Harehjerte

Dette er historien om en institusjon med tretten soverom for ungdommer, en sykepleier, en psykiater og en miljøterapeut. Gjennom korte kapitler hopper vi fra forteller til forteller og går til kjernen i livshistorier og personligheter. Karakterene har kompliserte forhold til både andre og seg selv, og selv de som er der for å hjelpe ungdommene sliter med sine egne ting. For Anna er det vanskelig å legge fra seg jobben når hun kommer hjem. Ørjan sykler hjem til et mørkt og tomt hus, og drikker aldri mer enn fire øl. Solveig har ikke hatt en eneste sykedag, før søsteren tvinger henne til legen etter vedvarende magesmerter.

Her er det tungt, trist og vanskelig, men også et lite skjørt håp. Boken har ømhet og varme, og vi kommer nært på de som sliter og tar dem alvorlig. Med temaer som ensomhet, spiseforstyrrelser, overgrep og selvskading oppfordrer boken til litt mer raushet i hverdagen. Den er rørende uten å bli sentimental, tar for seg psykiske lidelser uten å bli dramatisk, og de små stykkene med tekst vi får av gangen gjør den lettlest.

“I dypet av institusjonen, i kjelleren som nesten har mistet sin funksjon, står store, brune esker, fylt med informasjon om alle ungdommene som har vært innom huset siden institusjonen åpnet. (...) På noen av ungdommene er det kun en tynn mappe, men Thale har sin egen eske, merket med navn og et saksnummer. Den er full av dokumentasjon om hva han gjorde med henne, men det krever kliniske ord med forkortelser og medisinske termer for å kunne snakke om det. Det gagner ingen på institusjonen at språket blir for personlig, for språket kan ikke romme alt. Ord for ord er betydningen harmløs, men satt sammen til setninger blir hvert enkelt ord luker som ikke bør åpnes. ”

Bestill den her.