Månedens klassiker

Fra og med mars 2022 utroper vi en «månedens klassiker» på biblioteket. Til hver klassiker følger en introduksjon, en panelsamtale, en podkast-episode og en lesesirkel.

Av: Joanna Pacula,  Robin Van de Walle og Hanne Rømsing Sæverås.


På biblioteket formidler vi litteratur daglig, med stort fokus på nye utgivelser.
Men mange bøker fortjener å bli lest på nytt og løftet frem. I et essay publisert i 1986 i The New York Review of Books nevnte forfatter Italo Calvino 14 grunner til å lese litteraturens store klassikere. Ett av argumentene hans var at «en klassiker er en bok som aldri er ferdig med å si hva den har å si».

Vi tror mange gjerne hadde lest noen av de store klassikerne i verdenslitteraturen, om de bare hadde hatt tid og anledning.
Vi ønsker å hjelpe dem med å finne inngangen, ved å skape en stimulerende arrangementsserie rundt utvalgte verk.

 

Månedens klassiker i mai: Elskede (Beloved) av Toni Morrison

Månedens klassiker i mai 2022: Elskede av Toni Morrison. Illustrasjon: Camilla Grindheim Larsen. 



 

Hanne Rømsing Sæverås sin introduksjon til Elskede 

Hukommelsen klamrer seg til lyspunktene i alt det mørke.

Helt i begynnelsen av Toni Morrisons Elskede tenker Sethe på hvordan det grusomme eksisterer side om side med det skjønne. Tidligere var hun en slave, nå er hun fri. Minner om Sweet Home, plantasjen hun tilhørte før hun flyktet til Ohio, trenger på som en ubuden gjest. Kontrasten mellom det vakre og det vonde forvirrer. «Selv om det ikke fantes et blad på den gården som ikke ga henne lyst til å skrike, bølget den foran henne i skamløs skjønnhet», skriver Morrison.

Visst var plantasjen et helvete på jord, men det var også blomster der, og nydelige platantrær. Sethe lurer på om helvete er vakkert også. Blant andre minner fra ironisk-navngitte Sweet Home kan Sethe huske «gutter hengende fra de vakreste platanene i verden». Hun husker trærne bedre enn guttene. «Uansett om hun prøvde å gjøre om på det, var det alltid platanene som vant, og det kunne hun ikke tilgi sin egen hukommelse.»

Slik er det også for leseren å navigere gjennom verket. Morrisons vakre, trillende språk innhyller opplevelser som de færreste kan forstå. En historie vi aller helst vil glemme. Første gang jeg leste Elskede var det også platantrærne – språket – som vant. Magisk realisme, komplekse karakterer, språklige bilder og perfekte metaforer overvelder.

Når man leser Elskede igjen, er det ikke lenger slik. Språket er fortsatt vakkert, men den mørke historien som bobler under ordene bryter gjennom og kommer opp til overflaten.

Toni Morrison var forfatter, akademiker og redaktør. Før Elskede skrev hun De blåeste øyneSula, Sangen om Solomon og Dukke i bek. I 1993 ble Morrison tildelt Nobelprisen i litteratur, og Elskede ble oversatt til norsk. Sammen med sitt poetiske språk er forfatteren mest kjent for å løfte perspektiver som ligger latent i historie og samfunn.

I dag er Toni Morrisons fingeravtrykk overalt. Vi finner dem hos franske Edouard Louis og britiske Bernardine Evaristo. Evaristo kaller Morrison en «ledestjerne». I sitt nylige essay ‘Somebody in there after all’ beskriver Zadie Smith forfatterens radikale humanisme. For norske Marie Aubert er Elskede boken hun skulle ønske hun hadde skrevet, og for Maria Kjos Fonn har romanen brent seg fast i minnet.

Elskede er ikke bare konfronterende, men helbredende. Hanne Rømsing Sæverås om Elskede

Elskede ble utgitt i 1989 og betraktes som en moderne klassiker. Romanen handler om Sethe, som rømmer med barna sine fra slaveri i Kentucky til frihet i Ohio. En skjebnesvanger dag kommer slavedriveren nordover for å hente dem, og Sethe dreper barnet sitt for at det skal slippe unna livet som slave.

«124 var hatsk. Full av giften til en liten unge. Kvinnene i huset visste det, og det samme gjorde barna.»

Fortellingen starter i et hus på 124 Bluestone Road i Cincinnati, Ohio. Der bor Sethe og datteren Denver, sammen med barnets uforsonlige spøkelse. Sønnene Howard og Buglar har rømt hjemmefra, og Sethes svigermor, Baby Suggs, er død. En dag ankommer Paul D, som var slave på Sweet Home med Sethe. Sammen med Paul D håper Sethe å endelig kunne leve igjen, ikke simpelthen eksistere.

Kort tid etter kommer en tenåringsjente ut av innsjøen like ved huset. Hun har tilsynelatende ingen fortid, ingen minner, men er besatt av Sethe. Navnet hennes er ordet som står på gravsteinen til det drepte barnet: «Elskede».

Karakterenes her-og-nå veves sammen med tilbakeblikk, tanker og minner. Vi lærer om overgrep og lynsjing, om Sethes mor på slaveskipet, om lenkegjenger, galskap, undertrykt seksualitet, pisken, flukten til frihet og øyeblikkets desperasjon. Vi lærer om slaveri og umenneskeliggjøring, som hjemsøker oss fortsatt, som spøkelsesjenten selv.

Morrison ble inspirert av en sann historie. Et avisutklipp. Margaret Garner rømte fra sør til nord i 1856; ‘The Fugitive Act’ påkrevde at slaver måtte fanges og returneres til sine tidligere slaveeiere, selv om de befant seg i en fri stat. Garner valgte å drepe datteren sin heller enn å overgi barnet til slaveri.

Garner var i Morrisons tanker da hun observerte kvinnekamp rundt seg. Mye handlet om valgfrihet. Om å gifte seg, eller ikke. Få barn, eller la være. For svarte kvinner under det amerikanske slaveriet var det påbudt å få barn, men umulig å være foreldre. Det var utenkelig å kunne beskytte barna sine, og smertefullt å elske dem.

Hva er frihet i en slik situasjon? Blant alt som ble frastjålet i slaveriets tyranniske rammeverk var mødres rett til å skjerme sine barn fra sin egen virkelighet.

Elskede er ikke bare konfronterende, men helbredende. I fortellingen møter vi karakterene etter skaden har skjedd. Sammen kjemper de gjennom traumet. Ved å holde sammen bevarer de viljen til å bearbeide traumene, personlige og kollektive. Å behandle så tunge og viktige tema tilsynelatende uanstrengt gjennom litteraturen, det er klassikerstempelet verdig.

Vi anbefaler Elskede på det varmeste, og utroper verket til månedens klassiker.

 

Tidligere månedens klassikere

Månedens klassiker i april: Til fyret (To The Lighthouse) av Virginia Woolf

Illustrasjon: Camilla Grindheim Larsen. Omslag: Penguin.


 

Robin Van de Walle sin introduksjon til Til fyret 

Det kan være en overveldende og desorienterende opplevelse å lese Virginia Woolf (1882-1941) for første gang.

Jeg husker ennå godt mitt første møte med denne store modernistiske forfatteren. Jeg var 21 år, studerte litteratur på Blindern, og visste nesten ingenting om henne fra før. Jeg hadde kun noen vage anelser om at bøkene hennes var litt som dameromaner å regne, at de handlet om middagsselskaper, hagefester, og middelklassedamer som handler blomster på egen hånd.

Likevel ble møtet med Til fyret en av de absolutt største leseopplevelsene jeg noensinne har hatt. Jeg ble fullstendig sugd inn i det sanselige og poetiske språket, i den musikalske rytmen i de endeløse setningene. Jeg nøt av de vakre skildringene av sommerhuset i Skottland, med alt av liv, barneskrik, måker og bølger, og dette fyret som hele tiden står i horisonten, og som utøver en sterk dragning på alle karakterene.

Selv om boka på mange måter var utfordrende, hadde Til fyret en helt særegen stemning som det var fint å oppholde seg i og som jeg stadig vendte tilbake til. Jeg opplevde skrivestilen som nyskapende og radikal – selv om boka var over nitti år gammel da jeg leste den. Dette lignet ikke på noe annet jeg hadde lest før.

Romanen Til fyret blir av mange betraktet som Virginia Woolfs beste bok, og som en god inngang til forfatterskapet hennes.  

Boka ble publisert i 1927, på Woolfs eget forlag The Hogarth Press, som hun drev sammen med ektemannen Leonard Woolf. To år tidligere hadde Woolf publisert Mrs. Dalloway, som hadde gitt henne et kommersielt gjennombrudd og kritisk anerkjennelse.

Til fyret avspiller seg i et sommerhus på en avsides skotsk øy på 1910-tallet. Det er familien Ramsay som eier huset, og som hver sommer kommer hit for å feriere, sammen med venner og bekjente. Fra hagen kan de se bort til et fyr, og barna har lyst til å ta en utflukt dit.

Første halvdel av boka – «Vinduet» – skildres en ettermiddag og påfølgende kveld på sommerhuset. Barna leker i hagen, gjestene går turer og har lange samtaler, og Mrs. Ramsay strikker sokker til fyrvokterens barn. En av gjestene, malerinnen Lily Briscoe, arbeider med et maleri og observerer det hele. Både barna og de voksne diskuterer hvorvidt det blir mulig å ta turen til fyret dagen etter, og kvelden ender med en festlig middag.




Det er tydelig fra første side at det ikke er plottet som er det viktigste her. Robin Van de Walle

Det er tydelig fra første side at det ikke er plottet som er det viktigste i denne boka.

Det mest interessante er det som skjer på innsida av karakterene. I Til fyret utviklet Woolf en helt særegen fortellerteknikk, der hun hele tiden skifter perspektiv mellom ulike personer. Vi kan være inni hodet og tankene til Mrs. Ramsay i starten av en setning, og i slutten av samme setninga har fortellerperspektivet plutselig skiftet til f.eks. Lily Briscoe, eller faren Mr. Ramsay. På den måten får leseren innsikt i hvordan alle de ulike karakterene tenker, og hvordan de ser hverandre og seg selv. 

Mens første del av boka skildrer en ettermiddag og kveld i løpet av mange boksider, skjer det motsatte i bokas midtparti: «Tiden går». Her beskrives mange år i løpet av noen får sider. Familien reiser hjem til London, huset blir forlatt, det blir høst. Etter en lang og stormfull vinter blir det sommer igjen, men familien reiser ikke tilbake. Noe har skjedd. Flere år går: Vi får vite at en krig har brutt ut, og at Mrs. Ramsay og flere av barna og gjestene har dødd. I denne delen er det som om selve tiden er hovedkarakteren: Årstidene skifter bak vinduene, støv virvler opp, malingen flasser av, huset forfaller.

Bokas siste del, «Fyret», avspiller seg mange år etter krigen. Faren Ramsay og de overlevende barna reiser tilbake til huset i Skottland, for første gang siden den siste sommeren med fru Ramsay. Også noen av de gamle gjestene er med, blant annet malerinnen Lily Briscoe. Barna er blitt mye eldre nå, og denne gangen skal de gjennomføre turen til fyret. Samtidig som faren og barna sitter i robåten over sundet, står Lily Briscoe i hagen og arbeider med maleriet sitt. Samme øyeblikk som reisefølget ankommer fyret, drar Lily en siste strek gjennom maleriet, og fullfører det. «Ja,» tenker hun, «jeg har hatt min visjon.» Og slik ender boka.

Virginia Woolfs romaner har blitt stående som sentrale verk i den modernistiske litteraturen.

Til fyret er en vakker og poetisk skildring av tapt barndom og sommeridyll, samtidig som det er en psykologisk utforsking om hva tap gjør med oss som mennesker. Det er en bok som spør «Hva er meningen med livet?», samtidig som den viser frem livet i all sin skjønnhet, med alle fargene og duftene, ømheten og kjærligheten.

Kort sagt: Denne boka er en totalopplevelse som stimulerer både hjertet og hjernen, språkøret, og de estetiske sansene. Den anbefales på det varmeste!



Månedens klassiker i mars: Lolita av Vladimir Nabokov

Illustrasjon: Camilla Grindheim Larsen. Omslag: Penguin.


Joanna Paculas introduksjon til Lolita

Med et hypnotiserende språk og en sjokkerende fortelling provoserer Nabokovs roman like mye i 2022 som da den kom ut første gang i 1955.

De fleste som har lest Lolita husker godt det første inntrykket boken gjorde på dem. Selv var jeg 16 år da jeg tilfeldigvis fant Lolita hos slektninger. Den sto i bokhylla blant andre klassiske verk. Det tok meg én natt (og litt av den neste dagen) å lese boken ferdig. Det jeg husker best var språket. Unikt og fullstendig hypnotiserende. Deretter historien som – for å sitere klassikeren – «ingen forlater før han har fått merker av den». Jeg leste Lolita på nytt i år, nesten tjue år siden sist gang. Lesningen var mye mer nyansert og vanskeligere enn første gang. Men igjen, selve opplevelsen av boken står igjen som helt uforglemmelig: sjokkerende, frastøtende og vakker. Disse motsetningene er blant grunnene til at vi har valgt Lolita som «Månedens klassiker».

Lolita er og forblir Vladimir Nabokovs største og mest berømte verk. Han ble født i 1899 og vokste opp i et trygt og velstående hjem i St. Petersburg. Hans barndom var fylt med språklig og intellektuell stimuli, som man kan anta skapte et godt grunnlag for hans spektakulære karriere. Etter Oktober-revolusjonen måtte han og den nærmeste familien flykte fra Russland. Nabokov bodde blant annet i Paris, Berlin, og Montreux i Sveits, men mesteparten av livet og karrieren sin brukte han i USA. Det var også der hans livsverk tok form. Lolita ble skrevet på engelsk i tiden da Nabokov jobbet på universitet i Cornell. Historien følger Humbert Humbert: en mann i 40-årene som er lidenskapelig opptatt av europeisk litteratur. Under et av Humberts litterære opphold blir han fascinert av sin daværende husverts datter, tolv år gamle Dolores Haze. Han kaller henne for Lolita, eller Lo. Allerede i det første avsnittet merker man et språklig mesterverk med nyanser som utstråler lidenskap og lengsel:

«Lolita, light of my life, fire of my loins. My sin, my soul. Lo-lee-ta: the tip of the tongue taking a trip of three steps down the palate to tap, at three, on the teeth. Lo. Lee. Ta.»

Etter at Dolores’ mor dør brått, reiser Humbert Humbert og den 12 år gamle jenta på en motell-turné i USA – en reise med en tragisk slutt.

Å si at Lolita er et kontroversielt verk er en mild påstand. Joanna Pacula

Å si at Lolita er et kontroversielt verk er en mild påstand. Boken ble først utgitt i Paris i 1955, og det skulle gå tre år og flere avslag fra forlag før boken kom ut på engelsk. Nesten 70 år etter sin første utgivelse skaper boken fortsatt reaksjoner hos sine lesere. Humbert Humberts poetiske og erotiske fascinasjonen av den unge Dolores er ofte fremstilt som glorifisering av pedofili og seksualisering av mindreårige jenter. Selve uttrykket «lolita» lever sitt eget liv både i litteraturen, motebransjen og i hverdagsspråket. På en annen side fremstilles Lolita også som en studie av lidelse og dypt psykologisk analyse av misbruk og makt. En New Yorker-spaltist, Donald Malcolm, skrev i 1968 at «monsters Mr. Nabokov has created belong to mythology or poetry, not to naturalism». Det var et argument for ikke å pålegge forfatteren syndene til hans litterære karakterer.

I den nylig utgitte «Samtykket» skriver Vannessa Springora om sine egne erfaringer som et mindreårig offer for en berømt fransk forfatters seksuelle misbruk. Hun beskriver Lolita heller som en advarsel enn en glorifisering. Men kritikken stopper ikke på selve det narrative. Lolita kritiseres ofte for å ha en altfor ensidig fremstilling av Dolores – et bortskjemt og vanskelig barn, uten personlighet. Og som en erfaren flørter, som Humbert Humbert liker å understreke. Hennes tragedie kommer frem i noen få samvittighetsnag hos hovedkarakteren. Den fullstendige mangelen på Dolores’ perspektiv førte til at forfatteren Sara Strindberg skrev Darling River, hvor det er Dolores som forteller historien sin. Denne fortellingen er langsom og mørk, nesten som et motsvar til Humbert Humbert febrilske tilståelse.

Lolita kan leses på flere måter: estetisk og etisk. Som det store, litterære mirakelet. Eller en av de mest problematiske narrativ vi har i den moderne historien. Men gjerne som et monumentalt verk preget av språkets briljans som forteller noe primært om menneskets natur. Boken nytes, beundres og hetses. Det er mange gode grunner for å gi den en sjanse.

Velkommen til «Månedens klassiker»!