Jeg har så mange spill i varierende grad av enten 0 minutter spilt, opp til 2-3 timer spilt, og aldri sett på igjen. Dette er bare det jeg har oversikt over på Steam. Når jeg tenker over alle spillene jeg kjøpte da jeg jobbet på Gamestop, de fysiske eksemplarene som fremdeles står og støver ned i hyllen på loftet, blir listen enda lengre. Mitt bibliotek på Good Old Games, Epic Store og andre digitale hyller har også flere spill som ikke er loggført noen spilltid på. Men vi er nødt til å begrense oss på en eller annen måte.
Jeg har tatt utgangspunkt i Steam-biblioteket mitt, og har fokusert på alle spill jeg har mindre enn 30 minutter i, men jeg har også en liten liste av spill som er mellom 30 og 60 minutter som jeg ser litt på for moro skyld. Jeg er ambisiøs og skal ikke bare holde meg til ett spill jeg skal gjennomføre, jeg skal gjennomføre så mange av dem jeg kan! Men hvorfor? Har jeg en forpliktelse til mitt tidligere selv? Jeg var en helt annen person da enn det jeg er nå, og ja, Hank Green sa dette mye bedre enn jeg kan klare å gjennomføre. Blir jeg en enda nyere person av å gå gjennom listen min? Eller blir jeg kjent med en tidligere del av meg som jeg har glemt? Det får tiden vise.
De spillene jeg ser mest frem til å spille er:
Stacking, Signalis, Doom (2016), Kentucky Route Zero og The Red Stare.
Jeg har nesten 20 andre spill på listen, men jeg får se hva som skjer med dem etter hvert.
GUROS GLØGGE GLOSEBOK
Ja, eg tilstår. Eg har uspelte spel både på den fysiske og den digitale hylla. Den mangeårige kombinasjonen av aggressiv marknadsføring gjennom kundeklubbar, e-postar kvar gong Steam har sal på noko på ønskjelista mi og innslag av shoppe-feber som stressreduserande tiltak i kvardagen har gjort sitt. Når det kjem til å faktisk spele noko? Nei, då har kvelden plutseleg gått med til tv-seriar som set på neste episode av seg sjølve, mobilscrolling eller noko anna eg angrar på i ettertid. Akkurat like klisjé som det er sant.
Men som dei seier; det fyrste steget mot betring er aksept! Så det fyrste eg skal gjere er å akseptere alt krimskramset eg har samla meg, på vintersal, i pakketilbod for gode formål (Humble Bundles), i overivrig januarsal etter jula og andre slags stunder som for lengst er gløymde no. Det eklektiske utvalet av hugsa og gløymt har kome opp i totalt 159 spel berre på Steam, der 94 av dei har vore totalt urørte sidan kjøpsaugneblinken. (Jammen godt dei var rimelege!) I tillegg kjem om lag eit dusin på CD-plater eller spelkassettar som står i hyller heime. Eg hugser spesielt godt jula då eg hadde fått ein Nintendo Wii U, og var heilt sikker på at eg trong mykje å spele på framover. Sjølvaste definisjonen på overtenning – den dag i dag har eg kanskje tre uspelte spel til den konsollen berre frå Zelda-universet, og alle som har kjøpt eit spel til Wii U veit at dei svei godt i lommeboka per stykk. Nei, den konsollen blei nok litt for raskt Mario Kart- og Netflix-maskina hjå meg.
Som du sikkert skjønar, så har desse stakkars spela rett og slett ikkje blitt prioritert, anten fordi kjøpet var lite gjennomtenkt, eller fordi noko kjent og lettvint inntok synsfeltet mitt fyrst, eller begge delar. Heldigvis er det januar no, ei tid for å ta tak i det som ein synest skal vere annleis. Kanskje også for å utfordre seg sjølv litt, i håp om å bli ein annan enn ein var i fjor?
Med andre ord er det på tide å forplikte seg litt, så her er nokre kandidatar frå den støvete hylla som eg tykkjer fortener å bli spelt av meg no snart:
- Please Touch the Artwork av Thomas Waterzooi (PC, 2022)
- Say NO! More av Studio Fizbin (PC, 2021)
- Death’s Door av Acid Nerve (PC, 2021)
- New Super Mario Bros. U (Wii U, 2012)
Ønsk meg lukke til, då vel! No må eg gå og lade “gamepadden” ...
HELENES HEFTIGE HUSKELISTE
Jeg har egentlig ikke mye skam når det gjelder uspilte spill. Å kjøpe spill på salg eller skaffe seg spill (som gratis spillene jeg får gjennom PlayStation Plus) er ikke for meg en forpliktelse. Men om jeg skulle finne noe uspilt, som jeg kanskje kan skamme meg litt over, er det Steam som blir det naturlige stedet å sjekke. Når jeg gikk gjennom mine uspilte spill på Steam, havnet de gjerne i en av to kategorier: Spill jeg har spilt på andre plattformer, men vil teste på PC, og store spillserier som jeg har kjøpt på salg. Så min del av skammens kapittel er spillserier som tar tid å spille, som jeg ikke har klart å forplikte meg til enda.
Witcher-serien
På en måte er Witcher-serien en overraskelse at jeg ikke har spilt. Fantasy-rollespill er definitivt sjangeren jeg lever mest i. Jeg har ikke lest bøkene, men sett Netflix-serien nå, og som med det meste jeg kommer over som interesserer meg litt, lest masse om serien på nettet. Så mens spillserien har vært på radaren min siden The Witcher 3: Wild Hunt kom ut, og jeg leste meg opp på hva dette er, har jeg egentlig aldri hatt en trang til å spille det. I 2024 kom spillene på salg på Steam. Jeg betalte 160 kr for alle tre Witcher-spillene med DLC-er, så nå eier jeg dem. Men de har fortsatt ikke blitt installert eller spilt. De har nå annonsert Witcher 4 med en annen hovedkarakter, som gjør meg med en gang mer interessert. Så vi får se om jeg begynner rett på 4, eller om jeg kommer meg gjennom de andre.
Fallout-serien
Fallout er en serie hvor jeg har blitt anbefalt nummer 3, New Vegas og nummer 4 av flere forskjellige igjennom flere år. Men Fallout har egentlig aldri fristet meg med noe, postapokalyptiske spill (og filmer og bøker) har egentlig aldri interessert meg. Men det er noe med vinklingen de har gjort i de senere spillene etter Bethesda tok over produksjonen av spillene som har fått meg litt mer interessert. I forbindelse med TV-serien som kom i april 2024, kom så klart alle spillene på salg på Steam. For under 200 kr var alle (bortsett fra Fallout 76) i Steam-biblioteket mitt. Jeg fikk det anbefalt igjen på en podcast-episode av Ludofilene sammen med anbefaling av TV-serien. Jeg har fortsatt ikke gjort noe med noen av delene. Kanskje jeg må sette på TV-serien, og det vil få meg i gang.
BioShock-serien
Den største og lengste skammen må være BioShock-serien. Det var et av de første kjøpene jeg gjorde på Steam i 2015, og det eneste spillet jeg kjøpte mellom 2015 og 2023 som jeg ikke har spilt. Jeg tror jeg installerte det på den gamle PC-en, men det har forblitt uinstallert på den nåværende PC-en. Jeg har egentlig ikke hatt mye skam rundt å ikke spille BioShock, for det er ikke helt min type spill. Førstepersonsskytespill (som det defineres som) er ikke alltid spill jeg går etter. Men det er noe med settingen og historien som er forlokkende likevel. Jeg vet masse om BioShock, jeg har lest og sett andre spille. Nå tror jeg det står på de 50 timene det vil ta å spille alle tre som stopper meg mest. Det er mye tid å dedikere til spill som ikke føles som helt min greie. Men... det kan jo hende jeg vil like det. Så jeg burde jo egentlig bare prøve.
HELLES HEMMELIGE HAGE
Jeg kommer nok unna med en mye kortere liste enn mange andre gjør, selv om jeg føler jeg konstant kjøper nye spill. En av grunnene til dette er nok at jeg ikke har hatt egen Steam-konto i så mange år, da jeg har en generøs bror som delte sin egen konto med meg. Dette betyr at jeg ikke har hatt like lang tid til å samle opp en altfor stor samling med uspilt spill. Men! Det betyr ikke at jeg kommer helt unna, for det er jo ikke nok tid i døgnet til å spille alt man har lyst til å spille. Så her har jeg valgt ut tre spill som jeg skal prioritere å få spilt i nærmeste fremtid.
Det første spillet jeg tenkte på når vi begynte å snakke om skammens kapittel, er spillet Firewatch. Dette kjøpte jeg etter anbefaling fra andre på biblioteket, og det har ligget uspilt på kontoen min siden. Hver gang jeg ser tittelen tenker jeg “Dette må jeg få spilt snart!” men åpner heller andre spill. Hvorfor? Det har jeg ikke noe svar på. Alt jeg vet om dette spillet tyder på at det er noe jeg ville kost meg med: vakker grafikk, engasjerende historie og fin natur. I Firewatch spiller vi som en skogsbrannvokter der vi skal passe på skogen og har kontakt med sjefen gjennom en walkie-talkie. Det er mye vandring i skogen, men med samtalene over walkie-talkien blir historien fortalt mens man utforsker. Jeg gleder meg!
Et annet spill jeg har veldig lyst til å spille, men fortsatt ikke har åpnet, er Reka. Reka har ikke vært i biblioteket mitt så lenge (enda), siden det kom ut 12. september 2024. Hvorfor hører da spillet til skammens kapittel når det er såpass nytt? Spillet kjøpte jeg på utgivelsesdatoen etter at jeg prøvde en demo av det noen uker tidligere. Jeg ble helt forelsket i spillverdenen i demoen, men jeg har fortsatt ikke reist tilbake. Derfor hører det til i skammens kapittel. I Reka lager vi vår egen hekse-karakter som heter Reka, og vi blir lærling til ingen andre enn selveste Baba Yaga! Baba Yaga er en legendarisk heks med et hus som kan gå rundt på gigantiske kyllingbein. I Reka er det bygging, utforsking og eventyr i et fantasi-univers!
Det siste spillet jeg skal nevne på denne listen er Gerda: A Flame in Winter. Jeg husker at jeg syntes spillet virket helt fantastisk når jeg tilfeldigvis oppdaget det på Steam, men jeg har fortsatt 0 minutter spilletid på det. Dette er enda et spill jeg tenker at jeg må spille hver gang jeg ser tittelen, men ender alltid opp med å åpne et annet spill. Gerda er et narrativt rollespill som foregår under andre verdenskrig, og vi følger karakteren Gerda. Hun bor i en dansk by som blir okkupert av tyskerne, og vi som spillere velger hva hun skal gjøre, hvordan hun skal oppføre seg og hvem vi skal stole på. Jeg er stor fan av veldig historie-drevne spill, og det er nok det som trakk meg inn her også. Ulempen med slike spill er at jeg føler jeg må være i helt riktig humør slik at jeg virkelig kan oppleve historien jeg er med på mens jeg spiller. Jeg må også påpeke at selskapet som har utviklet dette spillet også har utviklet Life is Strange, som mange sikkert har hørt om.
LASSES LANGTEKKELIGE LEKSIKON
Det som spilles først i mitt bibliotek, er spontankjøpene, spillene som fyrer opp øyeblikksinteressen. Aktualitet over kvalitet. Impuls over fornuft. De veloverveide valgene, gjerne kjøpt på salg, blir liggende lengre. Det er slik etterslepet bygger seg opp hos meg.
Når jeg går gjennom gamle synder på Steam, er resultatet ikke så altfor hakkende gale, forbausende nok. I mitt spillbibliotek bestående av 305 spill er det kun 18 som har fått lite kjærlighet, så vidt over en tyvendedel. Kanskje den konstante, gnagende skyldfølelsen er ubegrunnet?
Av uspilte spill er Disco Elysium fra 2019 høyest på listen, noe som får meg til å rødme av skam og forlegenhet. Spillet hauses opp som den beste narrative opplevelsen i rollespillverdenen siden Planescape: Torment, og er absolutt noe jeg har lyst til å få med meg, uten at jeg egentlig vet noe særlig om spillet. Alkoholisert hovedperson, post-revolusjonært bylandskap, nøste opp i glemte tråder fra egen fortid - joda, appellfaktorene er på plass og gjør meg interessert, i alle fall.
Ifølge nettstedet howlongtobeat.com trenger man ca. 24 timer for å fullføre Disco Elysium, og det er her problemet ligger. For meg må en rollespillfortelling fortæres intensivt, på bekostning av alle andre spill - tar jeg pause, er løpet kjørt og jeg må begynne på nytt. Klarer jeg å dedikere en liten spilluke til denne opplevelsen i løpet av 2025?
Mer overkommelig er kanskje The Cat Lady, med en estimert gjennomspillingstid på 8 timer. I dette horror-eventyrspillet fra 2012 følger man kronisk depressive Susan Ashworth som har valgt vekk menneskelig kontakt og heller foretrekker selskap av gatekatter. En fornuftig og relaterbar hovedperson, med andre ord. Horror-opplevelser er best når man ikke langpines, og 8 timer høres bra ut både for innholdslengde og gjennomførbarhet.
En annen overkommelig opplevelse er Sifu fra 2022, med en estimert gjennomspillingstid på 8 timer. Spillet er en kjærlighetserklæring til Kung Fu-filmsjangeren og spiller på alle de riktige tangentene for meg, men ble lagt til side etter kjøp på grunn av problemer med kontrolleren jeg brukte da. Jeg har for lengst kjøpt ny kontroller - det er på høy tid at jeg hevner drapet på min kjære sifu!
LENES LILLE LISTE
Mine uspilte spill er definitivt fra ønskeliste-funksjonen på Steam. Hvis jeg får beskjed om at det er noen prosenter avslag, kjøper jeg gjerne til en litt redusert pris. Gjerne med null plan om når jeg har lyst til å spille det. Å lese gjennom listene til de andre gir meg litt bedre samvittighet, for mitt Steam-bibliotek har bare 74 spill, og av disse er det 5 jeg har en løs plan om å spille i (nær?) fremtid:
After Us, som jeg kun kjøpte fordi jeg så en gedigen spøkelsesdachshund var med i spillet. Venba, et lite historiefokusert matlagingsspill som havnet i ønskelisten etter at Helene anbefalte det. Det skal bare ta under to timer å spille ferdig, så jeg har ikke så mange unnskyldninger til hvorfor jeg ikke har gjort det. Kanskje det er relatert til at det føles enklere å se mange episoder av en tv-serie enn å se en lang film? Det er ikke alltid jeg er i humør til å sette meg ned i halvannen time og oppleve et sammenhengende narrativ.
A Highland Song solgte meg med en gang på de skotske høylandene, vakker grafikk og musikalitet i spillmekanikken. Disco Elysium vet jeg ikke noe om, annet enn at det er bra, men kanskje er litt deprimerende i stemningen? Begge disse spillene tar ca. 20-30 timer å spille gjennom, så her har jeg bare ikke vært i humør til å sette meg inn i noe nytt og ha disse spillene som omtrent eneste hobby en tid fremover.
Det siste spillet havner i samme fellen som mitt uspilte PlayStation-spill: både Journey og It Takes Two har jeg sett folk spille. Det betyr ikke at jeg ikke har lyst til å oppleve dem selv, men kanskje at de havner litt lengre ned på listen over hva jeg har lyst til å spille først.
Hederlig omtale til Farewell North (med 109 minutter spilt), som jeg skal spille ferdig, men kanskje i lysere vårtider. Spillet er vakkert, men sorgtematikk ble litt tungt å spille mye av på en gang.