av Henning H. Bergsvåg — sist endret 2022-11-16T12:06:24+01:00

Du er en belest mann, men jeg vet at du har et nært forhold til beatlitteraturen. Hvordan griper beaten tak i deg, Frode?

Det handler om forfatterrollen. Posisjonen. Beatpoeten. Han står mye friere. Skaper seg et rom der han kan skrive fra. Det mest dekkende ordet for beatlitteraturen er FRIGJØRING. Det er et frigjøringsprosjekt. På flere plan. Mot konvensjoner i både samfunn og litteratur. Forfatterrollen ble friere. Det ble lov å leke og tulle. De ga blaffen i pliktene. Mer rock n´roll. Og de skrev om et annet liv enn det som var tillatt å skrive om før. De skrev bøker om outsideren, bohemen. De nederst. Ikke noe borgerlig drama, akkurat.

Selv om Jack Kerouac faktisk debuterte med et sådant i ”The Town and the City?”?

Men så skjønte han noe viktig! Han gikk inn i 7 år med refusering før han kom opp med ”On the road”. Noe helt annet! Det kom inn et driv, en energi. Beat handler selvfølgelig også om ungdom! En hyllest av ungdommen! Det opprørske! River opp båndene. Ut av det! Ut på veien! Fri! Og å frigjøre seg fra skyld for alt mulig. I skarp kontrast til vår protestantiske tvangstrøyeoppfostring. Her er alt lov! Seksualitet, rus og opplevelser. Ta inn livet uten filter. Det hvilte en slags uskyld over beatfolka. Skylden virket fraværende. Mange kastet seg med åpne armer inn i utsvevende seksualitet, homofili og dopbruk.

Men mange måtte betale prisen for denne livsførselen?

Det fins en pris. Men det var et bevisst valg for mange av de. I ”On the Road” sier en fyr: ”Vi kommer til å ende opp som gamle bomser”. Så svarer den andre: ”So what, det er jo det vi er”. Men i dag kan vi også se hvordan outsiderposisjonen er mytologisert, romantisert. Virkeligheten var nok en annen. Se på Jack Kerouacs skjebne. Død som 47-åring, forfyllet. Et vrak.

I Kerouacs tilfelle lå det også en forventning i å oppfylle den rollen han hadde skapt. Myten om det ville livet, dop og alkohol?

Flere av beatfolka mytologiserte Neal Cassady og hans måte å leve på. Jack Kerouac lot han være hovedpersonen i ”On the Road” under navnet Dean Moriarty. Cassady levde slik de selv drømt om å leve. Han levde livet. Han bomset rundt på ingenting. Tok sjanser. For mange av de mer forsiktige beatfolkene ble dette maniert og utenpåklistret.

Levd liv altså?

Her fins et minefelt nå for tiden. Folk tror at de må leve vilt for å kunne skrive. At man må innta en bohemposisjon for å skrive ting av verdi. Det er så feil som det kan bli. Men jeg skjønner appellen i det. Den er der. Det er lett å skjønne det opprørske, mot velferdssamfunnet, mot autoritetene. En tankeåpner. Jeg husker Johnny Lydon i Sex Pistols sa: Punken skapte en flik av frihet. Et rom som var fritt til å fylle med noe annet enn autoritetstro, gammeldags konservatisme. Slik funket beatene også. En flik av frihet. Åpnet opp for andre tenkemåter, andre religioner, andre filosofier. Selv om mye av det bare var forsiktig lefling.

Hvilke forfattere vil du trekke frem?

Jeg er en prosamann så det er mange å velge blant. Her blir det nok spørsmål om hvor hardt vi skal definere beatlitteratur?

Du har på en måte gjort det vidt i det vi har snakket om? Du har snakket om en beat-følelse? En skriveposisjon?

Den jeg har lest mest er feberprosaen til Hubert Selby Jr., Jack Kerouac og Ken Kesey. Diktene til Frank O´Hara. Morsomt å se hvilken betydning beaten har hatt for rocken og rocketekster. Det er vanskelig å ikke i samme slengen nevne musikere som Tom Waits, Bob Dylan, Michael Stipe og Patti Smith. De har samme feelingen. Dylan var svært åpen for denne måten å skrive på. Tror nok også det har vært viktig for Tom Waits. Interessant å se at en poetikk kan få så stor betydning også i en annen sjanger. Fandenivoldskheten! Å skrive så det griner! Gi faen i konvensjonene! Nå må vi gjøre noe annet. Ikke alltid stor kunst, men stilen, energien er viktig! Helt nødvendig!

Frode Grytten anbefaler