Dagen musikken døde

Hvordan kan man overleve krigens verste grusomheter? Hvordan kan ideologi og maktmisbruk utrydde 1/4 av befolkningen i et land? Arn Chorn-Pond var en liten guttunge da Røde Khmer tok makten i Kambodsja i 1975. Livet for millioner av kambodsjanere ble snudd opp ned på få dager. Befolkningen i byene ble jaget ut på landsbygda, unge som gamle, friske som syke. De måtte etterlate alt de hadde av eiendeler, familier ble splittet opp, og de ble fanget inn i et regime så grusomt at det er vanskelig å tro det. Røde Khmer var et maoistisk ideologisk parti som ville skape en revolusjon under ledelse av diktatoren Pol Pot. De ville innføre et styre der hele befolkningen skulle arbeide kollektivt og dyrke ris, noe som i realiteten betydde 12-15 timers arbeidsdag (også for barn) i slavelignende tilstander. Tusenvis døde av utmattelse og sult. Massegravene vokste og vokste.

I boka Never Fall Down får vi Arn Chorn-Ponds historie, skrevet av forfatteren Patricia McCormick. Som liten gutt ble han kastet ut i dette forferdelige regimet, og overlevde mot alle odds. Vi får høre hvordan musikk ble en redning for ham, ikke bare som en trøst og som et håp, men hvordan det å spille musikk for makthaverne gjorde at livet hans ble spart. Dette er en sterk bok med mange fæle beskrivelser, og det er spesielt vondt ettersom det var så mange barn som ble rammet. Man kan spørre seg hvor dypt ideologi stikker, når befolkningen jobber seg ihjel på rismarkene, og alt de får spise er den tynneste rissuppe, mens makthaverne selv nyter kjøtt, fisk og en rekke privilegier. Alle er like, men noen er mer like enn andre?