Johan B. Mjønes' roman Spuria tar for seg et mørkt kapittel i norsk historie: Barna som ble adoptert bort fordi de var født utenfor ekteskap. Til langt utpå 70-tallet var barnesengene på fødeavdelingene i Norge merket med V (Viv) om mor var gift, og S (Spuria) om hun ikke var det. Spuria betyr falsk eller uekte, og mor og barn var slik utpekt og skambelagt fra første stund.  

I Spuria møter vi Kristin, 87 år, som akkurat har blitt enke. Historien hun har båret på hele livet må finne et utløp. I en elegant veksling mellom fortid og nåtid fortelles historien om barnet hun måtte gi fra seg, og hvordan det har preget livet, ekteskapet og morsrollen overfor barna hun fikk senere. Er det for sent å finne ut av hva som skjedde med barnet hun adopterte bort? Kristin rekrutterer sitt i-pad-kyndige barnebarn for å finne ut av det.  

Møt Johan B. Mjønes i samtale om romanen, om adopsjon og hemmelighold, og hva det er med alderdommen som fascinerer ham i den grad at han nå har skrevet sin andre roman om et menneske på rundt 90 år.  

Forfatterfoto: Agnete Brun