Kunst - å kunne. Noe man kan, en ferdighet. Mennesket har brukt redskaper og laget kunstverk i hundre tusenvis av år, tenk på tidlige hulemalerier og venusfigurer. Spol frem til det 21. århundre; virtuell kunst, installasjoner og 3D-design. Men kunst er et utrolig vidt begrep, og kunstner er slett ingen beskyttet tittel. Vi drister oss allikevel til å finne mer ut om det å arbeide som kunstner, og tar en prat med Per-Oskar Leu.
Kan du kort beskrive kunsten du lager?
- Mye av kunsten jeg lager er en form for historiefortelling med funne objekter. Jeg har alltid hatt en sterk samlertrang, og svermer for gjenstander med levd liv – «relikvier» om du vil – som er besjelet i kraft av sitt opphav eller sin proveniens. Noen ganger aktiverer jeg objektene ved å endre dem eller sette dem inn i nye kontekster. Andre ganger er gjenstandene, og historiene de bærer i seg, katalysatorer for arbeider i alt fra skulptur og installasjon, til lyd, tekst og video. Jeg jobber også en del med teater og performance.
Hva er det siste du har produsert innen ditt yrke nå?
- I tillegg til min egen praksis er jeg med i et kollektiv som samarbeider under navnet Rose Hammer. Vi skriver, produserer og fremfører teaterstykker som ser nærmere på avgjørende men underkommuniserte øyeblikk i norsk historie. Vårt første stykke fra 2019 handlet om det såkalte Grini-forliket som ble til etter hemmelige møter mellom fengslede norske politikere kort tid før frigjøringen i 1945. Den tverrpolitiske avtalen som ble inngått i fangeleiren Grini frembrakte Einar Gerhardsens første samlingsregjering, og sikret den norske velferdsstaten. Samtidig la avtalen fundamentet for en vestlig orientering i utenrikspolitikken, og banet vei for Norges senere medlemskap i NATO. Stykke nummer to, som ble ferdig i fjor, tok for seg omveltningene i det norske samfunnet i året 1918, da den første verdenskrig gikk mot slutten, spanskesyken herjet og vindene fra den russiske revolusjonen blåste inn over landet. Vi er nå i gang med et tredje stykke, men siden vi fremdeles er på et tidlig stadium i prosessen kan jeg ikke si så mye om det ennå.
Hvordan fant du ut at du ville bli kunstner?
- For meg var det et opplagt veivalg. Som mange andre var jeg glad i å tegne og male i barnehagealderen, og jeg fortsatte vel egentlig bare å dyrke den interessen gjennom grunnskolen. Delvis på bekostning av annen læring, for jeg henfalt ofte til tegning i kladdebøkene når realfagstimene ble for krevende. Tegning er jo en utmerket virkelighetsflukt for introverte mennesker som liker å drømme seg bort og skape egne universer! Ferdighetene jeg opparbeidet meg ga vel en mestringsfølelse, og formet etterhvert en identitet som en som var «flink til å tegne.» Også er det selvsagt arv og miljø: Jeg vokste opp i det man må kunne kalle en kunstnerisk familie hvor vi ble oppfordret til kreativ utfoldelse. Billedkunst var liksom en naturlig del av hverdagen, og jeg og søsteren min ble tatt med på utstillinger fra vi var små. Derfor var det heller ingen motstand hjemmefra da jeg penset meg inn på et kunstnerisk utdanningsspor, først på videregående hvor jeg gikk linja som den gang het Tegning, form og farge. Litt eplekjekk søkte jeg på Kunstakademiet da jeg var ferdig der, fikk avslag, men kom inn ved neste forsøk. Siden har jeg ikke sett meg tilbake.
Husker du ditt aller første møte med kunst, hva skjedde?
- En sånn første definerende kunstopplevelse kan jeg ikke si at jeg kommer på, men jeg har noen løse minner av reproduksjoner som gjorde inntrykk tidlig, bl.a. «Marats død» (1793) av den franske revolusjonsmaleren David. Det er stadig et spennende bilde synes jeg, spekket med skjulte ledetråder, referanser til klassisk kunst, og grep som peker fremover mot modernismen. Da jeg så det som liten, før jeg kjente til de kunsthistoriske finessene, må det nødvendigvis ha vært andre aspekter som tiltalte meg. Dobbeltheten kanskje, for maleriet – som faktisk viser et mordåsted – er både makabert og vakkert på samme tid. Eller kanskje det var noe mer ubestemmelig som vakte fascinasjon, for det er mye som er «ute» i bildet der en død mann sitter i en snodig positur med fjærpenn i hånden og ser ganske fornøyd ut i et badekar dekket av tekstiler.
Kunstner er jo et veldig vidt begrep og yrke, og kanskje et litt misbrukt begrep også, kan ikke hvem som helst som driver med noe kreativt kalle seg kunstner? Hva tenker du selv om tittelen?
- Jeg må innrømme at jeg synes det er en belastende yrkestittel som jeg pleier å styre unna. Det klinger liksom så svulstig og pretensiøst. «Hei, jeg er kunstner!» Huff, nei da krymper jeg meg. Dessuten er det, som du sier, veldig vidt, og kan romme alle tenkelige uttrykk og praksiser. At kunstner er en ubeskyttet tittel har jeg ingen problemer med. Og jeg respekterer dem som ønsker å bruke begrepet. Men selv foretrekker jeg noe mer nøkternt, og sier heller at jeg «arbeider med kunst» når jeg blir stilt til veggs.
Kunst er i mange tilfeller ikke lett å leve av, får du kunstnerstipend og/eller har du en jobb ved siden av?
- Opp gjennom årene har jeg hatt mange forskjellige deltidsjobber for å få endene til å møtes, fra fabrikkarbeider til servitør. Nå er jeg så heldig å ha et stipend, og føler meg enormt priviligert som kan vie all min energi til kunst. Norge har gode støtteordninger sammenlignet med andre land. Det sier noe fint om oss som nasjon, synes jeg. Selv om et kunstnerstipend ligger langt under en gjennomsnittslønn, og selv om antallet stipender på ingen måte står i forhold til behovet i kunstfeltet, er jeg enormt takknemlig over å bo i et samfunn som anerkjenner kulturell produksjon som et fullverdig arbeid.
- Jeg tror at alle mennesker, tross ulike anlegg og disposisjoner, har en kunstnerisk åre i seg som kan graves frem og utvinnes bare forholdene legges til rette for det. Et «kall» tror jeg har vel så mye med standhaftighet å gjøre – å ta et valg og stå ved det gjennom tykt og tynt. Det å arbeide med kunst er en livsstil vel så mye som et yrke: Du får en hel masse frihet, men må samtidig forsake tryggheten, og mange av godene som den jevne lønnsmottaker tar for gitt. Med mindre en kommer fra penger, eller er blant de få som klarer å opprettholde kommersiell suksess over tid, havner en fort i et slags økonomisk utenforskap. En hel del talentfulle folk hopper da også av underveis, for det krever sitt å stå i en prekær tilværelse – ofte under fattigdomsgrensen – om en må forsørge flere enn seg selv. Men når det er sagt, er de fleste i min yrkesgruppe eksperter på å få hverdagen til å gå rundt med en lav inntekt. I disse tider, når det er så mye snakk om å leve bærekraftig og nedskalere forbruket vårt, tror jeg mange kan dra lærdom av den moderate livsførselen som ofte er en naturlig konsekvens av å arbeide med kunst.
Har biblioteket hatt noen betydning for ditt arbeid og yrke, i form av litteratur som inspirasjon for eksempel?
- I tiden etter at jeg var ferdig på Kunstakademiet var jeg svært opptatt av Franz Kafka. I den perioden gjorde jeg en rekke prosjekter som kretset rundt Kafkas forfatterskap og biografi, bl.a. flere arbeider der jeg brukte bøker som kunstobjekter. Noen år senere ble jeg fullstendig oppslukt av den tyske dramatikeren og poeten Bertolt Brecht, og benyttet ham mye, både som forbilde og «råmateriale.» Brechts teorier om deltagende, sosialt engasjert kunst, og ikke minst hans sylskarpe penn er fortsatt en inspirasjon. For meg fungerer biblioteket som en slags inkubator der nye kunstprosjekter finner sin form. Fremgangsmåten min kan i blant minne vel så mye om researchprosessen til en forfatter eller en journalist, for jeg går som regel gjennom en lengre fase med innhenting av informasjon før en idé blir til et ferdig kunstverk. For kollektivet Rose Hammer sin del er biblioteket også helt avgjørende, da vi i overveiende grad baserer stykkene våre på arkivfunn og historisk kildemateriale. Arbeidet vi gjør hadde nærmest vært umulig uten ressurser som Nasjonalbibliotekets digitale samlinger.
Hvilke kunstnere var de første du oppdaget?
- Her blir det vanskelig å komme utenom Edvard Munch. Jeg fikk min første introduksjon til kunstnerskapet hans som liten, da barnehagen jeg gikk i arrangerte en utflukt til Munchmuseet. Likevel var det først i tenårene at jeg virkelig «oppdaget» ham, godt hjulpet av Nic. Stangs biografi fra 1971. Munchs mest ikoniske bilder bobler som kjent over av store følelser: angst, melankoli, hjerte og smerte... Han er rett og slett litt «emo», for å si det med et moderne uttrykk, og slikt går jo rett hjem når man er i en melodramatisk alder. La meg tilføye at jeg stadig holder ham høyt, og da jeg fikk lov til å bidra med et verk til en utstilling på Munchmuseet for et par år siden var jeg fryktelig stolt! Når det kommer til samtidskunst var utstillingen «Sincerely Yours» på Astrup Fearnley Museet en øyeåpner. Den fant sted rundt årtusenskiftet og tok for seg 90-tallsgenerasjonen i britisk kunst, de såkalte YBA's (Young British Artists). Jeg husker særlig at palestinskfødte Mona Hatoum fenget meg. Arbeidene hennes er både politiske og poetiske, med en direkthet som klarer å frembringe et kroppslig ubehag hos betrakteren selv om uttrykket er nokså minimalistisk. Likeledes ble jeg bergtatt av de lavmælte, konseptuelle skulpturene til Rachel Whiteread som tematiserer fravær på en snedig måte.
Har du en favorittby når det gjelder kunst?
- Jeg bodde i New York et års tid i 2012-13, og satte pris på mangfoldet der som rommer alt fra museer i verdensklasse og kommersielle megagallerier, til små non-profits og idealistiske initiativer. Man kan si mye om byen og de latterlig høye levekostnadene, men New York er nå en gang hovedstaden for nyere vestlig kunst. Ellers har jeg jobbet en del i Roma og er alltid glad for å vende tilbake dit. Selv om Roma er mest kjent for klassisk arkitektur og gamle mestere, har det dukket opp mange spennende visningssteder for samtidskunst. Dessuten blir jeg aldri lei av å vandre rundt i en by som er et eneste stort levende museum, hvor innbyggerne omgås med to tusen år gammel historie på en herlig hverdagslig måte.