Skuespiller - et yrke mange drømmer om. Tenk å stå på scenen foran en fullsatt sal, applausen vil ingen ende ta. Eller å få være med i en filmproduksjon, det herlige, salige kaoset som råder der. Men skuespilleryrket er også beinhard jobbing som krever mot og utholdenhet. Suzanne Paalgard fikk teater inn med morsmelken, og er nå fast ansatt på Oslo Nye teater. Hun kan fortelle en hel del om dette populære yrket.
Hei Suzanne, hvordan fant du ut at det var skuespiller du ville bli?
Jeg er oppdratt i gangene på NRK, Nationalteateret, Det Norske teater, pluss utallige filminnspillinger, fordi moren min jobbet som maskør. Har liksom aldri forestilt meg noe annet yrke enn skuespiller, selv om jeg har prøvd flere ganger, så jeg har vel på en måte alltid visst at det var det jeg ville drive med. Hadde jeg ikke blitt det hadde jeg sikkert blitt noe annet innenfor teater.
Har du noen utdannelse innen yrket?
Jeg har absolutt ingen utdannelse utover 9-årig grunnskole og 1 år på folkehøyskole, men da jeg ville søke teaterhøyskolen var det ingen krav til studiekompetanse. Det har forandret seg nå. Jeg kom ikke inn på teaterhøyskolen, og startet derfor som en slags alt-mulig-person på Nationalteateret. Jeg var statist, sminkeassistent, barnepasser, regi-assistent, sufflør, prøveinspisient, og annet. Det var en fantastisk måte å lære om hele prosessen, og de mange oppgavene innen yrket.
Du fikk din første store rolle i en av de tidligste såpeoperaene i Norge; nemlig “Offshore”. Hva tenkte du da du fikk den jobben, og hva lærte du av å være med der?
Jeg ble veldig overrasket da jeg fikk jobben i Offshore fordi jeg hadde vært på så mange auditions og stort sett ikke fått jobb, eller jeg fikk en rolle som var mindre enn den jeg prøvde på. Jeg lærte utrolig mye, som å spille foran 3 kameraer, jobbe med forskjellige regissører, forholde meg til mange medspillere, kaste meg ut i situasjoner jeg ikke følte jeg taklet helt, være utenfor komfortsonen.
Senere ble du kjent som hele Norges nissejente Turte i “Jul i blåfjell”, hvordan var det?
Jeg var nok ikke forberedt på hvor mye oppmerksomhet jeg skulle få etter Blåfjell. Det høres kanskje rart ut men jeg er ikke så glad i oppmerksomhet fra folk jeg ikke kjenner, så jeg ble litt sky og holdt meg mye hjemme da det sto på som verst. De fleste som henvendte seg til meg på gata var veldig hyggelige, men noen var også ganske frekke. Jeg tror folk føler at de «kjenner deg» når du har vært på tv…du har liksom vært inne i stua deres, men folk glemmer kanskje at jeg ikke aner hvem de er, og at de ikke føles kjent for meg. Jeg hadde nok taklet det bedre hvis jeg var litt eldre eller var bedre forberedt på det. Det ble en slags skrekkblandet fryd opplevelse.
Din rolle som Turte førte til at du også fikk rollen igjen da Blåfjell ble satt opp på teater, i mange sesonger. I skuespilleryrket er det ikke så lett å forutse hvordan man får et gjennombrudd eller en jobb?
Nei, det er absolutt ikke lett. Men jeg tror man må huske på at å være skuespiller er så mange ting. Du kan jobbe et helt liv som det, uten å bli kjent, men likevel hatt en meningsfull og herlig jobb. Det å få jobb er nok mye tøffere i dag enn da jeg startet, nå er det flere som utdanner seg. Det er ikke alltid så lett å leve av det, men det kan være veldig sunt å ikke «bare» være skuespiller også. Det er en litt lukket verden og jeg tror man bare blir en bedre skuespiller av å ha prøvd mange ting. Jeg har også jobbet som servitør, oppvaskhjelp, solgt frukt på Aker Brygge, telefonselger, barnepass og andre ting.
Hva tenker du er viktige egenskaper man bør ha hvis man skal bli skuespiller, utenom at man liker å vise seg frem?
Det er nok mange som vil være skuespiller som liker å vise seg frem, men det er også mange (som meg) som ikke er så opptatt av det. Jeg syns det viktigste er å ville formidle historier og stemninger til publikum, enten det er barn eller voksne. Å få folk til å kanskje tenke gjennom noe på en ny eller annerledes måte enn de gjorde før de kom inn i salen. Kunst kan forandre liv og tankesett og det er ganske fantastisk syns jeg. Gode egenskaper man bør ha er å lytte, timing, erfaringer, vilje til å «Forstå» andre karakterer selv om man ikke nødvendigvis er enige med dem, og nysgjerrighet.
Du har spilt roller både i film og tv, på teaterscenen, og blir også mye brukt som stemmeskuespiller, eller “dubbing” som det kalles. Fortell litt om forskjellene i disse jobbene.
I Offshore fikk vi manus fortløpende mens produksjonen var i gang, og som regel visste vi ikke så mye om hva som kom til å skje med rollene våre i mere enn 1-3 episoder av gangen. I Blåfjell var alle episodene skrevet på forhånd men ble filmet hulter til bulter så der måtte jeg alltid huske på hva rollen min hadde opplevd og ikke, før en ny scene. På teater forteller man hele historien på en og samme kveld. Det krever mye øving og planlegging, pugging og utforsking. Det kan være veldig intenst når det står på men det er deilig å få «være inni historien» hele tiden. Teater krever også et større språk, stemmekontroll og kraft, ofte større mimikk og bevegelser. Men det kommer selvfølgelig helt an på hva slags stykke man spiller. Som stemmeskuespiller gjør man på en måte hele karakteren kun ved hjelp av stemmen. Det kan også være ganske teknisk krevende med lyd i øret og originalspråk, tekst på skjerm, filmen på skjerm og tidskoder du hele tiden skal hoppe inn og ut av mens du må prøve å få ordene til å stemme med munnen til den som snakker…ha de samme pausene, den samme pusten og de samme små munnlydene osv. I bunn og grunn er det jo snakk om å prøve å være en annen person så troverdig som mulig, enten det er film, tv, teater eller dubbing, men nivåene og teknikkene er forskjellige.
Hvordan ser en helt vanlig arbeidsdag ut for deg?
Jeg jobber fast på Oslo Nye Teater, mest på dukketeateret, i tillegg til å dubbe mye tegnefilm og å lese inn lydbøker. Stort sett starter jeg dagen i 07.30 tiden med litt trening for å varme opp kroppen, spiser frokost og drar på teateret. Så har jeg prøver i 4-7 timer, alt ettersom hvor nærme vi er en premiere. Ofte drar jeg på dubbing et par-3 timer før jeg drar hjem, spiser middag og øver på det jeg skal kunne til neste prøvedag. Så har jeg ofte 1-2 timer i hjemmestudioet mitt hvor jeg leser lydbok, før jeg enten gjør noen hobbygreier eller bare ligger i sofaen og koper eller ser på serier. Når jeg spiller forestillinger handler mye av dagen om det. Da må jeg planlegge søvn, trening og måltider så jeg ikke er veldig sliten, ikke sulten eller for mett, og ikke for daff eller utmattet fysisk.
Er det ikke skummelt å stå på en teaterscene, med fullsatt sal hvor alt helst skal gå knirkefritt?
I starten syns jeg det var ganske skummelt, men også et slags adrenalinkick. Nå er jeg vel ganske vant til det, men det er alltid litt spennende. Det er jo ofte ikke alt går knirkefritt, da må vi improvisere og prøve å redde situasjonen. Det er litt skummelt men det er også det som gjør det så gøy og uforutsigbart.
Har du noen stalltips til de mange håpefulle der ute som vil bli skuespillere?
Hmmmm, jeg vet ikke om det finnes noen gode tips. Jeg tenker at man må orke å jobbe mye og at det er en stor fordel hvis man ikke vil være skuespiller for å bli kjendis. Man bør også være klar for å gi avkall på en del ting i livet, som at man ikke kan ta fri når det er feks. dåp, bryllup el.l. Og så bør man ha respekt for alle funksjoner både foran og bak kamera eller scene. En film eller en forestilling blir ikke bedre enn det dårligste leddet. Det handler om samarbeid og å gjøre hverandre gode. Og aller viktigst, prøv å ha det gøy og ikke ta alt for alvorlig.
Biblioteket anbefaler disse bøkene om film og teater:
Realisme og teater - Kjell Helgheim
Stanislavski Revealed - Sonia Moore
Cinematic Motion - Steven D. Katz
Film Theory for Beginners - Richard Osborne
Moviemakers' Master Class - Laurent Tirard