Det blir pinlig uansett

Se for deg dette:

På buss 37 fra Helsfyr til Nydalen oppdager Elias Susanne. Hun sitter og leser i den blå permen sin med mailadressen på forsiden. Hun har fjon i nakken, converse sko og ser perfekt ujålete ut. Elias blir mjuk i magen.

En dag dukker hun ikke opp på bussen lengre. Elias tar mot til seg og skriver en e-post til henne. Og han får svar! 

Umiddelbart vekkes sympati for 16-åringen fra en forblåst vestlandsøy. Elias er morsom på en überveslevoksen måte! Og han tar store sjanser når han er ironisk i tekstformat og i tillegg skriver på nynorsk. Enten treffer han henne mitt i kardangen, hvis ikke er det over og ut. 

Heldigvis har Susanne en venninne i Rød Ungdom som syns at en nynorsk-stalker høres kult ut. Interessen er vekket, i vertfall i første omgang.

Hvert kapittel er en e-post, enten fra han eller henne. Hun på bokmål, han på nynorsk. Vekslingen i språket bidrar både til å skille mellom karakterene og til å etablere en dynamikk mellom poesi og logikk. Elias' stødige penn legger ikke skjul på at han har ekte følelser for Susanne, selv om han aldri har møtt henne og egentlig ikke kjenner henne. Gjennom enkle setninger formidler han en følelse av kjærlig avmakt som de fleste kan sette seg inn i: "Du er så pen. Pen. Pen. Pen". Og det er nok akkurat dette Susanne trenger. Det skal vise seg at jenta med a4 livet går gjennom en vanskelig periode. Kanskje trenger hun en helt? Og kanskje er det akkurat det hun får...