Tårer forandrer ingenting

Jeg-personen i boken skal som vanlig på ferie hos farmor og farfar. Her blir det nostalgisk norsk sommer på hytta til besteforeldrene, med selvfangst og spising av fersk fisk, faktisk hjemmelaget syltetøy og de samme vitsene som hvert eneste år før. Det er en farmor som kan si mye med en god hånd eller en klem, en farfar som ikke har noen klær uten flekker på, sol, strand og hav, og fire kanaler på tv-en. Alt ser ut som det pleier å gjøre, men alt er annerledes. Dette er den første sommeren etter at pappa døde, men jeg-personen sier hun ikke vil gråte, for det hjelper ikke uansett.

Den første delen av boken har ikke så mye spenning og fremdrift, litt som en hyttetur uten internett for de på mellomtrinnet. Klarer man å komme seg gjennom til når en hval skyller opp på stranden skyter fortellingen fart, følelsene bobler frem og det går nesten over i melodrama. Heldigvis ender det godt, jeg-personen klarer å konfrontere følelsene sine og innser at tårer faktisk kan hjelpe, og boken avsluttes med håpefulle utsikter til fremtiden.

Anbefales til de på 9+ som elsker triste bøker.