Draumar betyr ingenting

Louise og to venner sitter i byparken og drikker øl for å feire skoleslutt. Første år på videregående er ferdig. Louise forteller at hun av og til drømmer om Tormod, at han liksom kommer på besøk i drømmene hennes, at de prater og holder hender og at hun føler seg glad når hun våkner. Hun angrer i det samme hun har sagt det, men venninna, Elise, synes ikke det er dumt plumpet ut med. Hun mener faktisk at det kan være Tormod som kontakter henne fra det hinsidige på denne måten. Louise tenker ikke det.

Eg rista på hovudet, og ville vekk frå dette, det var meiningslaust å snakke om det, folk som ikkje har mista nokon har ikkje peiling, ‘Eg trur ikkje desse draumane betyr noko som helst’, sa eg. ‘Eller jo, eg trur dei betyr at eg saknar han, og at hjernen min trøyster meg i søvne. Ikkje noko meir enn det’.

Neste dag sitter Louise på bussen til hjembygda for å delta i begravelse til bestemoren. Alt hun dro til byen for å glemme kommer veltende over henne. Hun er tilbake til stedet hvor bestevennen hun har hatt siden barnehagen, ikke finnes mer. Stedet hvor alt minner henne på at Tormod er død. Det første hun ser da hun kommer inn på barndomsrommet er alle bursdagskortene hun har fått av Tormod opp igjennom årene. På hvert kort har han tegnet en blekksprut, som han var så nerdete opptatt av. Det er snart et halvt år siden Tormod døde, og selv om hun tenker på det hele tiden, hender det hun glemmer. 

Eg har ikkje tal på kor ofte eg høyrde noko morosamt, noko teit, noko ekkelt og tenkte at dette må eg fortelje Tormod, at eg liksom noterte meg ting eg måtte hugse å seie neste gong vi møttest. Før eg kom på at nei.

Vi følger Louise sommeren hun er 17 år, hvor hun snubler framover mens hun tenker mest bakover på livet. Det er dette doble drivet i romanen, hva skjer og hva har skjedd, sammen med den balanserte vekslingen mellom hjerteskjærende sorg, morsom tragikomikk og skarp selvironi, som gjør boka lettlest og tankevekkende å lese. Det handler om død og sorg, fest og rølp, vennskap, kjærlighet og knuste drømmer, den første sommerjobben, om famlingen etter å finne seg selv, om å være ung og ha distansert seg fra gamle venner og hva som oppleves som interessant og absolutt ikke å holde på med. 

Draumar betyr ingenting er en velskrevet bok, med skarpe replikker og saftig god banning. I starten av historien er det mange løse tanker og tråder man ikke helt får taket på. Det kan virke litt forvirrende, spesielt når det dreier seg om Tormod, men det er bare å fortsette å lese. Alt blir klarere og alt får sin forklaring, og alt i alt sitter man igjen med en stor opplevelse etter endt lesing.