Årets beste norske bøker

Jenter i trær av Heidi Mittun-Kjos

Tante Magni skal begraves. En navnløs jeg-forteller tar med seg urnen med Magnis aske og reiser tilbake til en øy, som ligger på et ubestemt sted i nord, der slekten hennes kommer fra. På øya venter det også et hus som hovedpersonen skal overta. Huset er bygget av bestefaren hennes, Vilhelm, som var arkitekt og håndverker. Det samme huset ble et fengsel for bestemoren Marta, som reiste fra fastlandet for å bli jordmor-assistent og aldri kom tilbake.

Det er en fortelling om et hus på en liten øy, om øyas beboere og om en familie som har strevet. Det er også en utforskning av tilhørighet til både steder, mennesker og opplevelser som knytter familien sammen på tvers av generasjoner. Heidi Mittun-Kjos klarer i korte avsnitt å komponere rike portretter og naturskildringer.

Jernlungen av Kristine Reffstrup

København, året 1952. Lille Ella har blitt smittet med polio og er innlagt på sykehus. Hun må ligge inne i en maskin som stabiliserer pusten og ivaretar essensielle livsfunksjoner, og maskinen er laget av jern. I sin ensomhet knytter Ella et spesielt bånd med et annet barn, han kalles bare ‘gutt’. Han er født 52 år tidligere og vokser opp i nærheten av Budapest i Ungarn. Historien fortelles med to stemmer — Ellas og guttens. Gutten vokser opp på et barnehjem drevet av to gamle søstre. Etter en forferdelig hendelse på barnehjemmet rømmer han fra huset, alvorlig skadet og kun kledd i saueskinn. Slik går han hele veien til Budapest der han starter et nytt liv.

Reffstrup klarer å koble disse historiene sammen i en fortelling som handler om kropp og sykdom, men også større temaer som tilhørighet og identitet.

Da vi var yngre av Oliver Lovrenski

Denne romanen er en oppveksthistorie som er så fresh at det svir. Her koker det med slang, uttrykk på flere språk og navn på dop jeg aldri i mitt liv har hørt om. Men fortellingen er såpass bra at, selv om man kan bli litt forvirret av ukjente ord, så kommer det et slags harmonisk samspill til slutt og man mister aldri leseflyten. Historien fortelles av Ivor, en Oslo-gutt med kroatisk bakgrunn, som vokser opp et sted på Oslo Øst. Livet består i stor grad av rus og vold, men i bakgrunnen er det et varmt vennskap mellom Ivor, Marco, Jonas og Arjan — de krangler, elsker, ruser seg, drømmer, slåss og går gjennom små og store tragedier.

Historien er både øm og til tider morsom, men først og fremst fengende og original. Sensasjonelt bra debut.

Fjellet, geværet, vannet av Lars Ramslie

Hovedhandlingen i boken er en fjelltur far og sønn går sammen en dag sommeren 1984. Denne sommeren befinner de seg på en gammel familiegård, ett eller annet sted på Vestlandet. Denne gården betyr veldig mye for faren til Lars, men av ukjente grunner, som vi bare kan anta er hans voldelige episoder og rusavhengighet, mister han arveretten til huset og tomten. Dette virker ødeleggende for faren som allerede er ganske sårbar og fortapt.

Når den voksne Lars ser tilbake på denne fjellturen de tok sommeren ‘84, ser han på det som et slags brytende "coming of age ritual". Turen virker som en metafor for det vanskelige forholdet mellom faren og sønnen, preget av farens fravær, men også en vill og sterk kjærlighet og et ønske om å bevare familieidentiteten og kjærligheten til familiegården og naturen.

Bli hos meg av Hanne Ørstavik

En voksen forfatter treffer en ung håndverker i Milano hvor hun flyttet sammen med mannen sin, som døde av kreft noen år tilbake. Selv om hun ikke forventer det, blir hun betatt av den unge mannen (beskrevet bare med initialen M.). Deres relasjon utvikler seg til et svært urolig romantisk forhold preget av både lengsel og vold. Blandingen av kjærlighet og frykt inspirerer forfatteren til å utforske lengsler om å bli elsket. Resultatet er en vakker og sårbar fortelling som handler om spørsmål rundt kjærlighet og egen verdi, samt at den studerer hvordan det å elske som voksen er preget av tidligere traumer.

Ørstavik skriver gripende om relasjoner man er formet av i barndommen og deres påvirkning på relasjoner man utvikler selv senere i livet.

Vassarv av Inger Bråtveit

Mor og datter, Vestlandet, vannet og historien om en hest. Dette er en roman som handler om mange ting; hvordan alt består av vann, hvordan ting endrer seg (som vann), om å være mor og om det å tilhøre et land. Det er ikke plottet som er viktigst, heller refleksjonene, katalysert av ulike opplevelser til jeg-fortelleren mens hun er på vei til sitt barndomshjem sammen med sin unge datter. Inger Bråtveit skriver ikke bare vertikalt, men også horisontalt. Hun kobler landet til mennesker, dyr og familien på tvers av generasjoner. Forfatteren bruker små og nære ting til å fortelle noe større om livet. Det er et ambisiøst prosjekt og det er virkelig godt gjennomført. Språket er vakkert — det renner som vannet i elven, som forfatteren hele tiden kommer tilbake til. Boken er fylt med vakre skildringer av både naturen og livet. Noen steder er setningene repetitive og rytmiske, noe som gjør at teksten minner om bølger som slår om hverandre.

Skjønn bok om viktige ting, som virker gjennomtenkt og uanstrengt samtidig.

Bukk & sigd av Martin Ingebrigtsen

Denne diktsamlingen tok sikkert lang tid å skrive, og den krever også tid av leseren. Her renner det over av allegorier, referanser og språklige leker, og den kan være krevende å komme seg inn i. Men det glemmer man når dens åpenbare skjønnhet og kompleksitet skinner igjennom. Diktsamlingen handler i stor grad om det å skrive dikt, da den beskriver selve utviklingen av enkelte tekster i både språk og innhold. Samtidig prøver de enkelte tekstene å svare på det evige aktuelle spørsmålet: hva er egentlig et dikt?