Av: Joanna Pacula, Robin Van de Walle og Hanne Rømsing Sæverås.

Månedens klassiker i november er Uroens bok av Fernando Pessoa. Les klassikeren med oss og følg klassiker-programmet!

Podkast om Uroens bok

Uroens Bok» av portugisiske Fernando Pessoa er en bok som fortsatt fascinerer. Utgitt 50 år etter forfatterens død består boken av ulike fragmenter skrevet av Pessoas «halv-heteronym» Bernardo Soares.

I denne episoden har vi invitert João Marques Lopes som har doktorgrad i brasiliansk litteratur og kultur, og en master i portugisisk-språklig litteratur. Han har også skrevet en biografi om Pessoa på portugisisk.

Podkast om Stolthet og fordom

I denne episoden av Månedens klassiker diskuterer vi en av litteraturhistoriens mest elskede romaner, Stolthet og fordom av Jane Austen.

Litteraturformidler Hanne Rømsing Sæverås snakker med Austen-eksperten Professor Marie Nedregotten Sørbø om Austens bakgrunn, Regentperioden, Austens ironi, hva som gjør romanen til en vellykket kjærlighetsfortelling, og klassekritikken vi finner i boken. Sist men ikke minst diskuteres adaptasjonene og Austens vedvarende popularitet.

Få bøker er så høyt elsket av så mange som Stolthet og fordom av Jane Austen. Sammen med Shakespeare er Austen en av forfatterne som lever evig gjennom nye fortolkninger, med en stor og dedikert fanskare til enhver tid. Men til tross for fordommene man kanskje bærer på i møte med Austen, etter å ha sett fremstillinger fulle av sløyfer, kyser og kjoler, handler ikke romanene simpelthen om romantikk – Austens evige liv er også grunnet en fornøyelig litterær skarphet, en brutal men treffende ironi, og mesterlige beskrivelser av sosiale miljø som er nært sagt universelle.

Det er like mye vi ikke vet om Jane Austen som det vi vet. Noen brev gjenstår, men flerfoldige ble brent eller destruert av søsteren Cassandra, som hun hadde et nært forhold til. Derfor kjenner vi Austen i bruddstykker. Vi vet at hun ikke tilhørte den sosiale verden karakterene hennes tilhører– Darcy- eller Bennet-familien i Stolthet og fordom, Woodhouse-familien i Emma, eller Bertram-familien i Mansfield Park. Austens far var en prest som drev en liten gutteskole i stuen, og supplerte inntekten med gårdsbruk. Men atmosfæren i hjemmet var åpen, lett, og intellektuell, og de moret seg med å underholde hverandre i lange diskusjoner. Fordi hun skrev fra en utenforstående posisjon, kunne Austen se på sosietets-Storbritannia, lavadelen og slektssnobberiet med et skarpt blikk.

Austen er avgrensende og disiplinert i sin kunst. Forfatteren beskriver sosiale miljø i miniatyr, og når vi leser om misforståelsene og spenningen mellom Elizabeth Bennet og Darcy, Mr. Collins sitt statusjag, og hvor mye peishyllen til Lady Catherine de Bourgh koster, så jager Napoleonskrigene utenfor fortellingens rammer. Men selv om Austens fortellinger handler om det nære, skal vi ikke undervurdere dem.

Stolthet og fordom utforsker individets handlingsfrihet innenfor en avgrenset sosial ramme, og spesielt kvinners begrensede muligheter i Austens levetid. Elizabeth Bennet mener at ekteskap ikke er viktig for henne, og hvis man skal gifte seg er det kun kjærlighet som kan være grunnen, men selv da kan det ikke være et irrasjonelt valg som ender i en livsstil man ikke kan forsørge. Charlotte Lucas har en helt annen holdning – hun gifter seg med latterlige Mr. Collins på kynisk vis, for å få tak over hodet.

For Austen leder kjærlighetsplottet til selvransakelse. Darcy blir konfrontert med sine klasseprivilegier og arroganse. Elizabeth oppdager at hun gir mer gunst til de som er gode på overflaten og selvopptatte i dybden, enn de som virker selvopptatte på overflaten, men viser godhet gjennom handling. Og det er den andre som forårsaker denne selvransakelsen. Dette får forfatteren til i en roman som også er kvikk og gjennomsyret av ironi og mesterlig menneskelig komedie. Og ja, Austen gir sine elskere en lykkelig slutt man sjelden finner i livet. Men kan vi ikke som lesere unne oss det?

Denne høsten sparker vi det hele i gang med Mysterier av Knut Hamsun som er månedens klassiker i september.

Podkast om Mysterier

The Bell Jar (Glassklokken) er den einaste romanen av den amerikanske forfattaren og poeten Sylvia Plath (1932-1963).

Boka kom ut i januar 1963, ein snau månad før Plath tok sjølvmord. Den handlar om ei ambisiøs ung kvinne på 50-tallet i USA, som i møte med forventningane frå menneska rundt seg, frå samfunnet, og frå seg sjølv, langsamt daler ned i ein djup depresjon. Samanbrotet fører til fleire sjølvmordsforsøk, opphald på psykiatriske klinikkar, og elektrosjokkbehandling.

Når Esther etter sommarjobben flyttar heim til mor si i Boston, byrjar ting for alvor å rakne. Ho får vite at ho ikkje kom inn på eit prestisjetungt skrivekurs som ho hadde søkt på, og blir nøydd til å tilbringe heile resten av sommaren hos mora, utan nokon ting å gjere. Keisemda, isolasjonen, og den sterke kjensla av retningsløyse og nederlag, gjer at ho langsamt mistar grepet om seg sjølv. Når ho heller ikkje får god hjelp hos det psykiatriske helsevesenet ho vender seg til, ser ho snart ingen utveg enn å prøve å ende livet.

Å lese The Bell Jar i dag er framleis ei sterk oppleving. Skildringane av samanbrotet og dei psykiatriske behandlingane, er uhyggeleg og gripande lesnad. Samstundes klarer boka å fange kulturen og samfunnet i 1950-talets USA, og avslører Plath korleis tradisjonelle kjønnsroller gjorde det umogleg for kvinner å fungere og realisere seg sjølv i det samfunnet.

Podkast om Den fremmede

«Mamma døde i dag. Eller kanskje i går, jeg vet ikke». Slik lyder en av de mest kjente romanåpningene fra det tjuende århundret. Romanen er Den fremmede av Albert Camus. Romanen utforsker det absurde, og beskriver sammenstøt mellom det absurde i eksistensen, og samfunnet som helst ignorerer det. Samtidig viser Den fremmede at lykke kan finnes uten overordnet mening, gjennom kjærlighet for havet, solen og «verdens ømme likegyldighet».

Albert Camus ble født i Algerie, og der finner de fleste verkene hans sted. Han vokste opp i arbeiderklassekår i en familie av såkalte pied-noirs, franske statsborgere av europeisk opprinnelse bosatt i Algerie, som da var en fransk kolonistat. Som ungdom fikk forfatteren tuberkulose, et tidlig streif med døden som skulle påvirke hans senere filosofi. Camus vant nobelprisen i litteratur i 1957. Han døde i en bilulykke tre år senere, 4. januar 1960. Sammen med forleggeren Michel Gallimard var han på vei fra sitt hjem i Lourmarin til Paris. Camus ble funnet med en ubrukt togbillett i lommen, og det ufullstendige manuskriptet som skulle bli Det første mennesket. Han ble kun 46 år gammel.

I romanens klimaks dreper Meursault en arabisk mann på stranden, og i rettsaken som følger hevder han at det var «på grunn av solen». Men det er ikke på grunn av drapet at han blir dømt, men fordi han bryter med det borgerlige samfunnets normer og regler. Camus selv hevder at Meursault er påvirket av «ærlighetens galskap». Han nekter å spille spillet, så samfunnet dømmer ham til døden.

Albert Camus blir ofte nevnt i samme åndedrag som franske Jean Paul Sartre. I Sartres vidkjente roman Kvalmen finner vi også opplevelsen av det absurde. I Kvalmen følger vi forfatteren Roquentin. En gang står Roquentin på en trikk, og hviler hånden på et av setene. Så trekker han den tilbake. Istedenfor at setet virker som et helt naturlig objekt med sin plass i verden faller setet ut av sin kontekst. Roquentin blir slått ut av en følelse av absurditet. Ordet «sete» løsner fra objektet han ser foran seg, det ser underlig ut. Så må han riste det av seg og late som ingenting. Roquentin påminner seg selv setets funksjon; det er noe man skal sitte på. I dette utvidede øyeblikket blir han bevisst på verdens manglende sammenheng.

Å være sarterisk betyr å betrakte og annerkjenne det absurde i verden, uten de betryggende antakelsene rutiner og hverdagsliv gir oss. For Meursault er hele eksistensen en utvidet versjon av det Roquentin opplever i det øyeblikket, en verden uten mening. Men betyr det nødvendigvis en verden uten lykke? Essayet Myten om Sisyfos hører på mange måter sammen med Den fremmede. Camus gjenforteller den greske myten om Sisyfos, som må rulle en kampestein opp et fjell hver dag, for så at den ruller ned igjen. Men, som Camus konkluderer, «man må tro at Sisyfos er lykkelig».

For Camus er det absurde ingen grunn til pessimisme. Forfatteren avviser håpløshet og nihilisme, og mener heller at vi kan finne lykke likevel. I alle sine tekster og essay, inkludert Den fremmede, skinner livsnyteren Camus gjennom. Hvis livet er absurd, hvorfor ikke leve det inderlig? Sommer, hav, mat, vennskap og kroppens nytelser kan være like ekte i en likegyldig verden, og hver dag teller når livet uunngåelig tar slutt. For Meursault, og alle andre.

Oh, the wind, the wind is blowing  

Through the graves the wind is blowing 

Freedom soon will come
   

- sang Leonard Cohen i sin berømte The Partisan. Og det var akkurat denne sangen, ikke Kate Bush sin dramatiske hyllest Wuthering Heights, som ble et lydspor da jeg leste Stormfulle høyder. Jeg ser for meg at vinden blåser sterkt og tidlig over øde myrer i Yorkshire og danser rundt gravene til Cathrine Earnshaw, Edgar Linton og Heathcliff — han som ikke har noe etternavn. Og selv om Brontës verk, i motsetning til Cohens tekst, ikke handler om krig, er vold, hevn og hat tydelige motiver i denne historien.

Stormfulle høyder er Emily Brontës eneste roman. Hun døde bare 30 år gammel i 1848, et år etter at romanen ble utgitt. Familien Brontë er en evig kilde til biografiske spekulasjoner og mytebygging. Av seks søsken vokste bare fire av dem opp, og ingen av dem overlevde sin far, Patrick. Vi tenker gjerne på Charlotte, Anne og Emily som "søstrene Brontë", og slik er de skrevet inn i historien. Barndommen tilbragte de på en avsidesliggende prestegård, med mye tid til fortellinger og fantasifulle historier som dannet grunnlaget for deres senere skriving av både dikt og prosa. De publiserte verkene sine som brødrene Bell, og under pseudonymet Ellis Bell kom Stormfulle høyder ut i 1847.

Selv i Emily Brontës villeste fantasier, (som hun hadde mye av), kan hun ikke ha forestilt seg den sensasjonelle fremtiden som ventet hennes verk. Historien har forlatt bokens sider for lengst, og lever sitt eget liv påvirket av perspektivene og behovene til generasjonene som tar den til seg. Stormfulle høyder er filmatisert, med mer eller mindre suksess opptil flere ganger, samt sunget inn og spilt på scenen. Som shakespeareanske karaktererer ble forholdet mellom Cathrine og Heathcliff til en kjærlighetens arketype. Men dette er ikke en kjærlighet som noen av oss ønsker å oppleve. Sjalusi, vold, hat, og smerte smelter sammen til et komplekst narrativ om hevn og menneskenatur. Og den sistenevnte blander seg med den ville naturen utendørs hvor vinden blåser sterkt fra alle kanter.

Det er en fabelaktig komponert, tung og evig trist bok som både anbefales og må advares mot. 

Podkast om Madame Bovary

Madame Bovary av Gustave Flaubert er en roman i evig utvikling. Fortellingens heltinne, eller kanskje rettere sagt antiheltinne, Emma Bovary, er en kilde til fascinasjon over hundre år etter romanen ble utgitt. Vi utroper Madame Bovary til månedens klassiker i februar, og med det vil vi utforske det grunnleggende spørsmålet om hvem Emma egentlig er.

Livet var kaldt som et loft der takvinduet vender mot nord, og kjedsomheten, denne tause edderkoppen, spant sitt nett i mørket, i hver krik og krok av hennes hjerte.

I Madame Bovary møter vi Emma, som vokser opp på en gård i provinsen med sin far. Etter en kort tid på klosterskole blir hun giftet bort til den snille men kjedsommelige legen Charles Bovary, som er svært forelsket i henne. Etter hvert flytter de til Yonville, men livet lever ikke opp til Emmas forventninger. Virkelighetsflukten tar over, og hun søker mer og mer drastiske måter å bryte ut fra det prosaiske dagliglivet gjennom utroskap, forbruk og løgner – med tragiske resultater.

Emma drømmer om et liv fullt av romantikk og sjelelige opplevelser. Hun elsker å lese. «Jeg liker best historier som fortelles i ett eneste åndedrag og gjør meg redd. Jeg avskyr vanlige helter og moderate følelser, slik man har i virkeligheten», sier hun til Léon Dupuis, som etter hvert blir elskeren hennes. «Hun leste Balzac og George Sand, og søkte der en oppdiktet tilfredsstillelse av sine egne ønsker.» Men det er ikke litteratur alene som fascinerer henne. På klosterskolen blir hun betatt av symbolikk, brennende hjerter og det bortkomne lammet.

Romanen ble anmeldt for usedelighet, og Flaubert ble stilt for retten. Aktoratet mente romanen oppfordret kvinner til utroskap. Aktor i rettsaken var ingen ringere enn Ernest Pinard, påtalemyndigheten for det franske imperiet. Men selv Pinard måtte stoppe opp og beundre de vakre formuleringene til Flaubert, og det ble senere oppdaget at han selv skrev pornografisk poesi. Da han hevdet at romanen ville påvirke lesere i en umoralsk retning var det muligens seg selv han snakket om.

Forvaret argumenterte for at Madame Bovary var en dypt moralistisk bok. Møter hun ikke en grusom skjebne? Lider hun ikke for sine synder? I dag kan vi spekulere om det ikke heller ville vært mer hensiktsmessig å diskutere hvorvidt kunst og litteratur har verdi i seg selv, umoralsk eller ei – en holdning som tross alt er nærliggende for Flaubert og tanken om kunst for kunstens del, l’art pour l’art.

Flaubert hevder at Madame Bovary er en bok om ingenting. Det er det vanskelig å være enig i, men det er tydelig at for Emma var livet i Yonville l'Abbaye et stort, skremmende, utmattende ingenting. Jeg henger ved Emmas fascinasjon for det brennende hjertet. Det var ikke rom for overveldende sensuelt begjær i hennes virkelige liv. Det var ikke mulig for Emma å finne ut hva som ville gjort at livet endelig ble mer enn et tomt, langt gjesp. Jeg håper at det hadde vært det i dag.

Sangen om den røde rubin må være den mest beryktede boka i den norske bokheimen.

Boka eimer av det forbudte og uanstendige, og selv om man ikke har lest den selv, vekker tittelen assosiasjoner til utukt, erotikk, og pornografi.

Rubinen var den tredje romanen av Agnar Mykle (1915 – 1994), og kom ut i 1956. Den var skrevet som oppfølger til Lasso rundt fru Luna (1954), og var i likhet med sistnevnte en roman med selvbiografisk utgangspunkt.

Det første som slår meg når jeg begynner å lese boka, er at dette fortsatt er intens og oppslukende lesning. Jeg blir sugd inn i fortellingen fra første side, og koser meg med beskrivelsene av studentbyen Bergen, miljøet ved handelshøyskolen, og de mange fargerike karakterene som dukker opp underveis.

Mykle er en solid forteller, og selv om Ask har sine usympatiske trekk, blir han framstilt på nyansert og menneskelig vis: Han er en ung mann det er lett å kjenne seg igjen i, med store tanker og drømmer som hører til alderen, men også mye tvil og usikkerhet, og tidvis avvæpnende selvinnsikt og humor.

Beskrivelsene av de erotiske møtene er ikke like sjokkerende som de må ha vært på 50-tallet, men er interessante på grunn av de ulike maktsdynamikkene som oppstår i sengen, samt måten Mykle framstiller kvinnelig begjær på, maskulinitet, kjønnsroller og kroppslighet.

Så joda, det «usedelige» innholdet er fortsatt en del av opplevelsen, men romanen rommer mye mer enn det. Jeg leser Rubinen først og fremst som en medrivende fortelling om en ung manns letende og famlende vei til voksenlivet, kjærligheten og kunsten.

Svart, lesbe, mor, kriger, poet – slik beskrev Audre Lorde (1934-1992) seg selv.

Å lese bøkene hennes i dag, er en mektig og medrivende leseopplevelse. Lorde var en av de første som skrev om kvinnekamp, legning og hudfarge samtidig, og om hva det vil si å være en minoritet i minoriteten. Hun påpekte at vi alle bærer på vår egen form for utenforskap og ensomhet, og at vi kan overstige dem ved å omfavne våre forskjeller.

Det føles som om bøkene til Lorde bare har blitt mer relevante og sterke med tiden.

Audre Lorde var en amerikansk poet, essayist, aktivist og professor. Hun ble født i 1934 i en fattig, svart innvandrerfamilie i Harlem, New York. Som barn var hun halv-blind, veldig smart, lidenskapelig opptatt av å lese bøker, og i tillegg – skjønte hun etter hvert – skeiv. Alt dette gjorde at hun ble oppfattet som «annerledes» av familien og miljøet hennes.

To whom do I owe the power behind my voice, what strength I have become, yeasting up like sudden blood from under the bruised skin’s blister?

Hvem har Lorde å takke for kvinnen hun er blitt? Zami viser fram de ulike kvinnefellesskapene som gikk som en rød tråd gjennom livet hennes, og som har formet henne som person og kunstner: Kvinnene som har oppdratt henne, og kvinnene hun har elsket. På rystende vis skildrer hun kampene hun måtte kjempe for å komme dit hun kom: mot rasisme, kvinnehat og homofobi.

I dag regnes Zami som en feministisk, afro-amerikansk og skeiv klassiker. Spesielt i USA har boka hatt en viktig status, og den har fått fornyet relevans etter Black Lives Matter-manifestasjonene. Også i Norge har Lorde fått økt oppmerksomhet de siste årene, med nye oversettelser av Zami og diktsamlinga Hvem sa det var enkelt.

Ved å utrope Zami til månedens klassiker ønsker vi å gjøre flere bergensere bedre kjent med dette fantastiske, rike og livsbejaende verket.

Lån en bok av Audre Lorde her.

Podkast om Hundre års ensomhet

Hele verden i en landsby: Hundre års ensomhet av Gabriel García Márquez

Hundre års ensomhet har en av de mest kjente åpningene i verdenslitteraturens historie. Krøniken om Buendía-familien starter med et øyeblikk som svever mellom livet og døden, mellom historie og magi: 
 
Mange år senere, foran eksekusjonspelotongen, måtte oberst Aureliano Buendía tenke på den ettermiddagen for lenge, lenge siden, da faren tok ham med for å vise ham isen. Macondo var den gang en landsby med tyve hus av leire og bambusstokker, ved bredden av en elv med krystallklart vann, som strømmet over blankskurte stener, hvite og enorme som forhistoriske egg. 
 
Vi svever også i tiden, som er både definert og utydelig. Landsbyen Macondo er en slags Edens hage: «verden var så ny at mange ting ennå ikke hadde navn, og skulle man snakke om dem, måtte man peke på dem». Tiden flyter annerledes i Macondo. Som lesere er vi allerede på flere steder til samme tid; vi er med oberst Aureliano Buendía som voksen, som skal bli henrettet, og som barn, når han oppdager is for første gang.  
 
Hvert år kommer sigøyneren Melquíades til Macondo med nye skatter, luper, kompass, flyvende tepper, og isen som skinner som en gigantisk diamant. At noe så naturlig som is er magisk forteller oss at virkeligheten i Macondo er annerledes.  
 
José Arcadio Buendía og Úrsula Iguarán grunnlegger Macondo, der ensomheten rår. Buendía-slekten vokser. Alle mennene heter Arcadio eller Aureliano, og kvinnene Amaranta, Remedios, Úrsula, eller kombinasjoner av alle. Først eksisterer Macondo utenfor det moderne, men blir snart innhentet av industrielle utviklinger, kolonisering, mislykkede revolusjoner og arbeideropprør. Menneskene som bor der blir opphengt i hverandre, kjærlighet og sex – utenfor og innenfor Buendía-slekten. Macondo er isolert fra verden, og Buendíaene isolerer seg selv med karakteristisk egenrådighet.  
 
Romanen er et av de mest kjente eksemplene på magisk realisme. Handlingen finner ikke sted i en fantasiverden, som eventyrlandet til Alice. Istedenfor er hverdagen gjennomsyret av magi. Det magiske er en like naturlig del av livet som morgenkaffe. Prester og piker leviterer og flyr til himmels. Hele landsbyen får hukommelsestap. Alt det umulige beskrives med detaljert realisme. En av Úrsulas sønner dør på den andre siden av byen, og blodet renner i en enslig stripe gjennom trange smau, ned trappetrinn og rundt gatehjørner til Buendía-huset. Blodstripen viker unna tepper og møbler så de ikke får flekker. Til slutt når det Úrsula på kjøkkenet, og hun vet hva som har skjedd. 
 
Nobelprisvinneren Gabriel García Márquez vokste opp i Aracataca, en elveby i Colombias karibiske region. Han var en fremragende journalist, og er også kjent for Kjærlighet i Koleraens tid, Beretningen om et varslet mord og Ingen skriver til obersten. Macondo dukker også opp i flere noveller før Hundre års ensomhet, som er hans største verk. 
 
Unge García Márquez bodde med sin bestemor og bestefar i et hjem som florerte med historier, fra Tusen og en natt til Odyseen. En gang forfatteren ble spurt hvor han fikk fortellerstemmen sin fra var svaret simpelthen «bestemor». Man finner også andre spor fra Aracataca. I Hundre års ensomhet flykter den første José Arcadio Buendía fra sin hjemby fordi han blir hjemsøkt av gjenferdet til en venn han har drept. Márquez sin bestefar drepte også en rival, men forfatteren sa lite om det direkte. I romanen fyller José Arcadios kone Ursula hele huset med vannkrukker for å slukke gjenferdets tørst, uten hell.   
 
Den første José Arcadio Buendía drømmer om en landsby laget av speil. Like etter grunnlegges Macondo. Det blir sagt at Hundre Års Ensomhet og Macondo speiler Søramerikansk historie. Det kan stemme, men kanskje gjennom et karneval-speil fra Melquíades sitt skattekammer; fortellingen er full av avledninger, utbroderinger, og nær-konstante drypp av det magiske. Samtidig fanger den en fortellerglede som ikke lar seg begrense. Boken er en sanselig fryd, varm og full av farger. Bli med på festen og utforskingen av Hundre års ensomhet, månedens klassiker i oktober. 

Ingrid Fadnes og Hanne Rømsing Sæverås anbefaler nyskapende og sjangersprengende litteratur fra kvinnelige forfattere, og sakprosa som alle Latin-Amerika-interesserte burde lese.

Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden  

De fleste som har lest 1984 leste den på et eller annet tidspunkt tidlig i livet, men det er verdt å ta boka opp igjen som voksen med nytt blikk. 1984 er nemlig mye mer enn bare en roman. Den er et kulturelt fenomen som har festet seg i den kollektive bevisstheten gjennom universelt gjenkjennelige referanser som “Storebror ser deg”, “nytale”, “dobbeltenking”, “rom 101” og flere. Uten å nevne selve adjektivet “Orwelliansk” som brukes både om Orwells sine verk, og som en beskrivelse av fenomener som han selv var kritisk til. Men fremfor alt er 1984 en mørk, dystopisk tragedie om et menneske innestengt i totalitarismens felle, og en studie av samfunnets tilstand etter 2. verdenskrig. 1984 leses ofte som et testament over Orwells syn på kommunismens utopiske doktriner og er en fortelling om revolusjoner som spiser sine barn. Dette skyldes blant annet hans egen erfaring fra den spanske borgerkrigen som han kjempet fra republikansk side. Noe han skriver om i Homage to Catalonia (1938).

George Orwells virkelig navn var Eric Arthur Blair. Han var født i Burma i 1903. Familien flyttet senere tilbake til England og oppveksten hans i et lavere sjikt av middelklassen beskrives som ensom. Han fikk videreutdanningen sin på den prestisjetunge Eton College, men istedenfor å velge studier på Oxford eller Cambridge, dro han tilbake til Burma for å jobbe som politibetjent. Jobben der har fratatt ham illusjonen om det rettferdige og rettskafne ved Det britiske imperiet. Denne erfaringen skriver han bittert om i et essay Shooting the elephant. Senere, i essayet Why I Write, skriver Orwell at etter 1936 og spesielt etter erfaringer i Catalonia, ble han bevisst at skrivingen ikke kan fratas fra konteksten den oppstår i og må være politisk orientert. Noe som har vist seg å være et tilbakevendende tema i hans forfatterskap. Det politiske er like synlig i dokumentarer som Homage to Catalonia, i refleksjonen om arbeidsklassens livsvilkår i The Road to Wigan Pier, som i satiriske Animal Farm eller i dystopiske 1984. 

1984 er Orwells mest berømte verk, og også hans siste. Han skrev den ferdig som alvorlig syk, og døde kun ett år etter den engelske utgivelsen. 

1984 sin enorme betydning skyldes også at den stadig aktualiseres i nye sammenhenger: fra utvikling av internett, reality shows på tv, overvåkningsskandaler, og newspeak- preget “fake news”-propaganda i Donald Trumps presidentkampanje. Orwell har skrevet om mekanismer som er universelle for totalitære makter, men som også kan finnes i overraskende hverdagssituasjoner.

1984 sin velsignelse og forbannelse ligger nemlig i at den kan brukes av omtrent alle. Enten vi snakker om den russiske diplomaten Maria Zakharova som hevder at Orwells kritikk var rettet mot liberalismen, ikke totalitarismen eller Donald Trump Jr. som bruker Orwells referanser til å kreve rett til “fri tale”. Som vanlig i slike tilfeller har boken for lengst forlatt forfatterens intensjoner og konteksten den var skrevet i. Den brukes av både høyre- og venstresiden for å passe deres politiske fordommer og presentere disse som en rettferdig representasjon av hele bildet.

Julian Assange skrev i artikkelen Who should own the internet i New York Times, 4. desember 2014 at “It is now a journalistic cliché to remark that George Orwell’s “1984” was “prophetic.” The novel was so prophetic that its prophecies have become modern-day prosaisms”. Det er kanskje sant, men bokens verdi ligger i den briljante samfunnsanalysen som kan brukes av fremtidige generasjoner i hittil ukjente sammenhenger.

Og de som har lest 1984, glemmer stort sett aldri inntrykket den etterlater seg.   

Månedens klassiker i mai 2022: Elskede av Toni Morrison. Illustrasjon: Camilla Grindheim Larsen. 

Podkast om Elskede

Hukommelsen klamrer seg til lyspunktene i alt det mørke.

Helt i begynnelsen av Toni Morrisons Elskede tenker Sethe på hvordan det grusomme eksisterer side om side med det skjønne. Tidligere var hun en slave, nå er hun fri. Minner om Sweet Home, plantasjen hun tilhørte før hun flyktet til Ohio, trenger på som en ubuden gjest. Kontrasten mellom det vakre og det vonde forvirrer. «Selv om det ikke fantes et blad på den gården som ikke ga henne lyst til å skrike, bølget den foran henne i skamløs skjønnhet», skriver Morrison.

Visst var plantasjen et helvete på jord, men det var også blomster der, og nydelige platantrær. Sethe lurer på om helvete er vakkert også. Blant andre minner fra ironisk-navngitte Sweet Home kan Sethe huske «gutter hengende fra de vakreste platanene i verden». Hun husker trærne bedre enn guttene. «Uansett om hun prøvde å gjøre om på det, var det alltid platanene som vant, og det kunne hun ikke tilgi sin egen hukommelse.»

Slik er det også for leseren å navigere gjennom verket. Morrisons vakre, trillende språk innhyller opplevelser som de færreste kan forstå. En historie vi aller helst vil glemme. Første gang jeg leste Elskede var det også platantrærne – språket – som vant. Magisk realisme, komplekse karakterer, språklige bilder og perfekte metaforer overvelder.

Når man leser Elskede igjen, er det ikke lenger slik. Språket er fortsatt vakkert, men den mørke historien som bobler under ordene bryter gjennom og kommer opp til overflaten.

Elskede ble utgitt i 1989 og betraktes som en moderne klassiker. Romanen handler om Sethe, som rømmer med barna sine fra slaveri i Kentucky til frihet i Ohio. En skjebnesvanger dag kommer slavedriveren nordover for å hente dem, og Sethe dreper barnet sitt for at det skal slippe unna livet som slave.

«124 var hatsk. Full av giften til en liten unge. Kvinnene i huset visste det, og det samme gjorde barna.»

Fortellingen starter i et hus på 124 Bluestone Road i Cincinnati, Ohio. Der bor Sethe og datteren Denver, sammen med barnets uforsonlige spøkelse. Sønnene Howard og Buglar har rømt hjemmefra, og Sethes svigermor, Baby Suggs, er død. En dag ankommer Paul D, som var slave på Sweet Home med Sethe. Sammen med Paul D håper Sethe å endelig kunne leve igjen, ikke simpelthen eksistere.

Kort tid etter kommer en tenåringsjente ut av innsjøen like ved huset. Hun har tilsynelatende ingen fortid, ingen minner, men er besatt av Sethe. Navnet hennes er ordet som står på gravsteinen til det drepte barnet: «Elskede».

Karakterenes her-og-nå veves sammen med tilbakeblikk, tanker og minner. Vi lærer om overgrep og lynsjing, om Sethes mor på slaveskipet, om lenkegjenger, galskap, undertrykt seksualitet, pisken, flukten til frihet og øyeblikkets desperasjon. Vi lærer om slaveri og umenneskeliggjøring, som hjemsøker oss fortsatt, som spøkelsesjenten selv.

Morrison ble inspirert av en sann historie. Et avisutklipp. Margaret Garner rømte fra sør til nord i 1856; ‘The Fugitive Act’ påkrevde at slaver måtte fanges og returneres til sine tidligere slaveeiere, selv om de befant seg i en fri stat. Garner valgte å drepe datteren sin heller enn å overgi barnet til slaveri.

Garner var i Morrisons tanker da hun observerte kvinnekamp rundt seg. Mye handlet om valgfrihet. Om å gifte seg, eller ikke. Få barn, eller la være. For svarte kvinner under det amerikanske slaveriet var det påbudt å få barn, men umulig å være foreldre. Det var utenkelig å kunne beskytte barna sine, og smertefullt å elske dem.

Hva er frihet i en slik situasjon? Blant alt som ble frastjålet i slaveriets tyranniske rammeverk var mødres rett til å skjerme sine barn fra sin egen virkelighet.

Elskede er ikke bare konfronterende, men helbredende. I fortellingen møter vi karakterene etter skaden har skjedd. Sammen kjemper de gjennom traumet. Ved å holde sammen bevarer de viljen til å bearbeide traumene, personlige og kollektive. Å behandle så tunge og viktige tema tilsynelatende uanstrengt gjennom litteraturen, det er klassikerstempelet verdig.

Vi anbefaler Elskede på det varmeste, og utroper verket til månedens klassiker.

Podkast om Til fyret

Virginia Woolf er en av de viktigste forfatterne i nyere litteraturhistorie. Særlig romanen «Til fyret» fra 1927 har blitt stående som et sentralt verk i den modernistiske kanon, og har påvirket talløse forfattere frem til i dag.

Vi har invitert litteraturprofessor Tone Selboe (UiO) til å ta et dypdykk i Woolfs roman.

Robin Van de Walle sin introduksjon til Til fyret 

Det kan være en overveldende og desorienterende opplevelse å lese Virginia Woolf (1882-1941) for første gang.

Jeg husker ennå godt mitt første møte med denne store modernistiske forfatteren. Jeg var 21 år, studerte litteratur på Blindern, og visste nesten ingenting om henne fra før. Jeg hadde kun noen vage anelser om at bøkene hennes var litt som dameromaner å regne, at de handlet om middagsselskaper, hagefester, og middelklassedamer som handler blomster på egen hånd.

Likevel ble møtet med Til fyret en av de absolutt største leseopplevelsene jeg noensinne har hatt. Jeg ble fullstendig sugd inn i det sanselige og poetiske språket, i den musikalske rytmen i de endeløse setningene. Jeg nøt av de vakre skildringene av sommerhuset i Skottland, med alt av liv, barneskrik, måker og bølger, og dette fyret som hele tiden står i horisonten, og som utøver en sterk dragning på alle karakterene.

Det er tydelig fra første side at det ikke er plottet som er det viktigste i denne boka.

Det mest interessante er det som skjer på innsida av karakterene. I Til fyret utviklet Woolf en helt særegen fortellerteknikk, der hun hele tiden skifter perspektiv mellom ulike personer. Vi kan være inni hodet og tankene til Mrs. Ramsay i starten av en setning, og i slutten av samme setninga har fortellerperspektivet plutselig skiftet til f.eks. Lily Briscoe, eller faren Mr. Ramsay. På den måten får leseren innsikt i hvordan alle de ulike karakterene tenker, og hvordan de ser hverandre og seg selv. 

Mens første del av boka skildrer en ettermiddag og kveld i løpet av mange boksider, skjer det motsatte i bokas midtparti: «Tiden går». Her beskrives mange år i løpet av noen får sider. Familien reiser hjem til London, huset blir forlatt, det blir høst. Etter en lang og stormfull vinter blir det sommer igjen, men familien reiser ikke tilbake. Noe har skjedd. Flere år går: Vi får vite at en krig har brutt ut, og at Mrs. Ramsay og flere av barna og gjestene har dødd. I denne delen er det som om selve tiden er hovedkarakteren: Årstidene skifter bak vinduene, støv virvler opp, malingen flasser av, huset forfaller.

Bokas siste del, «Fyret», avspiller seg mange år etter krigen. Faren Ramsay og de overlevende barna reiser tilbake til huset i Skottland, for første gang siden den siste sommeren med fru Ramsay. Også noen av de gamle gjestene er med, blant annet malerinnen Lily Briscoe. Barna er blitt mye eldre nå, og denne gangen skal de gjennomføre turen til fyret. Samtidig som faren og barna sitter i robåten over sundet, står Lily Briscoe i hagen og arbeider med maleriet sitt. Samme øyeblikk som reisefølget ankommer fyret, drar Lily en siste strek gjennom maleriet, og fullfører det. «Ja,» tenker hun, «jeg har hatt min visjon.» Og slik ender boka.

Virginia Woolfs romaner har blitt stående som sentrale verk i den modernistiske litteraturen.

Til fyret er en vakker og poetisk skildring av tapt barndom og sommeridyll, samtidig som det er en psykologisk utforsking om hva tap gjør med oss som mennesker. Det er en bok som spør «Hva er meningen med livet?», samtidig som den viser frem livet i all sin skjønnhet, med alle fargene og duftene, ømheten og kjærligheten.

Kort sagt: Denne boka er en totalopplevelse som stimulerer både hjertet og hjernen, språkøret, og de estetiske sansene. Den anbefales på det varmeste!

Illustrasjon: Camilla Grindheim Larsen. Omslag: Penguin.

Podkast om Lolita

Med et hypnotiserende språk og en sjokkerende fortelling provoserer Nabokovs roman like mye i 2022 som da den kom ut første gang i 1955.

De fleste som har lest Lolita husker godt det første inntrykket boken gjorde på dem. Selv var jeg 16 år da jeg tilfeldigvis fant Lolita hos slektninger. Den sto i bokhylla blant andre klassiske verk. Det tok meg én natt (og litt av den neste dagen) å lese boken ferdig. Det jeg husker best var språket. Unikt og fullstendig hypnotiserende. Deretter historien som – for å sitere klassikeren – «ingen forlater før han har fått merker av den». Jeg leste Lolita på nytt i år, nesten tjue år siden sist gang. Lesningen var mye mer nyansert og vanskeligere enn første gang. Men igjen, selve opplevelsen av boken står igjen som helt uforglemmelig: sjokkerende, frastøtende og vakker. Disse motsetningene er blant grunnene til at vi har valgt Lolita som «Månedens klassiker».

Å si at Lolita er et kontroversielt verk er en mild påstand. Boken ble først utgitt i Paris i 1955, og det skulle gå tre år og flere avslag fra forlag før boken kom ut på engelsk. Nesten 70 år etter sin første utgivelse skaper boken fortsatt reaksjoner hos sine lesere. Humbert Humberts poetiske og erotiske fascinasjonen av den unge Dolores er ofte fremstilt som glorifisering av pedofili og seksualisering av mindreårige jenter. Selve uttrykket «lolita» lever sitt eget liv både i litteraturen, motebransjen og i hverdagsspråket. På en annen side fremstilles Lolita også som en studie av lidelse og dypt psykologisk analyse av misbruk og makt. En New Yorker-spaltist, Donald Malcolm, skrev i 1968 at «monsters Mr. Nabokov has created belong to mythology or poetry, not to naturalism». Det var et argument for ikke å pålegge forfatteren syndene til hans litterære karakterer.

I den nylig utgitte «Samtykket» skriver Vannessa Springora om sine egne erfaringer som et mindreårig offer for en berømt fransk forfatters seksuelle misbruk. Hun beskriver Lolita heller som en advarsel enn en glorifisering. Men kritikken stopper ikke på selve det narrative. Lolita kritiseres ofte for å ha en altfor ensidig fremstilling av Dolores – et bortskjemt og vanskelig barn, uten personlighet. Og som en erfaren flørter, som Humbert Humbert liker å understreke. Hennes tragedie kommer frem i noen få samvittighetsnag hos hovedkarakteren. Den fullstendige mangelen på Dolores’ perspektiv førte til at forfatteren Sara Strindberg skrev Darling River, hvor det er Dolores som forteller historien sin. Denne fortellingen er langsom og mørk, nesten som et motsvar til Humbert Humbert febrilske tilståelse.

Lolita kan leses på flere måter: estetisk og etisk. Som det store, litterære mirakelet. Eller en av de mest problematiske narrativ vi har i den moderne historien. Men gjerne som et monumentalt verk preget av språkets briljans som forteller noe primært om menneskets natur. Boken nytes, beundres og hetses. Det er mange gode grunner for å gi den en sjanse.

Velkommen til «Månedens klassiker»!